ANMELDELSE: The River, Circle In The Square ✭✭✭

Hugh Jackman og Laura Donnelly i The River The River

Circle In The Square

11. januar 2015

3 stjerner

Det er en hytte et eller annet sted. Man hører den tunge, nesten ustoppelige lyden av regn, og det er en visshet om at man befinner seg i villmarken, eller i hvert fall i nærheten. Ved en innsjø eller en elv – man tipper elv på grunn av stykkets tittel, og i så fall har man rett. Det er mørkt ute; veldig mørkt. Og av grunner som virker uutgrunnelige, er det en tydelig følelse av kjølig spenning i luften. Dette er ikke luksuriøs overnatting – det føles i høyeste grad som et utpreget mannsdominert domene, og det er lite komfort å spore. Fiske må være noens hovedfokus, for det er mengder av fiskeutstyr overalt.

En kvinne synger bak scenen. Til slutt vandrer hun inn, på utkikk etter noe. Det er ikke mange steder noe kan bli liggende ved et uhell, men det virker som et voldsomt styr. Endelig finner hun det: et fillete eksemplar av Virginia Woolfs To The Lighthouse (Til fyret). Hun virker trollbundet av det hun ser gjennom vinduet. Så kommer han inn. Sterk, maskulin, målrettet – og et øyeblikk lurer man på om de er venner eller fiender. Er dette begynnelsen på en historie om en seriemorder? Skal de bli jaktet på i elven? Hva er det som gjør følelsen av det som skjer her så urovekkende? Slik starter Ian Ricksons oppsetning av Jez Butterworths The River, som nå er inne i sin siste spillemåned ved Circle In The Square Theatre på Broadway. Selv om det markedsføres som Royal Courts produksjon av stykket, er besetningen på Broadway nesten helt ny; kun Laura Donnelly gjentar sin rolle som The Other Woman. Som sedvanlig hos Butterworth krever stykket både konsentrasjon og fantasi. Dette er ikke drama som blir servert ferdigtygd. Men der hans forrige store hit, Jerusalem, trengte strammere regi og mer klarhet, trenger The River et tydeligere fokus. Det er vanskelig å forstå hva som egentlig foregår, om noe i det hele tatt, i dette stykket. The Man, her spilt av Hugh Jackman, virker besatt av to ting: fiske og kjærlighet. Kanskje kjærligheten til fiske. Eller å fiske etter kjærlighet. Han er en slags «bush-poet» som henfaller til en pompøs veltalenhet som virker på kant med hans livshistorie og måten han lever livet sitt på. Men han er en mannfolk-type og svært hendig med kniv – han kan sløye en fisk, hakke grønnsaker og klargjøre fangsten for ovnen, like lett som han fjerner en flis fra fingeren til sin elsker. Det er det man kaller fingerferdighet. Man begynner å lure på hva annet han kan bruke den kniven til. Kvinnen som leser To The Lighthouse har tilsynelatende nettopp startet forholdet med ham. Hun er usikker og synes han er vanskelig å lese. Han nekter å gjøre enkle ting, som å se på solnedgangen med henne, og irriterer henne med sin lettvinte standardskildring av hvordan han forventer at solnedgangen ser ut.

Alt han virker opptatt av, er å ta henne med på fiske den ene månløse natten i året; natten han elsker høyest fordi fisken biter best. I den hensikt har han trent henne hele dagen i kunsten med sluk og snøre; men hun har blitt solbrent og vil ikke bli med ut i mørket. De krangler – eller rettere sagt, de småkjekler.

Den andre scenen starter i mørket, med en følbar desperasjon når Mannen kommer tilbake fra elven, alene, og desperat prøver å ringe politiet. Kvinnen er forsvunnet; han vet ikke hva som har skjedd med henne i elven, hun svarte ikke på hans rop. Han virker fortvilet. Men er dette bare et skalkeskjul? Har han drept henne og konstruert et alibi? Akkurat når disse tankene begynner å feste seg som en visshet, vender Kvinnen tilbake.

Bortsett fra at det ikke er Virginia Woolf-kvinnen. Det er den Andre Kvinnen (The Other Woman). Plutselig har vi skiftet tid. Stedet er det samme, men vi er nå enten tilbake eller frem i tid. Det blir aldri helt klart hvilket.

Den Andre Kvinnen er svært ulik den første. Hun har møtt en snikfisker ved elven og har fanget en fisk – hun har fått opplevelsen Mannen ønsket for henne, men med en annen mann. Han virker, vel, «sløyd». Hun har røyket weed og er i godt humør. Han er derimot ikke det, og sender henne av gårde for å bade mens han sløyer fisken hun har fanget og gjør den klar til middag.

Og slik fortsetter stykket, vekslende mellom scener mellom Mannen og hans elskere. Det er aldri et øyeblikk der alle tre møtes.

Det viser seg å ikke være tilfeldig at Kvinnen leser To The Lighthouse, en bok som mediterer over temaer som subjektivitet, ulike oppfatninger av samme situasjon og tap. Dette fremstår også som temaene i Butterworths stykke.

Enten han er en seriemorder som kvitter seg med kvinnene han forfører fordi de ikke lever opp til kravene hans, eller han er en ensom taper som har satt målet umulig høyt når det gjelder livspartnere, er det tydelig at Mannen er på fisketur: både etter faktisk fisk og den perfekte kvinne. Om han slår ut og sløyer kvinner som svikter ham på samme måte som han gjør med fisk, er ikke klart. Men det er definitivt en mulighet.

