ANMELDELSE: Summer and Smoke, Duke Of York's Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder West End-overføringen av Tennessee Williams' Summer and Smoke ved Duke of York's Theatre i London.

Matthew Needham og Patsy Ferran i Summer and Smoke. Foto: Marc Brenner Summer and Smoke

Duke of York's Theatre

21. november 2018

3 stjerner

Bestill nå Det sies ofte at Tennessee Williams bare hadde én historie å fortelle, og at han skrev den om hundre ganger.  Det gjør ham ikke unik blant forfattere; mange andre kunne fått det samme skussmålet.  Men for en forfatter som trodde intenst på å ha en nær personlig involvering i sitt nåværende prosjekt, og gitt at livet hans var bemerkelsesverdig konsekvent og sammenhengende – der han stadig vendte tilbake til trusler og kamper fra fortiden (ofte via alkohol eller narkotiske midler) – så bærer verkene hans preg av en homogenitet og kontinuitet som er spesielt slående.  Dette fenomenet ble utvilsomt forsterket gjennom hans foretrukne arbeidsmetode: Han startet med en følelse han oversatte til et dikt, utviklet det til en novelle, og konverterte det deretter til et enakter-stykke, som han så utvidet – hvis musen ble hos ham lenge nok – til et drama i full lengde.  Denne prosessen produserte noen storslåtte resultater, samt en god del midt-på-treet-bidrag.  Eliten av verkene hans lever videre og blir stadig satt opp for et publikum som aldri ser ut til å gå lei av hans intense sørstatsmelodramaer.  Av og til, i hans fortsatte popularitet etter sin død, kan disse mindre kjente stykkene forvandles (av en fantasifull regissør) til førsteklasses dramaer... tenk bare på den nylige, fantastiske gjenoppdagelsen av 'Confessional' på Southwark Playhouse.

Likeledes er det slik at de mindre vellykkede stykkene hans noen ganger motsetter seg alle forsøk på gjenoppliving.  Og det kan sies om dette siste forsøket fra Almeida, som nå har flyttet til West End.  Det er en vakker produksjon, utrolig streng og intim, som ser og høres like moderne ut som noe annet fra det teateret: Rebecca Frecknall, som nå tar for seg denne teksten for tredje gang, må kunne regnes som en ekspert, og hennes svar er å gjøre stykket til et virtuost utstillingsvindu for uforfalsket regiteater. Konseptet hennes trumfer manuskriptets tåkete stemninger, og klarer – nesten – å overbevise oss om at det er verdt alt bryet.

Summer and Smoke. Foto: Marc Brenner

Tom Scutts design – presist og flytende lyssatt av Lee Curran – gir oss en gjenskaping av Almeidas egen bakvegg i rå murstein, med en sirkelformet rekke av syv oppreiste pianoer uten frontdeksler. Det hele ser ut som en shabby, rufsete hyllest til 'The 5,000 Fingers of Dr. T'.  Men der, kjære lesere, slutter enhver antydning til moro.  Dette er Seriøst Drama med stor S og D, og vi er her definitivt ikke for å kose oss.  Det vi får i Frecknalls disiplinerte og insisterende forestilling, er en produksjon preget av et alvorlig drag over pannen, som kanskje bærer best bak enkle hornbriller, uten sminke og med håret stramt trukket tilbake i en hestehale.  Det er som om Tennessee Williams har blitt silet tre ganger gjennom en sil av Henrik Ibsen på sitt mest misantropiske, noe som resulterer i en sofistikert, men trøstløs brygg.

Skuespillerne blir værende på scenen så lenge som mulig, plassert på hver sin pianokrakk, og ofte stirrende – ganske uforskammet, etter min mening – på de skuespillerne som faktisk har replikker og gjør noe annet.  De spiller på instrumentene sine også, selv om jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hvorfor: Fordi de var der?  Jeg mener, dette er faktisk ikke 'The Seventh Veil' med Ann Todd og James Mason, men det kunne like gjerne vært det, for alt jeg kunne se av sammenheng mellom regissørens innfall og historien som faktisk ble fortalt.  Eller gjenfortalt.  Carolyn Downings lyddesign måtte håndtere kakofonien av spillingen deres – en slags Bartok møter Ligeti møter Conlon Nancarrow i Angus MacRaes tiltalende, konsise partitur.

