ANMELDELSE: Return To The Forbidden Planet, UK-turné ✭✭✭

Mark Newnham (i midten) og ensemblet i Return To The Forbidden Planet. Foto: Nobby Clark Return To The Forbidden Planet

New Wimbledon Theatre

24. mars 2015

3 stjerner

Hva er oddsen for at to musikaler som kjempet om Olivier-prisen for beste musikal for 25 år siden, begge settes opp profesjonelt på nytt i 2015? Liten, kanskje forsvinnende liten? De nominerte i 1990 var Miss Saigon, The Baker's Wife, Buddy og Return To The Forbidden Planet. Det var et merkelig år for Olivier-utdelingen, ettersom produksjoner fra både 1989 og 1990 ble hyllet i samme seremoni. Miss Saigon vant ikke. Tidens tann gjør det resultatet mer overraskende i dag enn det kanskje virket den gang.

Nå spilles Queen's Theatre Hornchurch sin 25-årsjubileumsoppsetning av Bob Carltons Return To The Forbidden Planet på New Wimbledon Theatre som en del av norgesturnéen. Forfatteren og regissøren beskriver verket som "en alkymistisk kombinasjon av shakespearsk språk, 50-talls science fiction-parodi... (og)... et godt, gammeldags rock 'n' roll-lydspor som får det til å rykke i dansefoten." Om det var denne unike, og usannsynlige, blandingen av ingredienser som sikret suksessen under Olivier-utdelingen i 1990, eller om det var det den gang nyskapende konseptet med skuespillende musikere som spilte live på scenen, eller rett og slett den enorme energien i originalproduksjonen, er vanskelig å si med sikkerhet i dag.

Men det som er sikkert, er at denne turnéproduksjonen ikke er en nytolkning på samme måte som Miss Saigon-oppsetningen på Prince Edward Theatre; det er snarere en nyoppsetning av originalen. Slik virker det i hvert fall. Den ser ikke ut til å ha blitt oppdatert eller tenkt nytt rundt på noen vesentlig måte, og hvis den har det, gjøres det ikke noe nummer ut av det.

I stedet får man en følelse av lun og trygg nostalgi i salen. Det er en tvers igjennom tullete historie, komplett med fargerike kostymer, som skamløst parodierer Shakespeares replikker i en nerdete sci-fi-stil mens den pøser ut hits fra listene med full kraft. Avhengig av ditt eget perspektiv kan dette være enten himmelsk eller helt forferdelig å se på.

Shakespeare-delen er underlig. På den ene siden har du gleden av å kjenne igjen sitater eller feilsitater («To Beep or not to Beep» er en publikumsfavoritt); på den andre siden er det sjelden noen vier språket og dets muligheter særlig oppmerksomhet. Unntaket er Mark Newnhams Cookie. Newnham forstår å bruke klangfargene i Shakespeares vers og prosa, og tør å bruke ordentlig teknikk selv i de mest absurde og parodiske scenene. Når Newnham er i storform, ser man tydelig hvilke høyder forestillingen kunne nådd dersom de andre medlemmene i ensemblet var like bevandret i dikterhøvdingens verden.

Science fiction-tøyset gir stort potensial for moro. Monstrene man møter underveis er en hyllest til Doctor Who (referansene til Tom Baker-historiene The Invisible Enemy og The Power Of Kroll er tydelige og ganske morsomme), det samme er publikumsinteraksjonen basert på konseptet med å «reversere polariteten» – noe som sikkert var enda morsommere da forestillingen hadde premiere og minnet om Jon Pertwees Doctor fortsatt var ferskt i minnet.

Kostymene sender tankene til billige sci-fi-filmer og TV-serier fra fordums dager og gir det hele et preg av nostalgi og enklere tider. Lydeffektene og våpnene er herlig «twee» og fungerer ypperlig i denne sammenhengen. Robot-Ariel er som en blanding mellom en gammeldags Cyberman, androiden fra Lost In Space og en Ken-dukke i romdrakt; igjen, litt teit, men veldig gøy.

Men den virkelige «kraften» her, for å bruke en annen sci-fi-referanse, ligger i musikvalget. Dette er en jukeboks full av livlige hits som Great Balls of Fire, Don't Let Me Be Misunderstood, Good Vibrations, Young Girl, She's Not There, All Shook Up, Shake Rattle and Roll, Monster Mash og I Heard It Through The Grapevine. Det er noe unektelig smittende med å høre slike klassikere fremført live; det er nesten umulig å sitte stille.

Men her ligger også utfordringen. Tiden har gått siden Return To The Forbidden Planet først satte standarden for hvordan skuespillende musikere kunne vitalisere en forestilling. Senest i forrige uke på samme scene fremførte en gruppe dyktige musikere Calamity Jane, og de leverte skarpe prestasjoner, livlig koreografi og god sang kombinert med instrumentene sine. Sammenlignet med forventningene det moderne teateret stiller, befinner castingen i denne produksjonen seg i stor grad, med ett eller to unntak, i den litt mer statiske «opplev-og-mottas»-leiren.

Spillet trenger mer energi, mer interessant koreografi og en følelse av dynamisk samspill mellom instrument, tekst og prestasjon. Igjen er Mark Newnham den som leder an – hans Cookie er full av energi, og han bruker hele kroppen for å uttrykke karakterens musikalske og dramatiske ytterpunkter. Han får maksimalt ut av materialet med sitt uttrykksfulle ansikt.

Men mange av de andre blir for lunkne i sin tilnærming. Sean Needhams Captain Tempest er spesielt livløs uten at det er noen grunn til det, og sangstilen hans er nesten i overkant tørr. Joseph Mann er sær og interessant som Ariel, og Sarah Scowen kanaliserer sin intergalaktiske Sandra Dee med grei effekt som Miranda, men begge kunne trengt mer fokusert energi. Rollene her krever overskudd og en dedikasjon som er helt «off the scale». I likhet med musikaler som Cats er dette et stykke som krever alt eller ingenting – middelmådig innsats holder ikke. Her må det være full gass hele veien.

Som den underlige og lett maniske Dr. Prospero er Jonathan Markwood mer som en mild blanding av Willy Wonka, H.G. Wells og Mr. Hyde. Hans merkelige, halv-viktorianske antrekk passer overraskende godt inn i havet av sølvfargede romdrakter, og Markwood forstår behovet for å være herlig sær. Men det føles litt som en halvveis prestasjon; man føler seg sikker på at han har en mye mer energisk og tilfredsstillende versjon av karakteren boende i seg, som bare venter på å slippe ut.

Brian May fra Queen bidrar med et humoristisk avbrekk som en slags forteller/kor, og Steve Simmonds leverer noen tørre vitser med glimt i øyet som den tøffe båtsmannen Arras. Lyden fra instrumentene på scenen er akkurat så kaotisk og høy som man kunne håpe på.

Mer enn noe annet viser denne produksjonen av Return To The Forbidden Planet at stykket antagelig hadde hatt godt av et nytt og friskt produksjonsteam som er villig til å se på verket med nye øyne og finne mer vitaliserende måter å vekke det til live på. Men hvis tynne unnskyldninger for å pøse ut megahits fra 50- og 60-tallet er din greie, så er dette definitivt forestillingen for deg.