ANMELDELSE: The Christmas Truce, RSC ✭✭

Foto: Topher McGrilis The Christmas Truce

Royal Shakespeare Theatre

31. januar 2015

2 stjerner

Fakta kan danne det solide fundamentet for store teateropplevelser. Hvem kjenner vel detaljene fra hendelsene omkring skyttergravskrigen i Belgia i 1914, i det første året av første verdenskrig, godt nok til å la seg kjede av avsløringer fra den tiden? Ingen som faktisk var der er lenger i live, antagelig?

Ville dagens publikum ønske å vite om prøvelsene Royal Warwickshire Regiment gjennomgikk i skyttergravene i Ploegsteert Wood etter et mislykket angrep mot de tyske motpartene? Rollen tåken spilte i å la de strandede i ingenmannsland slippe unna? Virket til kaptein Bruce Bairnsfather, som ble verdensberømt for sine tegneserier fra fronten og sin skapelse av den hvalross-bartede gamle soldaten, Old Bill, som jevnlig dukket opp i magasinet The Bystander? At Stille Natt var praktisk talt ukjent i Storbritannia i desember 1914? At det var en tysk ordre på julaften som lød «ingen skudd skal løsnes i kveld eller på juledag med mindre det er som svar på angrep»? At Bairnsfather og en sersjant våget seg først ut i ingenmannsland og møtte tyskere, der begge sider var villige og ivrige etter å feire tanken om «fred på jord og fryd for mennesker», selv på dette mest usannsynlige stedet? At britiske ordre ble gitt om at våpenhvilen måtte opphøre?

Sannelig burde disse emnene lett kunne gi stimulerende råmateriale for en reflektert, morsom og hjertevarm teatralsk julegave? For min del er det ingen tvil. Det var antagelig det RSC også tenkte da de bestilte et stykke fra Phil Porter i 2013, et stykke som skulle bli The Christmas Truce, som i Erica Whymans regi nettopp har avsluttet en sesong ved Royal Shakespeare Theatre i Stratford Upon Avon. Problemet er bare at The Christmas Truce er en overfladisk og tarvelig sammenrøring av klisjéfylte situasjoner og karakterer, dårlig sungne julesanger, en endeløs sekvens med «underholdning for gutta», kjedelige cricket-allusjoner i fleng, men i bunn og grunn ingen historie eller narrativ nerve. Det minner om et uregjerlig avkom av den dårligste episoden av Dad's Army, en kopi av The Crimson Field og en amatørpantomime. Når en jule-reklame fra Sainsbury’s som gjenskaper julevåpenhvilen i skyttergravene har mer substans, intrige og ekte hjertevarme enn et stykke finansiert og produsert av RSC, vet man at verden er ute av lage. Men sånn er det altså.

Hvis Porter hadde holdt seg tettere til fakta og forsøkt å minne og opplyse publikum om dem, kunne dette vært verdt bryet. Men det gjør han ikke. Og hans fiksjon er ikke på langt nær så engasjerende som sannheten.

Erica Whymans regi gjør ingenting for å løfte manuskriptet til noe verneverdig. Tempoet er seigt og skuespillet stort sett tunglabbet; svakhetene i teksten blir verken glattet ut eller skjult av produksjonen. Tom Piper står for en fin, naken scenografi, men det hele føltes mer som en jubileumsforestilling fremført av velmenende lokalbefolkning i et grendehus.

Der Les Misérables bruker en hvit lysstråle for å markere en karakters død, bruker Whyman her for det meste bildet av en fyr som løper opp for å kaste mot en cricket-wicket som symbol på overgangen fra én verden til den neste. Hvorfor er aldri helt klart.

Mye av skuespillet er begredelig, og det er vanskelig å tro at mange av skuespillerne også medvirker i dobbelt-sesongen med Love's Labours Lost og Love's Labours Won.

Det finnes noen lyspunkter. Peter McGovern har en nydelig scene som Harris hvor han holder en tale om falne kamerater; den er genuint rørende og vakkert utført. Frances McNamee er en livlig krigssykepleier, Phoebe, og selv om scenene hennes er fryktelig skrevet, melodramatiske og utrolige, fyller McNamee dem med energi og glød.

Gerard Horan gjorde alt han kunne med rollen som Old Bill, den krigstrette gamle traveren som fungerer som en farsfigur for gutta i skyttergravene. Hans barkede, vise gamle krigshest var forfriskende tørr og underspilt. Chris Nayak er entusiastisk lystig som den spøkefulle Tallis og får mer ut av rollen enn de fleste ville klart. Nick Haverson leverer en solid innsats som den særegne løytnant Kohler.

Oliver Lynes er den beste i flokken, først som den glade gutten Liggins, hvis liv blir snappet bort av en skarpskytter, og deretter som den morske tyske pragmatikeren Schmidt, med gode leveringer av «Scheiße!» og stykkets morsomste replikk (om griseavføring).

Alle andre enten bare klarer seg, ser flaue ut over å være der, eller er ufattelig dårlige. Mest skuffende av alt var Joseph Kloskas lite tiltalende og gudsforlatte kjedelige Bairnsfather. Han var en lidelse å overvære, spesielt i den latterlige «drag»-rutinen da han falt ut av karakter flere ganger. Charmerløst.

Den største skuffelsen her er den tapte muligheten. RSC kunne ha skapt et mesterverk som ga dyp innsikt i de bemerkelsesverdige hendelsene i det belgiske desember 1914. I stedet nøyde de seg med The Christmas Truce.