Begge kvinnenes historier inneholder de samme elementene: den månløse fisketuren, en kjærlighetserklæring, en innpakket krystallstein, oppdagelsen av en tegning av en kvinne i rød kjole med ansiktet oppskrapet, og kvinnens erkjennelse av at forholdet ikke fungerer. Men øyeblikkene oppleves forskjellig; fokuset virker å ligge på Mannens subjektive synspunkt.

Jeg sier «virker å», fordi det kommer en vending (twist) som setter spørsmålstegn ved alt som har skjedd før, eller kanskje indikerer at historien/fremtiden gjentar seg, eller kanskje... vel, denne vendingen kan ha endeløse konsekvenser. Butterworth gjør det i alle fall ikke enkelt for oss å tyde hans intensjoner.

Publikum rundt meg virket svært forvirret over hva stykket handlet om. Noen var sinte, noen kjedet seg, noen var forundret over hvorfor den hyggelige Jackman ikke var så hyggelig likevel. Men stort sett alle som snakket om forestillingen på vei ut, ga uttrykk for total mangel på forståelse for hva det egentlig «handlet om».

Selvfølgelig er det ikke nødvendig at publikum forstår stykket for at det skal være god scenekunst. Men ofte hjelper det. Her føles Butterworth både for smart og for klønete på samme tid: det blomstrende språket står av og til i motstrid til den enkle fortellingen. Det flyter tydelige allegoriske strømninger her – spørsmålet er bare hvor de fører hen?

Ultz' scenografi er plettfri. Følelsen av klaustrofobisk rom i en landlig villmark formidles uanstrengt. Charles Balfours lysdesign er vidunderlig; uhyggelig og opplysende, helt i tråd med hver enkelt scene. Stephen Warbeck har komponert urovekkende og effektiv musikk. Ricksons regi er sikker og detaljert. Jeg tviler på at man kunne bedt om en bedre fysisk produksjon av Butterworths stykke.

Cush Jumbo demonstrerer sin uanstrengte stjernekvalitet nok en gang som Kvinnen. Hun er helt troverdig, full av ynde og sjarm; man ser hennes intellektuelle side like klart som man ser Woolf-boken hennes, og den voksende frykten som utvikler seg under hennes møte med villmarken og Mannen er subtilt og overbevisende portrettert. Ingenting å utsette der.

Som den Andre Kvinnen er Laura Donnelly like utmerket. En helt annen type kvinne, og Donnelly klarer å formidle karakterens sanselige råhet med klarhet og stil. Hennes monolog om øyeblikket mens Mannen elsket med henne, der hun innså at de ikke kunne være sammen, er ekstraordinær å se på; hun gløder på scenen. Sammen med Jumbo utgjør de et bemerkelsesverdig par.

Men dette er Jackmans stykke. Alt handler om Mannen i dette verket av Butterworth, noe vendingen på slutten gjør klokkeklart.

Wolverine-fansen hans vil utvilsomt glede seg over den trange t-skjorten og de muskuløse armene som vises frem. Men Jackman tilfører en kjølig intensitet til alt han gjør her, som minner om hans arbeid i TV-serien Corelli. Han mestrer en mystisk distanse til kvinnene i sitt liv, samtidig som han antyder – fundamentalt og kanskje bevisst skjærende – en sult etter selskap, kjærlighet og den ideelle partner. Hans gjenfortelling av farens bruk av hytta er nydelig – og tvetydig. Følger han i sin fars fotspor, eller fisker han i sin egen elv?

Hans prestasjon er stram, viril og full av uuttalt trussel. Han holder deg gjettende på hva som egentlig foregår – men det er aldri godt å si om det skyldes briljant skuespill eller om det rett og slett er fordi ingen vet hva som faktisk foregår.

Dessuten, og dette er usikkert, virker det som om Jackman prøver seg på en engelsk aksent. I så fall mislykkes han; den australske klangen var påfallende. Men Donnelly var irsk og Jumbo hørtes ut som noe nøytralt i gaten til Mary Tyler Moore, hverken amerikansk eller britisk. Dermed var det umulig å vurdere stedsfølelsen; men på den annen side var følelsen av temaenes universalitet krystallklar. Denne historien om mann og kvinne, parring, hjertesorg og fiske kunne skjedd hvor som helst.

Scenen der den nyfangede fisken sløyes og gjøres klar til steking er rettsmedisinsk i sin detaljrikdom. Det føles som om det varer et helt liv. Da sitronskiver ble lagt inn i spesialskårne lommer i fisken, var det vanskelig å vite om man så på et teaterstykke eller et kokkeprogram med kjendiser. Men gitt detaljnivået og tiden som ble brukt på sløying og forberedelser, må Butterworth ha hatt et poeng eller en dypere mening. Hva det i så fall er, unngår meg.

Dette er en solid produksjon av et nokså ambisiøst, men ganske kjedelig stykke. Dette har ingenting med skuespillerne, regissøren eller det kreative teamet å gjøre. Det er bare det at Butterworths stykke ikke er så dypsindig eller engasjerende som han selv ser ut til å tro.