ANMELDELSE: On The Twentieth Century, American Airlines Theatre ✭✭✭✭✭

On The Twentieth Century. Foto: Joan Marcus On The Twentieth Century

American Airlines Theatre

8. april 2015

5 stjerner

Det er ikke alle store divaroller som sikrer suksess for den originale utøveren når en ny musikal har premiere. Ethel Merman vant ikke en Tony Award for Gypsy; Kelli O'Hara vant ikke for Bridges of Madison County, og dusinvis av andre fremragende kvinnelige artister har sett sine originale rolletolkninger bli forbigått under Broadway-utdelingen. Madeline Kahn vant ikke en Tony for sin rolletolkning av Lily Garland i Hal Princes originale produksjon av On The Twentieth Century (og Julia Mackenzie vant heller ingen Olivier da hun skapte rollen i London-premieren).

Noen ganger tillater imidlertid nyoppsetninger at de divaktige elementene i en rolle virkelig kommer til sin rett. Angela Lansbury sikret seg en Tony for den første Broadway-nyoppsetningen av Gypsy ved å tilføre rollen en frisk tilnærming. Man kan ikke se inn i fremtiden, men Kristin Chenoweth må sies å være en svært sterk kandidat (til tross for tøff konkurranse fra blant andre Chita Rivera, Kelli O'Hara og Lisa Howard) til å ta hjem Tony-prisen i år for sin eksplosive tolkning av Lily Garland i Scott Ellis’ nyoppsetning av On The Twentieth Century, som nå spiller på American Airlines Theatre som en del av Roundabout Theatre Companys program.

Uansett hva man måtte mene om Chenoweth fra før, er hennes prestasjon i denne musikalen en av disse unike, fullstendig utrolige stjerneprestasjonene som etterlater deg åndeløs og lamslått av kraften, besluttsomheten og magnetismen i både vokal og fysikk. Man blir sittende med et akutt ønske om å se henne gjøre alt på nytt, og med en absolutt visshet om at uansett hvor gammel man blir, vil man aldri se noen spille den rollen på den måten igjen.

Dette er en unik, grensesprengende og feilfri prestasjon fra Chenoweth. Det finnes ikke et sekund på scenen der hun ikke jobber med vulkansk intensitet, eller der hun ikke tilfører partituret og manuset mer enn man skulle tro var menneskelig mulig. Det er en ruvende, majestetisk komisk og overveldende forbløffende prestasjon – glamorøs, hysterisk og sublimt overdrevet.

Manuset, skrevet av de geniale ordkunstnerne Betty Comden og Adolph Green, er en ellevill farse satt nesten utelukkende – bortsett fra noen praktfulle drømmesekvenser – på et tog, The Twentieth Century. En teaterprodusent på randen av konkurs har tapt store summer og er på flukt fra kreditorene sine. For å redde stumpene må han få sin tidligere ledende stjerne (og eks-kjæreste) til å signere kontrakt for et nytt stykke. Han vet hun skal med toget og setter i gang en sjarmoffensiv for å vinne henne tilbake, til tross for at hun reiser sammen med sin nåværende flamme, en b-filmstjerne. Galskap og kaos følger, spesielt når en eldre, strengt religiøs dame som brenner for at syndere skal angre, tilbyr seg å finansiere et stykke om Maria Magdalena.

Som man skjønner er handlingen av det herlig tullete slaget, full av muligheter for eksentriske og regelrett sprø rolletolkninger. Stort sett sørger Ellis for at skuespillerne leverer akkurat det – i bøtter og spann. Men Chenoweth er det bankende hjertet i komikken her, og hun bommer ikke på en eneste takt.

Fra første øyeblikk, i et tilbakeblikk til da hun møtte teaterregissøren Oscar Jaffe for første gang som den alminnelige, hardtarbeidende akkompagnatøren Mildred Plotka, er Chenoweth fengslende. Reaksjonene hennes på den sure sangen til audition-kandidaten hun spiller for er ubetalelige. Jaffe gir henne rollen, og på et blunk er hun blitt Lily Garland – en fullvoksen teaterstjerne som gir alt i et absurd campy parisisk nummer – Veronique – mens hun svinger pistoler og små flagg, backet av et fabelaktig ensemble i ekstravagante kostymer og sylskarp koreografi. Det ser ut som den typen forestilling Max Bialystock ville foretrukket fremfor Springtime For Hitler.

Derfra går Chenoweth fra klarhet til klarhet. Hun har et herlig frekt samspill med Andy Karls praktfullt selvopptatte og dumme filmstjernespire, Bruce. Deres seksuelle munnhuggeri og dype gjensidige mistillit er smittende morsom. Den fysiske komikken er eksepsjonell – geniale fall, voldsomme ørefiker og fantastiske entreer og utganger med mye dørsmelling. Og følg med på bryst-skuespillet hennes når hun løper! Det er utsøkt tøys på sitt aller beste.

Forholdet til Jaffe blir også utnyttet for alt det er verdt av Chenoweth. Peter Gallagher er i storform som Jaffe, og han gjør sitt ytterste for å holde tritt med Chenoweths maniske krumspring. Sekvensen der Jaffe prøver å selge inn det nye prosjektet mens hun ser for seg hvordan hun skal flette inn Maria Magdalenas korsfestelse i handlingen, er bare ett av mange geniale øyeblikk.

