ANMELDELSE: Our House, Union Theatre ✭✭✭

Our House

Union Theatre

21.08.15

3 stjerner

Our House er en jukebox-musikal som først ble satt opp på Cambridge Theatre for over ti år siden. Den vant en Olivier Award for beste nye musikal i 2002, men har ikke vært å se på scenen siden den gang. Tim Firth har skrevet manus, og all musikken er hentet fra katalogen til det britiske ska-bandet Madness. Denne nyoppsetningen er regissert av Michael Burgen og produsert av Sasha Regan. Forestillingen består av to akter og 22 musikalnumre jevnt fordelt mellom dem.

I bunn og grunn er dette en moderne moralfortelling. Joe Casey (Steven France) vokser opp i Casey Street i Camden, NW1, i et hus («vårt hus» fra tittelen) og et nabolag som i sin tid ble bygget av bestefaren. Men ting har gått nedover siden den gang. Faren hans (Dominic Brewer) døde etter en kriminell løpebane preget av små, men skjebnesvangre feilvalg, så Joe har blitt oppdratt av sin tålmodige alenemor, Kath (Sally Samad). Han er populær på skolen, men under et mindre innbrudd – drevet av et ønske om å imponere kjæresten Sarah (Ailsa Davidson) – må Joe ta et avgjørende valg: skal han overgi seg til politiet som nærmer seg, eller skal han stikke av?

Musikalen utforsker begge mulighetene parallelt og ber oss reflektere over hva som ville vært det beste valget. «Den gylne Joe» som stikker av, unnslipper loven, og etter en liten kriminell karriere går han inn i eiendomsbransjen og oppnår stor materiell suksess. Gjennom kalkulert filantropi og tilsynelatende godvilje vinner han til og med Sarah tilbake. Han er nabolagets midtpunkt og hans venner misunner ham, helt til han blir involvert med nettopp den mannen hvis leilighet han i sin tid brøt seg inn i. Under et siste, stort oppdrag risikerer han å undergrave alt gjennom et fundamentalt svik. Er han en suksesshistorie, eller solgte han sjelen sin helt fra starten av?

Den alternative Joe tar støyten for innbruddet, men får ikke bare mer enn han hadde regnet med i form av en fengselsstraff; han oppdager også at det ikke finnes noe som heter å ha gjort opp for seg overfor samfunnet. Hvert skritt han prøver å ta etterpå blir forfulgt av dette første feiltrinnet. Han møter fordommer og avslag, og synker dypere inn i utilsiktet kriminalitet. Dyd er i realiteten ingen belønning her, særlig ikke i møte med forakt og venner som gradvis faller fra – inkludert Sarah, tilsynelatende. De to historiene flettes elegant sammen til slutt, og fellesskapet blir bevart.

Rundt og i disse parallelle historiene vandrer en rekke kommentatorer – Joes far som lydløst advarer ham mot å gjenta sin egen historie, og to vennepar: Emmo og Lewis (Joseph Giacone og Joe Ashman), to komiske typer i stil med Rosenkrantz og Gyldenstern, samt Billie og Angie (Claire Learie og Chanice Alexander-Burnett) som skifter opportunistisk mellom beundring og forakt etter hvordan det går med Joes lykke. Skurkene kommer i form av Mr. Pressman (Rhys Owen), en tvilsom eiendomsmegler, og småkriminelle Reecey (Jay Osborne). Ensemblet kompletteres av syv dansere som eldes sammen med hovedrollene mens historien skrider frem.

Det er mye som er tiltalende ved selve scenariet og produksjonskvalitetene som følger med, men for min del overbeviser det ikke helt. Den moralske sammenligningen er fint klippet sammen, men klarer ikke helt å utvikle seg i kompleksitet, ikke minst fordi musikken mangler tilstrekkelig variasjon i emosjonelt tema og tone til å introdusere ekstra nyanser. Den føles også dobbelt datert; mens musikken er et produkt av 70- og 80-tallet og i sin originale form er ganske frekk, kynisk og ironisk, fremstår rammen og historien som en romantisk kritikk av Thatcher-årene. Dette virker i dag litt forenklet sett i lys av vår egen tid med innstrammingspolitikk. Sluttproduktet flyter derfor ikke helt optimalt i denne nyoppsetningen, til tross for noen fine prestasjoner, minneverdige numre, musikere i toppklassen og – fremfor alt – en suveren, dynamisk og energisk koreografi.

Noe av problemet ligger i selve lokalet. Dette er i bunn og grunn en fullskala West End-musikal som prøver å presse seg inn i rammene til en liten Off West End-scene. Dette er ikke ment som en kritikk av teateret, som Stephen Collins ofte har bemerket har vist frem arbeid av sjelden kvalitet de siste årene, men det forblir en vanskelig match. Danserne har ikke nok plass til å virkelig slå seg løs, bandet er plassert i en kronglete fordypning med vanskelige siktlinjer, og noen av de intrikate skiftene i riggen gjorde at deler av publikum ble blendet på altfor nært hold. Du trenger ikke London Palladium for dette stykket, men det ville fungert så mye bedre – for eksempel – på en scene som Donmar.

Blant skuespillerne er det flere som utmerker seg. Steven France viser enorm fysisk og mental utholdenhet i hovedrollen og prøver å gjøre ham så sympatisk som mulig. Ailsa Davidson får mest mulig ut av de begrensede mulighetene hun har til å utvikle karakteren sin, spesielt i de roligere, reflekterende øyeblikkene i andre akt. Dominic Brewer drar deg inn i farens melankolske tristhet, og jeg vil gi en spesiell utmerkelse til Rhys Owen for en rekke utmerkede og tydelig definerte småroller. Sangen og dansen fra ensemblet holdt et høyt nivå gjennom hele forestillingen, med tydelig diksjon og konsekvent kreativ bevegelse, og ikke bare i de mest energiske numrene. For eksempel ble jeg spesielt begeistret for den vittige iscenesettelsen av «Our House», et nummer som ble vekket til live med stor presisjon. Musikalsk leder Richard Baker holder drivet oppe i det som er en lang forestilling.

Selv om dette er en fortjent nyoppsetning av et interessant stykke, forblir kildematerialet på noen måter utilfredsstillende, og skalaen på forestillingen passer ikke helt med lokalet. Hvis dette høres surmaget ut, er det bare fordi i musikaler – som i opera – må alle brikkene være i toppform for at helheten skal lykkes. Hvis det er ett tannhjul hos manusforfatterne, de medvirkende eller det kreative teamet som skurrer, kan det trekke ned resten uforholdsmessig mye sammenlignet med vanlig teater. De færreste produksjoner når helt opp til den listen, men når de gjør det, finnes det ingenting i teaterverdenen som slår dem. Når det er sagt, byr Our House absolutt på en morsom kveld med tekniske ferdigheter som fortjener stor ros. Our House spilles på Union Theatre frem til 12. september 2015