ANMELDELSE: Pure Imagination, St James Theatre ✭✭✭

Ensemblet i Pure Imagination. Foto: Annabel Vere Pure Imagination

St James Theatre

29. september 2015

Kjøp billetter til Pure Imagination

Bli med meg, og du vil være i en verden av ren fantasi...

Ordene stammer fra en av de vakreste og mest gripende sangene som noensinne er skrevet av duoen Lesley Bricusse og Anthony Newley. Sangen ble brukt i et nøkkeløyeblikk i filmen Charlie og sjokoladefabrikken fra 1971, og Pure Imagination har blitt en hymne for kraften i tro, ærlighet og håp – for de endeløse mulighetene som finnes i menneskesinnet. På mange måter er sangen et kroneksempel på Bricusses arbeid: en svevende, uanstrengt vakker melodi koblet med forførende og delikate ord. Et verk preget av rent geni.

På den annen side er Pure Imagination, som det meste av Bricusses verk, en felle for uforberedte utøvere. Hvis ikke stilen og formidlingen sitter, faller det pladask. I så henseende er det å velge Pure Imagination som tittel og ledemotiv for en revy som feirer Bricusses arbeid som tekstforfatter og komponist, både modig og dumdristig. Uten formidabel stil og visjon blir fellen en grop av kvikksand. Det er mulig å navigere i det, men bare med den største forsiktighet, oppmerksomhet og dyktighet.

Nå spilles urpremieren på Pure Imagination: The Songs Of Lesley Bricusse på St James Theatre, en revy utarbeidet av Bricusse selv, regissør Christopher Renshaw og produsent Danielle Tarento. Slik den er iscenesatt av Renshaw, med bevegelser assistert av Matthew Cole, oppleves dette dessverre mer som fattig fantasi. Produksjonen er lang, repetitiv og i stor grad like tam som usaltet smør; den tydeliggjør det enorme bidraget Bricusse har gitt til populærmusikken, men mest ved å minne oss på hvor gode originalversjonene faktisk var. Det som mangler er gnisten og særpreget som burde preget denne forestillingen.

Det er umulig å ikke bli imponert over bredden og tekstmangfoldet i Bricusses arbeid. Som komponist og tekstforfatter har han skrevet for store musikaler (The Roar Of The Greasepaint, The Smell Of The Crowd for å nevne hans beste), ikoniske filmer (James Bond-serien, Dr. Dolittle, Victor/Victoria og Charlie og sjokoladefabrikken) og for store stjerner som Placido Domingo og Matt Monro. Han har minst to nye musikaler under arbeid, Sammy (om Davis Jr.) og Sunday Dallas (om en Broadway-understudy som må steppe inn for tre stjerner samtidig), og det viser seg at han er delvis ansvarlig for den lystige hiten My Old Man's A Dustbin (hvem hadde ant det? Han brukte pseudonym).

Bricusses produksjon er så omfattende og melodiøs at bare de som er helt tonedøve vil unngå å finne mange av numrene her både tilfredsstillende og herlige. Mange vil finne noe å glede seg over i hver sang, og musikalsk leder Michael England gjør utvilsomt en strålende jobb med å akkompagnere sangerne med et sekstettsband (inkludert England selv på piano) som virkelig yter arrangementene rettferdighet. Som alltid kunne man ønsket seg flere strykere for å gi lydbildet mer fylde, men det er en liten bagatell.

Julie Atherton i Pure Imagination. Foto: Annabel Vere

Dette er ikke en revy som forsøker å tolke Bricusses musikk på nytt, i motsetning til den nylige Bacharach-suksessen på Menier Chocolate Factory. Det er heller ikke en revy i stilen til Side By Side By Sondheim eller As World Turns Round, som begge tok repertoaret til spesifikke komponister (Sondheim og Kander & Ebb), la til treffsikker dialog og fikk publikum til å se på komposisjonene med nye øyne, enten som enkeltstående numre eller med overraskende vrier på originalen.

Her har skaperne valgt en løsere stil og støtter seg utelukkende på Bricusses sanger og tekster. Det finnes ingen forklarende prat for å sette scenen, forklare sangenes formål eller bygge opp forventning. Løse temaer fungerer som bindeledd mellom hitlåtene.

Pure Imagination åpner ballet og det vendes ofte tilbake til sangen; vanligvis indikerer den et lite skifte i tempo, stemning eller stil. En dyktig dramaturg kunne strammet opp forestillingen og kuttet ut enkelte unødvendige numre – 50 sanger fremføres i løpet av to timer, og ikke alle er like kjente. En smartere rød tråd ville vært en stor fordel.

