ANMELDELSE: The Knowledge, Charing Cross Theatre ✭✭✭

Skuespillerensemblet i The Knowledge. Foto: Scott Rylander The Knowledge

Charing Cross Theatre

Tre stjerner

Bestill billetter nå Når jeg sier at The Knowledge bruker lang tid på å komme i gang, mener jeg det på flere måter – den første, og mest bokstavelige, er det faktum at forestillingen skulle ha startet halv åtte, men de ansatte ved Charing Cross Theatre viste fremdeles publikum til setene uten særlig hastverk. Den andre er selve fortellingen; for et stykke med en nokså kjapp spilletid, tar det lang tid før handlingen faktisk beveger seg noen vei.

Åpningsscenene fungerer som tre massive informasjonsdump for våre tre hovedpersoner – Chris (Fabien Frankel), Ted (Ben Caplan) og Gordon (James Alexandrou), tre menn som tar den beryktede og knallharde drosjeeksamenen «The Knowledge» (der man må lære seg tusenvis av London-gater utenat) for å bli drosjesjåfører. Tre ganger får publikum servert mengder med bakgrunnsinformasjon ved at karakterene forteller hverandre ting de åpenbart vet fra før. Det er nesten overraskende at ikke flere setninger avsluttes med «...noe du selvfølgelig vet». Små detaljer om karakterenes liv presenteres best når de flettes naturlig inn i samtalen, ikke når de mates med teskje gjennom Simon Blocks adaptasjon av Jack Rosenthals manuskript. Når dramaet endelig utspiller seg sent i første akt, er det bra nok i seg selv, men det kommer litt for sent, og publikum går til pause uten å være nevneverdig engasjert i skjebnen til denne karaktergjengen.

Steven Pacey og James Alexandrou i The Knowledge. Foto: Scott Rylander

Takk og lov da for ankomsten til Mr Burgess, også kjent som «Vampyren», den tøffeste eksaminatoren. For fjerde gang blir publikum presentert for mengder av informasjon – men Steven Paceys Burgess er fantastisk sprø og leverer det med en ekte, uventet showmanship. Endelig blir ting interessante. Burgess spankulerer, poserer, steller barten, bytter aksenter og imiterer, spotter kandidatene og improviserer ulike absurde scenarier med stor eleganse. Etter at han har satt kandidatene i sving med studiene av Londons gater, trekker han seg tilbake til kontoret sitt hvor han forblir i store deler av stykket som en konstant, illevarslende tilstedeværelse. Pacey gjør utrolig mye for å løfte dette stykket og er uten tvil høydepunktet.

Steven Pacey og Louise Callaghan. Foto: Scott Rylander

Ellers i besetningen er kvinnene henvist til rollene som partnere, bortsett fra én enslig kvinnelig drosjekandidat som har den obligatoriske talen om hvordan hun bare vil gjøre det samme som mennene og bevise at hun duger – men vi får ikke engang vite fornavnet hennes. Det er også en nokså klein opptreden av en arabisk turist som tilfører lite annet enn en klønete karikatur.

Andre akt tar seg opp idet kandidatene jobber mot å bestå eksamen og sikre seg de sagnomsuste grønne skiltene som beviser det. De fortsetter sine endeløse «runs» – fastsatte ruter gjennom byen de må kunne utenat (programmet presiserer for eventuelle drosjesjåfører i salen at rutenettet fra 1979 kan avvike noe fra 2017). Men Burgess forblir det mest underholdende elementet. Taktikkene hans er smart tilpasset hver kandidat, som når han teoretiserer rundt kvinneforakten den kvinnelige kandidaten Miss Stavely (den lite brukte Louise Callaghan) uunngåelig vil møte i jobben. Burgess prøver åpenbart å teste om de takler virkelige situasjoner og uforutsigbarheten utenfor kontoret, men utrolig nok virker det ikke som om de andre forstår tegningen før det blir stavet for dem.

Regien er ved avdøde Rosenthals kone, Maureen Lipman, og iscenesettelsen er nokså uinspirert. Den gjør jobben med å flytte skuespillerne rundt på settet, men ingenting overrasker før et interessant tablå mot slutten av første del. Kreativiteten og fantasien bak dette er tydelig, men man lurer på hvor den har vært frem til da. Andrew Johnsons lyddesign er godt utført og veldig klar, selv om bruken av 70-talls hits kanskje er litt forutsigbar. Jonathan Lipmans utmerkede kostymer plasserer oss trygt i epoken, omgitt av Nicolai Hart-Hansens passende retro-scenografi.

Alice Felgate, Fabian Frankel og Steven Pacey. Foto: Scott Rylander Det er ingen tvil om at dette er en høyaktuell produksjon, med det kontroversielle selskapet Uber som den nyeste trusselen mot Londons drosjebransje. Men til tross for et spennende tema og noen lette latterkuler, er utførelsen stort sett gjennomsnittlig. Med sin ryddige avslutning og kompakte narrativ er The Knowledge tilfredsstillende nok, men den har potensial til så mye mer enn det som faktisk leveres.

BILLETTER TIL THE KNOWLEDGE