Matthew Needham i Summer and Smoke. Foto: Marc Brenner

Individuelt tar de åtte skuespillerne på seg de vanlige Williams-rollene og gjør det lille rollene krever av dem.  Matthew Needham er den dristige unge mannen, helten – kanskje – i denne spesifikke fortellingen om provinslivet; han demonstrerer alle de dionysiske kvalitetene man forventer av en idealisert stedfortreder for herr Williams selv.  Mot ham, på alle tenkelige kontrasterende vis, står Patsy Ferrans apolloniske, ugifte bibliotekar; hun er den som kommer nærmest å finne en menneskeliggjørende humor i Frecknalls knusktørre tolkning, men måtte likevel tåle å få sitt innerste vrengt ut rett foran øynene våre på scenen.  Å, for en fryd.

Bibirollene er akkurat slik du forventer at de skal være.  Anjana Vasan er 'den andre kvinnen', en knapt merkbar gjentakelse av 'kvinnen som hore'.  Jeg må imidlertid skynde meg å berolige med at det i denne produksjonen ikke er noen omfattende eller unødvendig nakenhet.  Frecknall er ikke den typen regissør, så vidt jeg vet.  Det er heller ikke gjort noen forsøk på å dra produksjonens visuelle design inn i vår tid.  På samme måte er det ikke lagt ned noe arbeid i å respektere klesskiftene teksten krever, noe som gjør at man begynner å tvile på beslutningene som er tatt.  Vasan får imidlertid synge, og det gjør hun fantastisk godt; sangvalget og fremføringen er blant forestillingens absolutte høydepunkter.

Patsy Ferran i Summer and Smoke. Foto: Marc Brenner

Eric MacLennan og Forbes Masson spiller nærmest identiske fedre – jeg tror den ene fikk en stokk og den andre en bart, men jeg klarte likevel knapt å skille dem.  En av dem blir skutt (kom igjen, det er ingen spoiler... pistolen bringes inn på scenen, og Williams er en god nok dramatiker til å vite at når den først er vist, må den brukes, og han kaster ikke bort mye tid).  Saken er den at i dødsøyeblikket gjør Currans lyssetting noe virkelig fantasifullt, og den avdøde kommenterer sin egen bortgang i en rett og slett nydelig arie, som jeg tror kan være et dikt av Marvell, eller – mer sannsynlig? – John Donne.  Noen må hjelpe meg her.  Vakkert er det uansett, og det indikerer en fruktbar retning Frecknall kunne ha tatt: Her viser hun at hun har et hjerte, og det er det eneste virkelig rørerende og kreative øyeblikket i en ellers ganske tørr og dyster kveld.  Jeg mistenker at hun kunne ha skapt et mye bedre stykke hvis hun hadde gjort som Frank Castorf og bare ignorert originalteksten helt og gjort sin egen greie.  Fullstendig.  Jeg tror hun har det i seg, og når hun gjør det, kommer det til å bli sensasjonelt.

Vi møter en inntrengende eldre kvinne i Nancy Cranes skikkelse – her dessverre litt overfladisk tenkt, og svært ulikt hennes nylige strålende innsats i 'Dance Nation'.  Seb Carrington får 'gjøre' den svært unge mannen, og Tok Stephen befinner seg i den symbolske rollen for fargede.  Dette er tross alt Sørstatene.  Men jeg klarte ikke å finne ut om han er en skuespiller med minoritetsbakgrunn som bare tilfeldigvis er besatt i en rolle (opprinnelig tenkt som hvit, kanskje), eller om han faktisk skulle forestille en afroamerikaner for å poengtere et overraskende nivå av raseintegrering i 1940-tallets Louisiana: Dette er ikke New Orleans, ikke Vieux Carré, dette er Deltaet.  Si du det.  Jeg tok meg selv i å gruble over dette når jeg heller burde ha lyttet til hva han hadde å si.  Det blir en distraksjon.  Rase er et monumentalt tema i USA, som andre steder, og 'fargeblind' rollebesetning, som kanskje er det som skjer her, hjelper meg ikke å få grep om tematikken.  Hjelper det deg?  Jeg skulle gjerne visst det.

Så, er det verdt å sitte gjennom?  Hvis du virkelig elsker regiteater: et rungende ja.  Frecknall er en sterk karakter som gjør akkurat det hun vil med stykket.  Er det et stykke verdt å se i seg selv?  For Williams-entusiaster, ja; for oss andre...?  Juryen har ikke bestemt seg ennå.  Juryen er deg.

BILLETTER TIL SUMMER AND SMOKE