ANMELDELSE: Songs For A New World, St James Theatre ✭✭✭✭

Cynthia Erivo, Damian Humbley, Jenna Russell og Dean John-Wilson i Songs For A New World. Foto: Darren Bell Songs For A New World

St James Theatre

23. juli 2015

4 stjerner

Bestill billetter her

For folk av en viss alder er Jerry Herman den store helten innen amerikansk musikalteater. For andre, i en annen aldersgruppe, kan helten være hvem som helst av en rekke sentrale skikkelser: Leonard Bernstein, Stephen Sondheim, Stephen Schwartz, Adam Guetell, Jonathan Larson, Alan Menken, Andrew Lippa, Georgia Stitt, Michael John LaChuisa, Jeanine Tesori eller Tom Kitt. Det finnes utvilsomt også andre verdige kandidater.

For dem som hadde sine mest formbare år sent på 90-tallet, er komponisten som vanligvis rangeres høyest, Jason Robert Brown.

Brown er en begavet komponist med et godt øre for vakre, hjemsøkende melodier som borer seg inn i sjelen og spiller på hver eneste følelsesmessige streng, samt kompliserte og overveldende harmonier som virkelig gir gjenklang. Tekstene hans kan være mørke, men de kan også være utilslørt sentimentale eller brutalt morsomme.

Han har hatt et noe anstrengt forhold til Broadway, men hans to siste store verk, The Bridges of Madison County og Honeymoon In Vegas, var gjennomførte og modne stykker; det første (Bridges) var rett og slett for utsøkt for Broadway-publikummet som foretrekker Løvenes Konge og Wicked, mens det andre (Honeymoon) hadde uflaks med enkelte hovedroller og en produksjon som ikke lot materialet skinne. Likevel har Brown vunnet tre Tony-priser, så uansett hvordan man ser på det, er hans musikalske ferdigheter på et svært høyt nivå.

Songs For A New World var Browns første store show, satt opp off-Broadway i 1995. Siden den gang har folk kjedelig nok kranglet om hvorvidt det er en musikal, en revy, en sangsyklus eller noe udefinerbart midt imellom. Hvis det betyr noe, så mener jeg tittelen sier alt – det er en sangsyklus.

Det har aldri slått meg som et spesielt teatralt verk. Noe av musikken er oppløftende, noe engasjerende, og noe litt hverdagslig. Det er interessant å høre Browns tanker og musikalske interesser smelte sammen til en bevissthetsstrøm. Men bortsett fra et par numre, har det alltid fremstått som en kuriositet for meg, et springbrett, et merke i sanden – snarere enn et komplekst eller modent verk i seg selv.

Nå spilles Adam Lensons produksjon av Songs For A New World på St James' Theatre. Lensons oppsetning gjør ingenting for å endre mitt syn.

Verket er en sangsyklus der den egentlige interessen ligger i musikk og tekst. Alt som bidrar til å fjerne oppmerksomheten fra disse kjerneelementene, svekker bare stykkets slagkraft og interesse.

Av årsaker som bare Lenson kjenner til, men som han utdyper på en heller uklar måte i programmet, har han valgt å iscenesette stykket som om det var en tradisjonell musikal. Det er en merkelig scenografi, et enda merkeligere utvalg av rekvisitter og småmøbler, og en form for kostymer. Det virker mer som 70- eller 80-tallet enn 90-tallet, men uten noen klar hensikt.

Skuespillerne må innta betydningsfulle positurer og bevege seg i merkelige mønstre, mens de plasserer, flytter og fjerner møbler og rekvisitter i en slags endeløs, nesten Beckett-aktig fuge av introspeksjon og meningsløshet. Hvorfor de føler seg tvunget til dette blir aldri forklart, og det er definitivt aldri tydelig. Denne tøvete regien tilfører ingenting til musikken. Faktisk skjer nesten alle de magiske øyeblikkene når én utøver står alene i et stramt lyskasterlys.

Det som er viktig i dette verket, som i alt av Browns arbeid, er tolkningen og fremføringen av musikken. Og det er her Lensons produksjon virkelig treffer blink.

Jenna Russell i Songs For A New World. Foto: Darren Bell

Med Jenna Russell, Damian Humbley og Cynthia Erivo har Lenson samlet tre av de beste og mest spennende musikalskuespillerne i London. Hver og en av dem leverer en bravurprestasjon med total hengivenhet. Bare det å høre disse menneskene synge Browns musikk er verdt hele turen.

