ANMELDELSE: The Ruffian On The Stair, Hope Theatre ✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Joe Ortons The Ruffian On The Stairs som nå spilles ved The Hope Theatre.

The Ruffian on the Stair

The Hope Theatre

2. februar 2019

3 stjerner

Bestill billetter

‘De tror at fordi du er kriminell, kan de behandle deg som dritt. Komme hit slik. Si en mann det rett opp i ansiktet. Moralen i Ninive var knapt så slapp.’

Dette kan bare være Joe Ortons paradoksale og presise stil: de fornærmede kravene om moralsk harme og autoritet fra noen som står utenfor konvensjonell moral, de vittige og fyndige svarene lagt i munnen på noen tilsynelatende bøllete og uutdannede, og snuoperasjonen av konvensjonelle antakelser – ikke bare om godt og ondt, men om offer og overgriper.

Ortons produksjon er ikke stor, og selv hans tre helaftens skuespill spilles ikke særlig ofte. Derfor er denne gjenoppsetningen av The Ruffian on the Stair svært velkommen. Men det er likevel en raritet. Opprinnelig et radioteater, basert på romanen The Boy Hairdresser skrevet av Orton og hans elsker Kenneth Halliwell, ble det senere skrevet om til et enakterstykke som en del av en forestilling med to stykker produsert i det siste året av Ortons korte liv. Så selv om det formelt sett er et produkt av forfatterens modne periode, med den knappe, nøyaktige og tekniske selvsikkerheten man finner i hans beste verk, foregriper det tematisk mange av de temaene som behandles med større sofistikasjon og dybde i senere arbeid. Det er ingen overflødig tekst, ingenting som drar ut i tid; men samtidig blir mye av det som sies om homofili, incest, katolisismen, mord og det konvensjonelle hykleriets tyranni, bearbeidet grundigere og med bedre effekt andre steder.

Det er i hovedsak et stykke for tre roller. Mike (Gary Webster), en undersysselsatt småkriminell leiemorder med bøllete instinkter og biseksuell smak, og Joyce (Lucy Benjamin), en blek og kuet tidligere prostituert, befinner seg i et urolig samboerskap under samme tak. Han er en irsk katolikk (selv om ingen aksent er å høre, merkelig nok) og hun er en London-protestant, og det gjøres mye litt træls moro med deres tro og borgerlige antakelser i de første tjue minuttene. Handlingen og tempoet tar seg opp med ankomsten til Wilson (Adam Buchanan), som er et friskt og konfronterende pust i dette kvelende miljøet – en forløper til Mr Sloane. Han ankommer under det falske påskuddet om å leie et rom, og er den typiske forstyrrende utenforstående som finnes i ethvert Orton-stykke, og som viser seg å ha tettere bånd til en eller begge de andre personene enn vi kunne ha gjettet. Kvaliteten på samspillet mellom skuespillerne øker merkbart idet handlingen bygger seg opp mot sitt mørke og voldelige klimaks, og alle tre utmerker seg ved å utnytte replikkene Orton har gitt dem fullt ut, enten de er dystre, morsomme eller farsenaktige. Akkurat som gebisset i Loot, gir Joyces gullfisk et bemerkelsesverdig banalt bidrag til demaskeringen, og stikker hull på alvorets ballong i akkurat rett øyeblikk.

Det kreative teamet har gjort en god jobb med å gjenskape 1960-tallsatmosfæren: rekvisitter, dekor, møbler og bakgrunnsmusikk fremmaner det lurvete, men livlige miljøet i en leilighet i Islington i 1967, og Rachael Ryans scenografi viser fordelen ved å utnytte et svært lite rom effektivt. Vi ser bokstavelig talt gjennom elendigheten når bindingsverket gir etter for utsikten til gaten utenfor. Men selv om det er klare fordeler med den klaustrofobiske nærheten mellom publikum og handling, virket skuespillerne til tider hemmet i bevegelsene sine mellom de mange møblene i rommet, og ved at de måtte bane seg vei gjennom publikum. Kanskje burde noen få seter vært ofret for å gjøre de spillendes tilværelse litt enklere?

Dette siste poenget henger sammen med den viktigste kritikken som kan reises mot det som ellers er en meget solid og prisverdig produksjon. Tempoet var ofte litt for tregt og ensformig. Ortons tekster er som et partitur: den stramme skrivestilen betyr ikke at det ikke er rom for variasjon og rask levering av replikker. Som vist i den herlige produksjonen av Loot på Park Theatre nylig, finnes det øyeblikk hvor det elleville, halsbrekkende tempoet fra fullblods farse er like nødvendig som øyeblikk med pause og ettertanke. Vi fikk ikke den variasjonen fra regissør Paul Clayton her, og det var en tapt mulighet.

Alt i alt er dette en verdig, men ikke enestående produksjon med mange solide kvaliteter. Den fungerer godt i det lille lokalet på Hope Theatre, men dersom stykket hadde vært lengre, ville det krevd en mer presis regi for å formidle materialet med den rette graden av kynisk og dristig intensitet.

Oppsummering: Selv om dette ikke er Orton på sitt aller ypperste, fortjener dette stykket å bli satt opp oftere, og det får her en mer enn respektabel produksjon fra et kreativt team som er på bølgelengde med stykkets særegne estetikk.

Spilles frem til 16. februar 2019

BESTILL BILLETTER TIL THE RUFFIAN ON THE STAIRS