ANMELDELSE: Student Performer of the Year og Stiles and Drewe-prisen

Julian Eaves anmelder Stephen Sondheim Society Student Performer of the Year Awards, Stiles and Drewe-prisen og Stiles and Drewe Mentorship Award 2018

Alex Cardall og Julia McKenzie. Foto: David Ovenden I år var det nydelige Savoy Theatre vertsskap for dette livlige bransjearrangementet, der 12 av de fremste avgangselevene innen musikalfag fra hele landet viste frem hva de er gode for i en gemyttlig konkurranse som feiret talentene deres i både kjerne- og nytt repertoar.  Hver deltaker må fremføre én Sondheim-sang, og i tillegg et (teknisk sett) nytt verk av låtskrivere som er medlemmer av Mercury Musical Developments.  Kapellmester Mark Etherington satt ved pianoet gjennom det hele og ledet oss gjennom det tettpakkede programmet med 31 musikalske numre.  Vi var i trygge hender hos kveldens eminente vertinne, Tracie Bennett, og fikk også høre fra Stiles og Drewe selv.

Det hele startet med et brak med ensembledelen 'Make The Most Of Your Music' (skrevet for den opprinnelige London-oppsetningen av 'Follies'), der studentene virkelig fikk vist hva de kan utrette i kor- og ensemblenumre.  Sondheim har selv bemerket ved flere anledninger, også på trykk, at han ikke er for nybegynnere; men man må jo starte et sted, og dette innblikket i startgropen av karrierene deres gir et forlokkende glimt av hvilke triumfer som kan vente om noen år.  Og hvis man ikke bygger en fremtid, vil den heller ikke skje.

Will Carey fikk den tøffe jobben med å gå ut først – med 'Giants In The Sky', noe han mestret veldig fint.  Men ingenting kunne ha forberedt oss på den utrolig profesjonelle opptredenen til Alex Cardall i 'Buddy's Blues': fra han kom inn på scenen, tok han rommet som om han eide det, og leverte en gnistrende fysisk prestasjon som ga rollen ekte dramatisk liv.  Allerede da var mange i salen ikke i tvil om utfallet av konkurransen: selv om han ikke skulle vinne – noe som virket usannsynlig – ville han bli en ekstremt vanskelig akt å overgå.  Etter å ha begynt med musikk og teater i tidlig alder, og med en glupsk appetitt på nye utfordringer – som å kaste seg ut i samtidsdans eller, som i dag, utvide med imponerende miming – er han i stand til å være sin egen kreative motor.  Da han toppet dette med en formidabel tolkning av 'You and Me' (en av to sanger av den talentfulle amerikanske kapellmesteren Adam Wachter i årets konkurranse), ble det tydelig at hans teaterforståelse og grep om publikum plasserte ham i en særklasse.  Det var ingen overraskelse da han vant.  Jeg er sikker på at vi kommer til å se og høre mye mer fra ham i nær fremtid.

Hvordan det må ha føltes for de andre å gå på scenen etter den prestasjonen er ikke godt å si, men det bør være en lærepenge for alle som forbereder seg til slike konkurranser at man kan – og kanskje bør – gjøre mye mer enn bare det forventede for å virkelig bringe karakteren og sangen til live.  Likevel er konkurransehistorien en påminnelse om å ikke ta ting for gitt: tenk på alle de som ikke vant, eller som ikke nådde finalen, men som likevel skapte fantastiske karrierer.

Neste ut var Emily Beresford, hvis 'Don't Laugh' var både skarp og tydelig.  Sabi Perez ga oss en nydelig 'Could I Leave You?'.  James Stirling kastet seg med hud og hår inn i 'Hello, Little Girl', inkludert et kraftig hyl til slutt, og Donal Finn tok oss stødig gjennom 'The Flag Song' fra 'Assassins'.  Alt dette var veldig oppløftende.  Men så fikk vi se hva mange tiårs erfaring og finsliping av faget kan utrette: Di Botcher, fra den ferske London-oppsetningen av 'Follies', kom på scenen og ga oss en perfekt tolkning av 'Broadway Baby' – oppløftende og rørende i skjønn forening.  Dette var, som man sier, slik det skal gjøres.  Gestene var færre, sangen var gjennomtenkt, og – det vanskeligste av alt – følelsen kom fra hjertet: det er virkelig det tøffeste elementet å treffe hos Sondheim, og den største utfordringen for yngre utøvere hvis hjerter man får håpe ennå ikke har vært gjennom livets kvern på samme måte som oss voksne... i hvert fall ikke ennå.  (Men hvem vet?...)

