ANMELDELSE: The Night Of The Iguana, Noel Coward Theatre ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Tennessee Williams' Iguanens natt med Clive Owen i hovedrollen, som nå spilles på Noel Coward Theatre.

Clive Owen. Foto: Brinkhoff Moegenburg Iguanens natt Noel Coward Theatre London.

16. juli 2019

3 stjerner

Bestill billetter nå

Tennessee Williams' stykke, som delvis er basert på hans egne opplevelser sommeren 1940, er en noe ujevn affære. Costa Verde Hotel ligger hugget inn i en fjellside i Mexico, og er det perfekte bakteppet for Williams' galleri av utskudd, som alle har strandet på kanten av både åndelig og verdenshistorisk endring. Til dette paradiset på en høyetopp ankommer pastor T. Lawrence Shannon, en avsatt prest som har blitt turguide, mens han kjemper mot sine indre demoner i form av alkoholisme og lysten på unge jenter. Han er på randen av et nytt sammenbrudd, mens en busslast med misfornøyde kvinner fra en lærerskole i Texas – beskrevet som en «fotballtropp av gamle jomfruer» – klager høylytt over turen, inkludert hans forførelse av gruppens yngste medlem. Hotellets eier, Fred, har gått bort, og enken Maxine har brukt sin nye frihet til å forføre lokale ungdommer, men har nå siktet stilt inn på Shannon. Midt i dette kaoset dukker Hannah Jelkes opp – beskrevet som et «gotisk katedralbilde av en levende middelalderhelgen» – sammen med sin skrøpelige bestefar, som forsøker å fullføre sitt aller siste dikt.

Ensemblet i Iguanens natt. Foto: Brinkhoff Moegenburg

Både stykket og produksjonen gir rikelig med rom for skuespill i særklasse. Som Shannon fanger Clive Owen den plagede sjelen på mesterlig vis; et overbevisende portrett av en mann som kjemper mot sine demoner og sitt tungsinn, selv om han føltes litt svak i første akt. Anna Gunn er en sexy og trengende Maxine som kjenner Shannon fra før, og som er grusomt manipulerende når hun truer med å få ham innlagt på det lokale asylet igjen. Forestillingens store stjerne er imidlertid Lia Williams, som leverer en fabelaktig prestasjon som Hannah Jelkes. Hun er en omflakkende lykkejeger, ingen helgen, men besitter en overveldende evne til fremsyn og forståelse for situasjonen og kaoset hun befinner seg i. Hennes ro og autoritet på scenen er både gripende og praktfull. Julian Glover, i rollen som bestefaren, gir en leksjon i tålmodighet og timing, og hans siste dikt er vakkert fremført. I et ensemble med sterke kvinneskikkelser er Finty Williams en fryd som Judith Fellowes, den rasende matriarken for damefølget. Handlingen blir tidvis avbrutt av en nazistfamilie (som Williams faktisk møtte i det virkelige liv) som høylytt feirer et brennende London, anført av Timothy Blores atletiske og tyske perfeksjon som Wolfgang – en imponerende West End-debut.

Clive Owen og Lia Williams. Foto: Brinkhoff Moegenburg

Likevel føltes det som om stykket sluttet å tjene karakterene like godt etter hvert som de tre timene skred frem. James MacDonalds regi kunne med fordel ha dvelt mer ved de melodramatiske aspektene, og andre akt blir en langstrakt duolog mellom Hannah og Shannon. Det er interessant å se på, men ikke fullt så engasjerende, og stykket mangler en ordentlig klimaks. I en tid preget av nytolkninger er dette en respektfull og tradisjonell produksjon som ikke helt klarer å løse problemet med at stykket, i likhet med den symbolske iguanen, går seg vill i sin egen overtydelige filosofi. Det sentrale bildet av en iguan som er bundet og plaget av lokalbefolkningen før den skal slaktes, er et nokså klossete grep som Williams overforbruker – før iguanen slippes fri, kan heller ikke karakterenes sjelefred eller fremtid forløses, og resultatet er akkurat som forventet. Men se oppsetningen for de strålende skuespillerprestasjonene og Max Pappenheims fremragende lyddesign, som gir liv til ekkoene, tordenværet og hendelsene utenfor scenen som fyller Williams' sceneanvisninger.

BESTILL BILLETTER TIL IGUANENS NATT