Russell lykkes aller best. Hun setter virkelig tennene i numrene sine og fyller hvert enkelt med en helt spesiell energi, feilfri timing og sin upåklagelige, forførende stemme. Fra den liksom-selvmordstruede kona i "Just One Step", via den storslåtte og gripende "Stars And The Moon", til den herlig (og nådeløst) morsomme "Surabaya Santa", er Russell i toppform. Hver tone sitter perfekt, hver frase leveres presist, og hver sang behandles med intensitet og finfølelse. Jeg tviler på at "Just One Step" noen gang har blitt fremført bedre enn Russell gjør her. Hennes eleganse og kunstneriske intelligens stråler.

Den såre, tapte muligheten her er at Brown ikke skrev flere sanger for mer enn én stemme. En trio for Russell, Erivo og Humbley var et sårt savn.

Men sannheten er at selv om stykket har en viss nerve som sangsyklus, fungerer det mest som en audition (fra Browns side) for hva slags musikk han er i stand til å skrive. Hvert eneste nummer i dette stykket har direkte etterkommere i Browns senere verk – fra Parade til Honeymoon In Vegas. Her er de i sin tidligste form.

Erivo har som alltid en fabelaktig stemme. Man får håpe at Broadways gevinst (hun åpner The Color Purple der senere i år) ikke blir West Ends permanente tap. Alt hun synger her gløder med en intensitet og utstråling som er både fengslende og berusende. Hun fremfører hver tone som en toppidrettsutøver – fullt fokusert, totalt dedikert og i verdensklasse. Hennes tolkning av "I'm Not Afraid of Anything" var suveren, og duetten med Humbley, "I'd Give It All For You", var et øyeblikk av gripende skjønnhet.

Cynthia Erivo i Songs For A New World. Foto: Darren Bell

Humbley var på sin side like pålitelig og vokalt strålende som alltid. Han har virkelig en av disse unike stemmene man bare ser én gang i hver generasjon, og han vet nøyaktig hvordan han skal bruke den. Browns sangsyklus gir ham kanskje ikke den mest fantastiske musikken å synge, men han får det maksimale ut av hver mulighet: fyldige, dvelende fraser av ufeilbarlig skjønnhet i det øverste registeret, samt søte og kompliserte partier som formidler hjertesorg og refleksjon på en enkel måte. Det er en fryd å høre ham synge så bra så tett på publikum. Spesielt i "The River Won't Flow", men også ellers, var Humbley storslått.

Dean John-Wilson kompletterer kvartetten. Han virker sympatisk nok, men vokalt sett ble Browns materiale for krevende for ham. Han ble stående i skyggen av sine kollegers enorme dyktighet og stil, og virket til tider overveldet, noe Lensons regi overhodet ikke hjalp ham med. På sitt beste i avslutningsnummeret "Flying Home" viste John-Wilson potensial, men han mangler foreløpig teknikken til å holde følge med Russell, Erivo og Humbley.

Til syvende og sist er problemet her Lensons pretensiøse og overoppblåste visjon for stykket. Det ville fungert mye bedre som en rendyrket konsertopptreden i smoking, hvor fokuset lå utelukkende på musikken. Songs For A New World vil aldri bli en "musikal" fordi det rett og slett ikke er det, og Lensons besettelse av verket (bare les programmet) vil ikke endre på det.

Kapellmester Daniel A. Weiss gjør en utmerket jobb med å sørge for at utøverne blir støttet av et glimrende band. Klarheten og følelsen i fremføringene til de tre etablerte stjernene er et bevis på hans gode musikalske dømmekraft. St James Theatre viser seg nok en gang som en varm og innbydende scene der musikalske verk virkelig føler seg hjemme nå.

Med en spilletid på 90 minutter er ikke Browns varierte sangsyklus spesielt krevende. Lenson, som gladelig beskriver Brown som "en blanding av Stephen Sondheim og Billy Joel" (og dermed har den tvilsomme ære av å fornærme tre personer i én setning), gjør ingenting for å løfte Browns arbeid, men derimot en god del for å undergrave det. Likevel er ikke innblandingen hans katastrofal.

Songs For A New World består som det seriøse, men særegne verket det er; løftet av de utrolige stemmene og formidlingsevnen til Russell, Erivo og Humbley. Se bort fra Lensons regi, og det blir en stor opplevelse.

Songs For A New World spilles på St James Theatre frem til 8. august 2015