ANMELDELSE: Rocky, Wintergarden Theatre ✭✭✭

Foto: Sara Krulwich Rocky

Winter Garden Theatre

9. april 2014

3 stjerner

Forestillingen om at ethvert tema kan danne grunnlaget for en god musikal kan, som en god cocktail, ristes eller røres avhengig av hva som serveres.

Nå spilles Rocky på Broadways Winter Garden Theatre, en musikalversjon av den berømte Sylvester Stallone-filmen. Med manus av Thomas Meehan og Stallone, musikk av Stephen Flaherty og tekster av Lynn Ahrens, er Rocky unik. Jeg har i hvert fall aldri sett maken tidligere.

Den er regissert av Alex Timbers, som – for å være helt ærlig – gjør en fabelaktig jobb. Det er mange sprikende elementer her, men Timbers finner en måte å pakke dem sammen til en helhetlig opplevelse. Det brukes mye prangende multimedia, og i andre akt transformeres deler av salen: publikum flyttes og bokseringen bringes ut i sentrum av auditoriet. Det er en nitid orkestrert manøver som, i hvert fall i kveld, ble feilfritt utført.

Det er en filmatisk flyt over sceneskiftene generelt, noe som fungerer godt for både fans av filmen og for de som forventer noe mer enn bare et tynt utkast til en historie i en teateroppsetning.

Tempoet daler aldri. Timbers holder interessen oppe, og den avsluttende boksekampen er rett og slett blendende, strålende koreografert (av Steven Hoggett og Kelly Devine) og fremført.

Jeg husker ikke filmen godt nok til å si det sikkert, men kommentarer fra medpublikummere tydet på at handlingen her er både tro mot og avvikende fra filmen. Det var definitivt nøkkeløyeblikk som utløste stor jubel, antagelig fordi de speilet ikoniske scener fra lerretet. Et slikt øyeblikk var da Andy Karls Rocky tømte tre rå egg i én slurk. Publikum gikk av hengslene – på samme måte som når Momma Rose synger «I had a dream» i Gypsy.

Karl leverer en ekstraordinær prestasjon som Rocky. Han er fullstendig troverdig som den enfoldige «Italian Stallion» som øver slagene sine på hengende slakt; hans dedikasjon til rollens fysiske krav er i seg selv verdig en Tony-pris.

Men Karl kan også synge og spille – og det meget godt. Han er sympatisk tvers igjennom, en enkel, drømmende fyr. Hans fascinasjon for den sjenerte Adrian (Margot Seibert) er nydelig spilt. Han er en vinner i enhver forstand her.

Seibert er like imponerende. Hennes forvandling fra grå mus til en vakker kvinne i rødt er nøye og følsomt skildret, og hun er herlig hele veien. Her er det ingenting å mislike.

Dakin Matthews gir utmerket støtte som den breske treningsstudio-eieren Mickey, som har sine utfordringer med Rocky, men som ønsker å hjelpe ham til slutt. Terence Archie er perfekt som Apollo Creed, den regjerende mesteren Rocky uforklarlig nok får sjansen til å bokse mot.

Danny Mastrogiorgio er det svakeste leddet; hans rolle som Adrians dritings og bøllete bror er så forglemmelig og lite overbevisende som en Broadway-prestasjon kan bli.

Men de virkelige problemene her ligger i manuskriptet, som er altfor fragmentert for en sceneforestilling, og i partituret som, selv om det er stort sett behagelig, mangler sammenheng og er kjemisk fritt for de store balladene, hymnene eller duettene som virkelig løfter taket. Det finnes langt verre musikaler, men for et verk i denne klassen har Flaherty og Ahrens levert et partitur så ordinært som man kan forestille seg.

Man må delvis anta at utfordringen har vært å bygge musikken rundt filmens populære kjenningsmelodi, som når den først dukker opp, er like blendende, frisk og spennende som den alltid har vært. Ingenting Ahrens og Flaherty har skrevet her kommer i nærheten. Det finnes gode numre – Fight from the Heart, Happiness, I’m Done og Adrian – men ingenting man husker fem minutter etterpå.

Dette er mer et skuespill med musikk enn en musikal; mer en iscenesatt film enn musikalteater. Men den har mye hjerte og noen svært vinnende prestasjoner.

Viktigst av alt – og dette skal ikke undervurderes – er at denne produksjonen trekker nye mennesker til teateret. Ingen som satt i nærheten av meg hadde tilsynelatende vært i et teater før, og de elsket det alle sammen. Så om ikke annet, så finner forestillingen et nytt publikum for live-opplevelser.

Den vil etterlate deg verken rystet eller rørt, men den vil heller ikke suge livsgnisten ut av deg.