Kombinasjonen av de fem solistenes stemmer blir ikke utnyttet godt nok. Det er mange soloer og duetter, mens de virkelige overraskelsene og gevinstene kunne kommet fra uventede stemmekombinasjoner. Noen ganger får en visuell vits overskygge skjønnheten i en vokal linje: Selv om det er en viss humor over at en seksti år gammel Dave Willetts leverer Bond-låten Goldfinger, savner man den sensuelle, elektriske lidenskapen som bare en kvinnestemme kan tilføre sangen. Én karakter fungerer som en slags forteller eller observatør, men dette konseptet blir beklageligvis ikke utforsket ordentlig eller gitt nok fokus.

Gitt at Bricusse er tekstforfatter og mye av hans arbeid handler om ord, er det en overraskende mangel på artikulasjon, spesielt i sanger publikum kanskje ikke kjenner fra før. Svært få ord var mulig å tyde i numre som The Dream (Bricusses versjon av Nøtteknekkeren), The Pink Panther (som likevel er veldig morsom), Down The Apples And Pears eller Thank You Very Much. Dette handlet ikke om lyden i lokalet; det skyldtes utøverne og Renshaws regi.

Matthew Coles koreografi var tidvis spenstig, men slet for det meste med å tilføre forestillingen nok energi eller sjel. De største unntakene var Pink Panther-nummeret, finalen i første akt med The Good Old Bad Old Days, og Oompa-Loompa-feiringen; disse gnistret fint. Flere av de andre rutinene var heller tamme, og noen var feilvurdert (som bakgrunnsdansen til Siobhán McCarthys ellers gode tolkning av Le Jazz Hot).

Tim Goodchilds scenografi var merkelig. Først virket den litt magisk, med partiturer som falt fra månen, men etter hvert fremsto den flatere og mindre fengslende enn musikken fortjente. Det var et totalt brudd mellom musikkens storslåtte karakter og selve presentasjonen. Snarere enn glamorøse kostymer gjennomgående, presenterer Ben Moriah en blanding av folkelige og glitrende antrekk, men den overordnede følelsen av ekte show og «razz-a-matazz» manglet. En smilende dame bemerket til herren foran meg i pausen at «det hele var sjarmerende»: en knusende dom. Bricusses musikk er elektrisk, og enhver presentasjon av den burde være gripende og nyskapende. Pure Imagination lyktes dessverre i liten grad med dette.

Giles Terera i Pure Imagination. Foto: Annabel Vere

Men heldigvis fantes det unntak: Den avsluttende femstemte versjonen av Pure Imagination; Giles Tereras fløyelsmyke The Candy Man; kraftfulle In His Eyes fra Jekyll & Hyde; ensembleversjonen av Talk To The Animals; en medrivende The Joker (Terera igjen); den livlige Thank You Very Much/The Good Old Days som avsluttet første akt, og den oppløftende Feeling Good som rundet av showet. Hver av disse var fremragende, og om dette nivået hadde vært holdt hele veien, ville dette vært en bemerkelsesverdig forestilling.

Julie Atherton var egentlig den eneste utøveren som torde å bringe sin eksentriske individualitet til scenen. Resultatet var at alt hun sang føltes friskt og interessant, og hver gang hun kom på scenen, steg stemningen og energien. McCarthy fikk ikke de samme mulighetene til å skinne, gitt sangene hun ble tildelt, men hun løste oppgavene med stor dyktighet og brukte hele sitt imponerende register. Da Atherton og McCarthy sang sammen, var resultatet strålende – den typen øyeblikk som fortjener stående ovasjoner.

Terera gjorde en god innsats gjennomgående, med enkelte virkelig briljante sekvenser. Noen ganger ble opptredenen hans litt for selvsentrert, men når han traff planken, skinte han virkelig. Hans virtuose fremføring av What Kind Of Fool Am I? vakte rettmessig begeistring hos publikum.

Både Willetts og Niall Sheehy slet med å innfri kravene til formen og musikken. Det ble mye kraftfull synging, en del klønete falsettpartier og en god porsjon slitsom «amatørteater-stil» fra begge, og egentlig bare sporadiske vers med reell nerve.

Men til tross for disse innvendingene, skinner Bricusses musikk. Selv om ikke alle melodiene er hans, er det en jevn høy kvalitet over nesten alt han har vært involvert i. Dette pulserer gjennom musikken i Pure Imagination, uavhengig av manglene i Renshaws visjon. I løpet av de to timene var det flere fremragende prestasjoner, mange gode, og noen få svært kjedelige.

Ja, det kunne vært sunget bedre, og det kunne definitivt hatt langt bedre regi og koreografi. Der det burde være konstant energisk og spennende, dabber det ofte av. Men Bricusses geni holder interessen oppe: man gjenkjenner gamle favoritter, funderer over nye melodier og tekster, og forlater teatret med en god følelse.

Pure Imagination spilles på St James Theatre frem til 15. oktober 2015