ANMELDELSE: Priscilla Queen Of The Desert, Manchester Opera House ✭✭✭✭

I Will Survive. Foto: Paul Coltas Priscilla, Queen Of The Desert Manchester Opera House (På turné)

25. august 2015

4 stjerner

Bestill billetter til den britiske turneen

Ta to dragdronninger, en transvestitt, nok paljetter og glitter til å senke Titanic, kombiner dem med et talentfullt ensemble og en overflod av moderne pop- og diskoklassikere i en stor rosa buss, og du har i bunn og grunn alle ingrediensene som gjør Priscilla til en jublende kveld i teateret.

Basert på filmen fra 1994 med samme navn, har Priscilla blitt Australias største musikaleksport med oppsetninger i blant annet Canada, Italia, Brasil, USA, Sverige, Argentina, Filippinene, Spania og Norge. Denne turneen er den andre i Storbritannia, etter nesten tre år i West End.

I sin enkleste form er Priscilla en roadmovie. Dragdronningen Tick blir invitert av sin kone til å reise fra Sydney til Alice Springs for å opptre på kasinoet hun driver. Tick får med seg Adam/Felicia, en ung dragdronning, og Bernadette, en eldre transvestitt, og trioen legger ut på tur i en buss de døper Priscilla. Tick er spent på reisen fordi han skal møte sønnen sin for første gang når han kommer til Alice Springs – en detalj han har holdt skjult for de to andre. Det sier seg selv at det å plassere tre flamboyante personligheter på en buss og sende dem inn i den australske ødemarken skaper kulturkræsj med lokalbefolkningen. Det fungerer som den perfekte plattformen for selvutvikling og sveiser de tre sammen.

Duncan James som Tick. Foto: Paul Coltas

Ni år etter premieren i Sydney, eksploderte Priscilla på scenen i Manchester Opera House denne uken som en del av sin nye britiske turné.

I denne oppsetningen ser vi Blue-stjernen Duncan James i rollen som Tick (Jason Donovan vil veksle på rollen i enkelte byer). Det er en rolle som krever en hårfin balanse mellom tøffhet og sårbarhet, og for det meste treffer James balansen godt, selv om hans fysiske fremtoning gjør sårbarheten til en utfordring. Hans store øyeblikk kommer i limegrønn paljett-pysjamas mens han danser med cupcakes og synger Macarthur Park – en triumf!

Simon Green tilfører Bernadette en mykere side enn vi har sett tidligere. Som en av de mest komplekse karakterene i stykket, ønsker Bernadette rett og slett bare å bli elsket. Greens tolkning er enestående. Bernadette utstråler stil og klasse selv under de tøffeste omstendigheter, og det harde skallet smelter jo lenger inn i ødemarken de kommer.

Adam Bailey spiller Adam/Felicia, en ung mann som har stormet ut av skapet og lever livet i et forrykende tempo uten tanke på konsekvenser. Baileys Felicia er en vidunderlig fremvisning av ungdommelig fryktløshet, lik en komet som brenner intenst over himmelen.

Priscilla benytter tre fantastiske divaer, ofte hengende høyt over scenen, som gir stemme til drag-rollene når de mimer i sine karakterer. Lisa-Marie Holmes, Laura Mansell og Catherine Mort er suverene – en herlig blanding av sjel og kraft som gir en ny dimensjon til de store diskoklassikerne.

Callum MacDonald har jobben med å varme opp publikum og sette tonen for kvelden som dragdronningen Miss Understanding. Samspillet hans med salen er fullt av humor som treffer spikeren på hodet når det gjelder drag-sjangerens «bitchy» sjarm, og hans Tina Turner-nummer er en fryd.