I andre akt kom Bonnie Badoo med en dristig og selvsikker 'The Ladies Who Lunch' og fulgte opp med en velbalansert 'Down The Stairs', et annet av Wachters numre.  Shelby Flannery imponerte alle med sin vakre verdighet i 'I Wish I Could Forget You', og hun har garantert mange flere overraskelser på lager i fremtiden.  Elliott Woosters lettere 'Love I Hear' var en god prestasjon – men hvordan kan en ung mann som knapt er ferdig med tenårene virkelig formidle sangens ironiske glimt i øyet?  Jeg er ikke helt sikker.  Ser vi på bakgrunnen, hadde Brian Davies, som introduserte sangen i 1962, tre år tidligere skapt rollen som Rolf i 'The Sound of Music': noen med så mye Broadway-erfaring kan vanskelig beskrives som en nybegynner, kan han vel?  På den annen side viste Pedro Leandros heroiske forsøk på 'Being Alive' de skumle tekniske fallgruvene Sondheim kan by på: dette er en sang for fiskere, og du trenger en solid porsjon teknikk for å mestre den; likevel hentet han seg glimrende inn igjen i en perfekt kontrollert 'Set The Alarm For Six', en praktfullt skrevet låt fra teamet A C Smith og Bella Barlow, som vi gjerne må få høre mye mer fra snart.

Samtidig virket Amara Okerekes to sanger – 'Not A Day Goes By' fra 'Merrily' og 'Shone With The Sun' av Benjamin Till, Nathan Taylor og Sir Arnold Wesker – å dekke et interessant likt landskap: kanskje er det det instinktet som allerede har gitt karrieren hennes en lovende start i West End: bestill billetter til 'Les Misérables' nå.  Og Thomas Grant leverte et strålende forsøk på TV-intervju-scenen (også fra 'Merrily'), der de to første delene var iscenesatt svært overbevisende, selv om energinivået sank litt i den tredje; hans valg av 'ny' sang, Rob Eyles og Robert Goulds 'As Long As I Have Music', har i likhet med mange av disse MMD-låtene vært i omløp i mange år nå.  Er det virkelig så stor mangel på nytt materiale som blir skrevet eller sendt inn?  Det virker vanskelig å tro.

Til slutt fikk vi de tre finalistene i Mentorship-programmet.  Isabella Pappas og Bradley Riches ga oss gospelparodien 'Let Out The Thunder In You' (sist hørt for et par uker siden på The Other Palace), og Thomas Sutcliffe og Kayleigh McKnight trollbandt oss med den Andrew Lloyd Webber-inspirerte 'What Beauty Is' fra en musikalversjon av 'The Mill on the Floss'.  Men det virket som om ingenting kunne stoppe den naturkraften som er Tori Allen-Martin med hennes sensasjonelt direkte, klare og ærlige 'He Doesn't Exist' – en vakkert skrevet og emosjonelt sannferdig sang fra et nytt verk av Jim Barne og Kit Buchan, forfattere hvis originalitet rager høyt over konkurrentene.  Ingen ble vel overrasket da de stakk av med førstepremien.

Det var også lærerikt å få et gjensyn med fjorårets vinnere.  Både Izuka Hoyle og Oscar Conlon-Morrey kom tilbake for å gi oss henholdsvis 'Last Midnight' fra 'Into The Woods' og 'The Contest' fra 'Sweeney Todd'.  For et fantastisk kontrasterende par av numre, og så magisk begge ble utført og iscenesatt med dyp innsikt i hva som skaper spennende musikkteater.  Hoyle ga oss en smygende forførelse som bygget seg opp til et intenst dramatisk klimaks av trussel; og Conlon-Morrey (med lynrask improvisert støtte fra ingen ringere enn Peter Polycarpou) viste oss nok en gang sin bravur-stil med å skape en hel 'scene'.  Begge disse artistene er heldige nok til å være i gang med interessante jobber, og gjør store fremskritt i karrieren.  Det er herlig å se dem komme tilbake til konkurransen og vise hva som er mulig med drahjelpen dette unike forumet tilbyr.

Så nok en gang, en stor takk til foreningen, til MMD, og til Stiles og Drewe, samt alle andre lojale – og sjenerøse (takk, Julia McKenzie og Tracie Bennett) – støttespillere.  Teaterlivet her i landet hadde rett og slett ikke vært det samme uten dere.