ANMELDELSE: The Jew Of Malta, Swan Theatre ✭✭✭✭

Jøden fra Malta

Swan Theatre

20. juni 2015

4 stjerner

I den virkelige verden balanserer Hellas på randen av konkurs. En større makt, EU, forteller Hellas hvordan de skal oppføre seg, hva de skal betale og når – eller ta konsekvensene. Man kan spørre seg hva som ville skjedd om den greske regjeringen plutselig vedtok at hver eneste millionær måtte gi fra seg alle sine eiendeler (bortsett fra, la oss si, 500 000 euro) for fellesskapets beste? Hva om millionærene nektet? De ville miste alt og havne i fengsel. Hvis du var en gresk millionær, hva ville du gjort? Innfunnet deg i stillhet? Gitt etter, men kjempet for å felle regjeringen som stjal livsstilen din?

Dette er i bunn og grunn temaet Christopher Marlowe utforsket i stykket Jøden fra Malta fra 1591/1592, et verk som kom før Shakespeares mer kjente stykke om en jøde som søker hevn: Kjøpmannen i Venedig. Marlowes innflytelse på Shakespeare er tydelig. I begge stykkene mister den sentrale jøden formue og datter; mens Shylock tvinges til å konvertere til kristendommen til slutt, blir Marlowes jøde frarøvet troen sin på et tidlig stadium. Begge lider under brutal kristen "rettferdighet" og begge blir foraktet av sine kristne samtidige. Men der stopper også likhetene.

Folk diskuterer ofte Shakespeares "problemstykke", usikre på om det er en komedie eller et drama. Ulike produksjoner gir ulike svar. Det samme gjelder Marlowes stykke: T.S. Eliot anså stykket som en "farse... preget av rå, komisk humor"; den første trykte utgaven i 1633 beskrev det som en "berømt tragedie". Selv Polonius ville hatt problemer med å kategorisere det. Men Eliot treffer spikeren på hodet: stykket er ekstremt, latterlig, satirisk og grotesk. Ved å nærme seg det som en rå og beksvart farse, virker det mest sannsynlig at man henter ut stykkets sanne kraft.

På RSCs Swan Theatre spiller nå Justin Audiberts nyoppsetning av Jøden fra Malta. I sin regidebut følger ikke Audibert Eliots råd, men styrer en tryggere kurs gjennom tragediens og tragikomediens farvann. Det ender til slutt i et uvisst landskap der publikum ikke helt vet om de skal le eller bli sjokkert mens den morderiske hevnen spinner stadig raskere ut av kontroll. Med tanke på skuespillerne han har samlet og det drivet han skaper på halv maskin, føles det som en tapt mulighet at Audibert ikke var tøff og vågal nok til å gi full gass hele veien.

Det er ikke slik at teksten mangler hint om hvordan den bør spilles – her trengs det saftige og storslåtte prestasjoner. Dette er et stykke hvor beboerne i et nonnekloster blir drept av forgiftet grøt; hvor datteren til en jøde blir kristen nonne to ganger; hvor herre og slave, etter kjøp av en trakisk slave, konkurrerer om hvem som har begått de mest avskyelige handlingene; hvor munker omtales som "religiøse kålormer"; hvor jøden spør om tyveri er grunnlaget for kristendommen; hvor en munk henslengt spør om jøden har "korsfestet barn"; og hvor ingen egentlig har noen formildende trekk. Det skriker etter å være en farse, selv om enkelte temaer er frastøtende og, tragisk nok, skremmende aktuelle.

Problemet er at spillet på Swan har en tyngde over seg som forvirrer publikum. Når jøden og slaven hans, Ithamore, dreper den gamle munken Bernardine, finner denne dialogen sted:

Bernardine:         Hva, har dere tenkt å kvele meg?

Ithamore:             Ja, for du har for vane å skrifte.

Barabas:               Ikke klandre oss, men ordtaket: "Skrift og bli hengt". Dra hardt til.

