ANMELDELSE: The Hotel Cerise, Theatre Royal Stratford East ✭✭✭✭

Ellen Thomas i The Hotel Cerise Hotel Cerise

Theatre Royal Stratford East

25. oktober 2016

Bestill billetter

Det kommer et øyeblikk, like før slutten av første akt, der Bonnie Greers fantasifulle og tankevekkende adapsjon av Tsjekhovs «Kirsebærhagen» virkelig treffer med et slag av Mike Tyson-kaliber mot den eskalerende bølgen av politidrap på afroamerikanere. Dialogen, fordelt mellom flere karakterer mens en av dem feier bakken etter det som virker å være et jordskjelv forårsaket av fracking, lyder omtrent slik: «Politiet har skutt nok en svart mann.... De dreper våre menn og gutter.... De dreper Obama.... De dreper presidenten vår... Barack Hussein Obama.» Det er et lamslående effektivt øyeblikk; et direkte treff for den intellektuelle og emosjonelle drivkraften i stykket. Man tenker i det man går til pause at verket nå har funnet formen, og at den langsomme oppbyggingen i første halvdel vil krones med en nødvendig og kraftfull kritikk av terroren som preger USA.

Michael Bertenshaw i The Hotel Cerise.

Men Greer velger å ikke forfølge en slik konfronterende linje. Andre akt tar oss i stedet med inn i en lystig, feststemt 80-talls discorevival, og det spente budskapet om samfunnskritikk erstattes av en kavalkade over stjerner fra underholdningsverdenen. Det virker ikke som produksjonens intensjon å gå for tett på «Black Lives Matter»; og gjerningsmennene bak grusomhetene i amerikanske gater får fortsette som før. I stedet for at flagg kastes på bakken – slik det skjer rett før skjelvet rammer – får vi sjampanjeflasker som åpnes og en munter valgvaktsfest der Trumps uunngåelige seier aksepteres fatalistisk, nesten likegyldig. Andre har skildret dette miljøet med et sterkere raserie: Chester Himes i «When He Hollers, Let Him Go» dukker opp i tankene, og han formidler fremdeles behovet for å avvise den lune, ambivalente komforten i den skjermede, velstående afroamerikanske verdenen, spesielt når den viser seg helt virkningsløs mot kulene fra USAs politistyrker. Det virker imidlertid som om det ikke er saken her.

El Anthony, Nicholas Beveney, A L Abhin, Galeya Karim, Michael Bertenshaw

Dette er kanskje like greit. Problemet med å bruke Tsjekhovs karakterer til å rette angrep mot noe som helst, er at de sjelden egner seg til slikt. På sett og vis er dramaene hans satiriske parodier som blottlegger nyttesløsheten i hans egen samfunnsklasse, rett før den ble oppløst i revolusjoner og kriger som etterlot millioner døde. Likevel klarer Tsjekhov å skjule deres tomhet gjennom en perfekt skildring av spenningene mellom karakterene. Som anatom over det menneskelige samfunn finnes det ingen bedre. Greer forsøker å gjøre det samme som Tsjekhov: å tilby oss både gapskrattende menneskelig komedie og stor medfølelse for menneskelig svakhet. Det er beundringsverdig ambisiøst.

Alexis Rodney og Ellen Thomas.

For å matche ambisjonsnivået har Theatre Royal Stratford East satt opp en praktfull produksjon, i en scenografi designet i vakker, om enn slitt, art nouveau-stil av Ellen Cairns og spektakulært lyssatt av Tim Lutkin. Dette er hjemmet til familien Mountjoy, og alle likheter med vanskjebnen til Tennessee Williams’ utallige familier er fullstendig tilsiktet. Kostymene til Jessica Curtis byr på mange imponerende øyeblikk, særlig den første entreen til Anita Mountjoy Sinclaire Thimbutu (Ellen Thomas i Ranyevskaya-rollen), i det jeg antar er en hvit Armani (blant de andre merkene i programmet finner vi Brooks Bros, Georg Jensen og Harris). Regissør Femi Elufowoju jr. gjør en utmerket jobb med å holde historien så ekte og direkte som mulig; vi føler at vi kjenner disse menneskene og kunne møtt dem rundt neste hjørne i Tribeca. Musikk veves også gjennom narrativet som en del av Simon McCorrys lyddesign, mens Ayo-Dele Edwards styrer korpartiene. Bevegelsene er velsmidige takket være Damilola K Fashola, og Jennifer Wiltsie sørger for at aksentene sitter perfekt hele veien.

I slike flotte omgivelser kan man ikke annet enn å like skuespillerne: El Anthony gjør en humoristisk og atletisk overbevisende debut som Josiah Tripp; Madeline Appiah er offensiv som en av Mountjoy-jentene; Michael Bertenshaw er den eneste kaukasiske skuespilleren i rollen som den trofaste engelske butleren. Nicholas Beveney er en imponerende motvekt til sin søster som A L Mountjoy; Andrew Dennis spiller gnistrende mot ham som Cornell Baxter; Abhin Galeya er den listige framtidsmannen Karim Hassan; Lacharne Jolly er den effektive manageren Charlotte; Corey Montague-Sholay er rebellen T.K. med kontakt til gata; Claire Prempeh er den datteren Lorraine; Alexis Rodney er den transformerte Michael, nå kalt Toussaint; og Angela Wynter spiller både Jackie fra staben og «den forbipasserende», som midt i jordskjelvet bryter gjennom stykkets realisme for å konfrontere Anita med en beskjed fra den skeptiske svarte arbeiderklassen.

Dette er et bemerkelsesverdig og storslått verk, rikt på detaljer og mening. Når vi nå nærmer oss et nytt avgjørende øyeblikk i amerikansk (og dermed global) historie, kunne det knapt vært bedre timet eller bedre egnet til å reflektere en kompleks og ofte selvmotsigende situasjon. Noen vil kanskje føle at det ikke slår hardt nok, men det er vel nettopp en del av samtalen, er det ikke?

Spilles fram til 12. november 2016

BESTILL BILLETTER TIL HOTEL CERISE PÅ THEATRE ROYAL STRATFORD EAST