ANMELDELSE: The Hired Man, Union Theatre ✭✭✭

Ensemblet i The Hired Man. Foto: Paul Nicholas Dyke

The Hired Man

Union Theatre

22. juli 2017

3 stjerner

Bestill billetter nå Nylig så vi Andrew Linnie i en konsert på Cadogan Hall gi det som sannsynligvis vil bli stående lenge som den definitive tolkningen av Howard Goodalls gjennombruddsmusikal. Ethvert teaterkompani som tar fatt på dette verket med det minnet friskt i publikums bevissthet, må virkelig legge seg i selen for å yte stykket rettferdighet med de midlene de har til rådighet. Union Theatre har riktignok gjentatte ganger bevist at deres miniatyrproduksjoner kan måle seg estetisk og kunstnerisk med de største oppsetningene – 'Chess' og 'Bad Girls' er bare to eksempler fra de siste sesongene. Forventningene var derfor høye da Union annonserte at de skulle sette opp dette stykket på nytt; vi har fulgt dets sterke arv gjennom Goodalls 'triologi' med 'The Dreaming', 'Love Story' og 'Girlfriends'. Hva hadde de i vente for oss?

Produksjonen vi ser her har utvilsomt gode skuespillere. Ifan Gwilym-Jones er en oppriktig og tynget John Tallentire, og Rebecca Gilliland er en klarrøstet og alltid troverdig Emily. Luke Kelly er en dristig og kontant kilde til ekteskapelige problemer i rollen som Jackson Pennington, mens Christopher Lyne leverer en sindig, nesten Des Grieux-aktig Pennington. Andre fremtredende roller spilles av Kara Taylor Alberts, Jack McNeill, Sam Peggs, Jonathan Carlton, Megan Armstrong, Matthew Chase, Rebecca Withers, Aaron Davey, Laurel Dougall og Nick Brittain. Merkelig nok er likevel den mest magnetiske scenepersonligheten en i ensemblet som knapt har to replikker i løpet av kvelden, nemlig Lori McLare. Hun er et funn, med sterke ansiktstrekk som formidler et stadig skiftende spekter av uttrykk og sinnsstemninger, en nærmest ballettaktig bevegelsesfølelse, og en evne til å fenge selv når hun står helt stille. Man kan lure på hvor hennes eksepsjonelle øye for detaljer kommer fra, da det ikke virker å være et kjennetegn ved produksjonen som helhet.

The Hired Man. Foto: Paul Nicholas Dyke

Dette er en episk fortelling om en familie gjennom turbulente tider, fra de arbeider med jorda, til kullgruvene, gjennom skyttergravene, og til slutt tilbake til jorda igjen. De enkelte episodene må tydeliggjøres, og hendelsesforløpet som tar oss fra den ene tidsalderen til den neste må være helt sømløst og troverdig. Selv originaloppsetningen av dette stykket, da jeg så den på Astoria Theatre i West End, slet til tider med å oppnå dette. Imponerende nok klarte Samuel Hopkins' regi av handlingen på den smale scenen i Cadogan Hall å fortelle historien med forbløffende klarhet og naturlighet mot alle odds. Der ble projeksjoner brukt i stedet for møbler og rekvisitter for å skape en følelse av ulike steder. Koret ble brukt sparsomt og bare tatt inn når de skulle synge, nesten som i et oratorium, noe som satte fokus enda tydeligere på hovedkarakterene. Hopkins visste nøyaktig når han skulle stoppe handlingen og la stillhet og pause være talende; manuset er ofte nøkternt skrevet, spesielt i beskrivelsen av de indre psykologiske prosessene. Skuespillerne må få tid til å 'fordøye' handlingene, og publikum trenger tid til å ta det inn.

Her virker det som man har valgt stikk motsatt strategi. Ensemblet er på scenen og er travelt opptatt med alle slags naturalistiske aktiviteter store deler av tiden. Ikke bare det, men den lille trioen under trappen (Richard Bates på piano/kapellmester, Sophia Goode på fiolin og Dominic Veall på cello) spiller nesten uten opphold. Store mengder dialog er pakket inn i en evig strøm av toner som har en tendens til å tåkelegge effekten av det som blir sagt. Jeg skulle gjerne visst hvor mange som føler at dette hjelper dem med å relatere til karakterene. Jeg skulle også likt å vite skuespillernes mening om å måtte (a) jobbe så hardt for å bli hørt over musikken, og (b) jobbe enda hardere for å uttrykke tanker og ideer som ofte står i motvekt til stemningen i musikken. Og når man legger til at regissøren har latt dem opptre barbeint (stakkars Ifan Gwilym-Jones har allerede pådratt seg en synlig skade på grunn av dette merkelige kravet), sitter man igjen med noen alvorlige spørsmål om produksjonens intensjoner.

The Hired Man. Foto: Paul Nicholas Dyke

Problemene stopper ikke der. Som om ikke dette var nok, er lokalet svært varmt og mangler et fungerende klimaanlegg. I stedet står minst to støyende maskiner på under hele forestillingen for å pumpe litt kjøligere luft inn i den lune salen. Hensikten er god, men resultatet er trist. Dessverre føles det nå for publikum som om skuespillerne må spille i maskinrommet på RMS Titanic – et inntrykk som forsterkes av Justin Williams og Jonny Rusts scenografi: en klaustrofobisk vegg av treplater som ligner mest på nødreparasjoner på et skip. Legg til kostymer som knapt endrer seg over tiårene (takket være Carrie-Ann Stein), og en lyssetting (av den relativt uerfarne Stuart Glover) som slår seg av og på og beveger seg hit og dit helt uavhengig av handlingen på scenen, og man har oppskriften på en liten katastrofe.

Det er utelukkende takket være ensemblet at kvelden reddes. De kjemper heroisk mot alle hindringer og gjør det de kan for å skape en troverdig og vakker prestasjon ut av kaoset, selv om mange av dem til tider ser forvirrede og retningsløse ut. Charlotte Tooths koreografi fungerer ofte godt i fellesnumrene, selv om det virker som om hun også er usikker på hva denne produksjonen egentlig prøver å formidle. Jeg er sikker på at regissør Brendan Matthew har sine grunner for valgene han har tatt, og jeg skulle ønske jeg visste hva de var. Det er synd, for hans nylige oppsetning av 'My Land's Shore' på Ye Olde Rose & Crowne var mesterlig. Med flere av de samme skuespillerne og det samme kreative teamet her, har man ikke klart å skape den samme magien, og det er vanskelig å si hvorfor.

Alt i alt presenteres teksten på en grei måte, og det fungerer greit nok hvis du ikke har sett bedre versjoner tidligere. Dette vil nok ikke gå inn i historien som en av Unions mest vellykkede oppsetninger. Jeg håper de tar lærdom av dette. Skuespillerne fortjener vår fulle støtte – alle andre involverte bør prøve å hjelpe dem litt mer neste gang.

BILLETTER TIL THE HIRED MAN