Bernardine:         Hva, vil dere ta livet mitt?

Barabas:               Dra hardt til, sier jeg, du ville jo ha mitt gods.

Det er en ubestridelig morsom utveksling, selv om den dreier seg om et grusomt drap. Likevel, selv om dette skjer i fjerde akt, føler ikke publikum seg trygge nok til å le. Noen gjør det, mens andre synes de er smakløse som gjør det. Problemet er at det er ment å være morsomt, og det burde være morsomt, men en usikkerhet preger salen – og det skyldes Audiberts regi – som ikke våger å omfavne den rå og beksvarte humoren.

Kanskje et enda tydeligere eksempel kommer når jødens datter, Abigail, i sin dødsstund skrifter farens involvering i dødsfallene til hennes to kristne friere:

Abigail:           ...jeg ber deg, hold det hemmelig. Døden griper om mitt hjerte, ah milde munk,

Omvend min far så han kan bli frelst,

og vær vitne til at jeg dør som en kristen.

Bernardine:   Akk, og en jomfru dertil, det piner meg mest.

Likevel følte ikke publikum at de hadde lov til å le, selv om Marlowe helt klart hadde til hensikt å skape latter. Sjokkert og urolig latter kanskje, men latter like fullt.

Et friskere, dristigere og mer respektløst spill fra det talentfulle ensemblet ville ha løst disse problemene.

Jasper Britton bærer det meste av stykket som Barabas, selve jøden. Med lange, tynne hårstrå, utstående øyne som kan flakke lumskt eller stirre med vill besluttsomhet, en malmfull stemme og en herlig klarhet i intensjon – Britton har alle verktøyene som kreves for å få det meste ut av rollen. Og han er svært severdig. Det er bare det at han ikke når helt opp til de høydene av komikk og mørke som rollen hadde fortjent. Han kan helt klart gjøre det som kreves; han blir bare ikke bedt om det. Han bringer tyngde der det burde være en eksentrisk, ondskapsfull munterhet. Hvis han bare kunne fylt rollen med begge deler, ville det vært en sensasjon.

Det er utmerket skuespill i alle biroller, men ingen er så ekstreme som man kunne håpet på. Catrin Stewart er i fin form som den "dobbelt-nonnede" Abigail, og Lanre Malaolu utmerker seg som den listige slaven Ithamore, som er villig til å gjøre hva som helst mot hvem som helst for å redde sitt eget skinn og få et bedre liv.

Matthew Kelly og Geoffrey Freshwater er begge bemerkelsesverdig fæle som innbilske og belærende munker; litt mer usømmelighet ville gjort disse grådige kålormene helt perfekte. Steven Pacey er selve inkarnasjonen av dobbeltmoralsk og selvhøytidelig maktutøvelse som Ferneze, den svake lederen som starter og avslutter sirkelen av tyveri og drap som preger stykket. Beth Cordingly og Matthew Needham er passende fargerike og særegne som henholdsvis kalkulerende prostituert og grådig hallik.

Colin Ryan og Andy Apollo har det mye moro som de rivaliserende frierne til Abigail. Apollos absurde og jålete Don Lodowick er faktisk den som kommer nærmest den helt rette farsestilen.

Lily Arnolds scenografi er funksjonell (en trapp og et lite basseng), men kanskje ikke overveldende spektakulær. Oliver Fenwick skaper imidlertid stemningsfull lyssetting, og sammen med Jonathan Girlings effektive musikk oppnås et tydelig skille mellom de tre gruppene i konflikt: kristne, jøder og muslimer.

Dette er en god produksjon av et flott stykke med et strålende ensemble. Hadde man sluppet løs deres indre, ville vanvidd, ville det vært en fabelaktig forestilling. Det er litt som en god dessert: fantastiske ingredienser og god oppskrift, men uten kremen på toppen mangler det virkelige løftet.

Jøden fra Malta spilles på Swan Theatre i Stratford frem til 29. august 2015