Det er sant at stemmen hennes til tider kan virke litt rusten i mellomregisteret, men når hun drar på eller lar sin plettfrie høye sopran blomstre for fullt, er hun rett og slett uovertruffen. Den vokale gymnastikken og dynamikken hun fremviser her er ikke fra denne verden. Utholdenheten og energien hennes er bemerkelsesverdig i seg selv, men for en person som er så lita av vekst, virker det ærlig talt overjordisk. Det Chenoweth utretter her må sees for å troes. Og det bør man så absolutt få med seg.

Gallagher og Karl har en fantastisk duett sammen, Mine, der begge ser på sitt eget speilbilde, selv om publikum får inntrykk av at de ser på hverandre. Dette er nok et magisk øyeblikk av raffinert glede – mannlig arroganse og jåleri på sitt høydepunkt. Karl gjør for øvrig ikke et feiltrinn i hele forestillingen, bortsett fra når han utfører et helt fenomenalt skli-nummer av en sofa, og da er det selvfølgelig helt tilsiktet. Han er den perfekte, fysisk praktfulle idioten, fullstendig i hendene på Lily og avhengig av hennes godvilje for karrieren. Strålende.

Peter Gallagher er ofte utmerket. Han viser super timing og en herlig sans for det usannsynlige og absurde, noe som driver farsens elementer fremover. Men han er ikke fullt så konsekvent som Chenoweth eller Karl, og i motsetning til dem utnytter han ikke alltid alle mulighetene rollen byr på helt til det fulle. Sangprestasjonene hans er solide, men han kunne med fordel tatt noen flere sjanser med selve leveringen.

Han blir imidlertid noe hemmet av de litt ordinære prestasjonene til Mark Linn Baker og Michael McGrath som assistentene Oliver og Owen. Merkelig nok velger begge en nokså nøytral tilnærming til karakterene, selv om rollene er skrevet med rom for stor komisk virtuositet. De to karakterene trenger å fungere bedre som en komisk duo sammen med Jaffe. At dette mangler, begrenser Gallaghers muligheter til å virkelig skinne.

Mary Louise Wilson er en triumf av tilsynelatende dannelse som Letitia Peabody Primrose, baptisten som tilbyr frelse i mange former til de reisende. Hun er også en mesterlig komisk skapning, og spesielt i det store produksjonsnummeret She's A Nut er Wilson fantastisk eksentrisk. Hun er nesten som stormens øye i alt komedie-kaoset rundt seg, selv om hennes rolige ytre byr på sine helt egne komiske poenger.

De fire togvertene, som danser, synger og kommenterer handlingen gjennom hele stykket som et glitrende "Greek chorus", er spesielt fabelaktige: Rick Faugno, Richard Riaz Yoder, Phillip Attmore og Drew King. Hver for seg er de knallgode (Faugno har en utrolig ren tenor), men sammen er de en ren fryd. Nummeret deres Life Is Like A Train er en praktfull start på andre akt.

Ensemblet er strålende, velsungne og steppeglade. De leverer Cy Colemans fantastiske musikk med glød og tydelig diksjon. Warren Carlyles koreografi er uendelig oppfinnsom og hjertevarmende gjennom hele forestillingen. Den elleville stemningen de skaper er elektrisk, med uventede bevegelser og rutiner rundt hver sving.

William Ivey Young har overgått seg selv med de plettfrie og helt nydelige tidstypiske kostymene. Alle, både menn og kvinner, er kledd i skreddersydd perfeksjon. Chenoweth bærer den ene vakre kjolen etter den andre, og akkurat når du tror hun ikke kan ha flere skift, dukker hun opp i enda en, alle mer flatterende enn den forrige. Gallagher og Karl er like heldige – dressene deres er guddommelige og løfter karakterene deres betydelig. Togvertene har også flotte uniformer som bidrar til fortryllelsen.

David Rockwells scenografi er en art deco-fantasi sentrert rundt tre kupeer på det navngitte toget. Det er mange smarte detaljer som forsterker farsestilen – Wilsons lek med de ulike versjonene av toget er førsteklasses, og Gallaghers første entré, der han henger på siden av toget i fart, er kløktig løst. Møbler og interiør er overdådig og understreker luksusen om bord. Det er alltid noe visuelt stimulerende å se på, og bruken av dører for komisk timing er svært smart. Donald Holders lyssetting gir hver scene en perfekt og stemningsfull glød.

Hvis man skal komme med en liten klage, må det være rettet mot orkestreringen (Larry Hochman). Det er ikke nok strykere til å skape det store lydbildet musikken fortjener, og messingblåserne mangler den kraften partituret hadde hatt godt av. Dessverre virker spillingen litt flat for et så livlig partitur. Det ødelegger ikke der og da, men man sitter igjen med en følelse av at mer orkestral støtte kunne løftet en ellers sprudlende og spennende produksjon.

Ellis har sørget for at nytt liv pulserer gjennom stykket, akkurat som det dampende toget på vei langs skinnene. Hele forestillingen føles levende og spennende. Dette er en formidabel produksjon av et mesterverk som fortjener denne oppmerksomheten.

Og i Kristin Chenoweths stjerneprestasjon har stykket noe ingen andre show på Broadway har: en diva som gjør det umulige – tilsynelatende helt uanstrengt. Ingen med interesse for musikaler bør gå glipp av denne unike muligheten til å oppleve Chenoweth i toppform.

Definisjonen av en tour de force.

BESTILL BILLETTER TIL ON THE TWENTIETH CENTURY PÅ AMERICAN AIRLINES THEATRE