Macarthur Park. Foto: Paul Coltas

Overraskende nok er det kvinnene som er de mest groteske figurene trioen møter på veien. Catherine Mort, en av divaene, spiller også Shirley, bartenderen på en pub i Broken Hill fylt med råbarkede typer. Karakteren er en rendyrket stereotypi med hockeysveis, tvilsom hygiene og manglende BH, noe som skaper et øyeblikk av ren komisk lykke. Julie Yammanee gir en helt ny dimensjon til den asiatiske postordrebruden Cynthia. Denne utgaven av Cynthia viser oss at hun kanskje ikke er den talentfulle danseren hun tror, men hun stoler på sin sensualitet og et lite triks med pingpongballer for å fange mennenes oppmerksomhet. Yammanee gjør Cynthia til et av kveldens komiske høydepunkter. Du vil aldri se på en pingpongball på samme måte igjen.

På vei til Alice Springs møter trioen mekanikeren Bob, en fordomsfri herre som har reist verden rundt for å finne et sted han hører hjemme. Han blir raskt venn med de uvanlige de reisende og utvikler et unikt bånd til Bernadette. Philip Childs gir liv til Bobs maskuline, men milde side, og tilfører ham en kompleksitet og sjel man kanskje ikke forventer av en mekaniker i ødemarken.

Go West. Foto: Paul Coltas

Ensemblet i Priscilla jobber knallhardt gjennom utallige kostymeskift for å bringe denne campy musikalen til live. Høydepunktet kommer i slutten av første akt med det forrykende nummeret «I Will Survive», et av de mest gledesfylte øyeblikkene som noen gang er skapt i musikalteater.

Noe av det beste med filmen var kostymene til Tim Chappel og Lizzy Gardiner, som i sin tid vant både Oscar, BAFTA og AFI-priser. Alle de klassiske stilene fra filmen er overført til scenen, sammen med mange nye. Priscillas kostymer er like ekstravagante og fantastiske som selve historien. Kostymemessig er forestillingen en visuell fest du sent vil glemme – en fargesprakende parade av popkultur og drag som må ses for å bli trodd. Bravo!

Jeg ble glad for å se at Priscilla selv er tilbake på scenen i denne turnéversjonen, selv om det er en litt mindre utgave enn originalen i West End. Å ha en buss på scenen som kan manøvrere som en danser, lyse opp og opptre på kommando, er ingen liten bragd. Siden forestillingen er oppkalt etter henne, er det flott at Priscilla er tilbake i en mer substansiell form enn på forrige turné. Det er godt å ha deg tilbake!

Colour My World. Foto: Paul Coltas

Med så mye positivt er det synd at én ting trekker ned. Den fysiske scenografien virker å ha blitt offer for budsjettkutt på veien til Manchester. Kjernen i Priscilla-historien handler om det enorme australske landskapet og følelsen av isolasjon. Siden så mye av denne produksjonen spilles foran røde tepper, mister historien sitt geografiske særpreg.

Jeg fikk inntrykk av at de kreative kreftene hadde designet stykket med tanke på at alle i salen hadde sett filmen. Min ledsager for kvelden hadde ikke det, og mens de ulike lokasjonene var tydelig markert i West End-oppsetningen, ble selve reisen fra sted til sted borte her.

Scenen til «Sempre Libera», som i filmen viser den berømte stilettælen på toppen av bussen med Felicia i sølv-body og et 12 meter langt slep over ørkenen, er et ikonisk stykke australsk filmhistorie. I West End hang Oliver Thornton i luften over publikum mens han mimet til tekst som betyr noe sånt som «lev fritt og fryd deg». Den visuelle kraften blandet med italiensk opera var fantastisk. Nå er det degradert til en liten bi-sekvens som ikke lenger gir mening, spesielt ikke for de som ser Priscilla for første gang.

Når det er sagt, er det fortsatt mye å beundre, spesielt det talentfulle ensemblet som gir liv til de fargerike heltene på denne fantastiske reisen.

Priscilla er virkelig den ultimate «feel-good»-musikalen. Den har masse humor og et bankende hjerte.

Ikke gå glipp av den!

Bestill billetter til den britiske turneen av Priscilla