ANMELDELSE: The Scottsboro Boys, Old Vic Theatre ✭✭✭✭

The Scottsboro Boys

The Young Vic

12. november 2013

4 stjerner

Det er noe berusende over partiturene til John Kander, uansett hvilket verk det er snakk om. Vi har de gylne slagerne (Cabaret, Chicago, Curtains) og de som nesten nådde helt opp (Kiss of the Spiderwoman, The Act, Woman of the Year, 70 Girls 70, The Rink, Steel Pier og Flora The Red Menace), og de virkelige skivebommene (Zorba) – alle skrevet sammen med avdøde Fred Ebb. Da Ebb gikk bort, var et av deres uferdige fellesprosjekter The Scottsboro Boys, som nå spilles på Young Vic i en oppsetning regissert av Susan Stroman, som var med på å utvikle stykket fra starten av.

Originaloppsetningen ved Vineyard Theatre off-Broadway viste kraften og potensialet i dette bemerkelsesverdige stykket musikkteater. Men det var ufullstendig og trengte revisjoner.

Overraskende nok har ikke disse revisjonene funnet sted, med det resultat at dette ikke kan regnes som det største verket i Kander & Ebb-katalogen – og likevel er det så tydelig at det kunne ha vært det.

Temaet er det mest alvorlige, urovekkende og rystende i noe Kander & Ebb-verk: Selv de mørkeste øyeblikkene i Cabaret blir lette sammenlignet med denne fortellingen om hvite amerikaneres fordommer mot den svarte befolkningen. Det er en historie om et rettssystem som er så mangelfullt at det er meningsløst for de som søker beskyttelse, og om en livsstil preget av en ufattelig rasisme mot en minoritet. Sett med dagens øyne virker det grusomt, men for ikke så lenge siden ble det ikke sett på slik – og i andre kontekster (forbud mot likekjønnet ekteskap, i Iran, Afrika, Korea, og selv i store deler av USA, Australia og Europa i møte med minoriteter) har det dessverre fortsatt en dyp resonans.

To hvite kvinner anklager ni helt uskyldige, og ganske naive, svarte ungdommer for voldtekt for å skjule sine egne feiltrinn. De hvite kvinnene blir trodd, og de ni guttene blir fengslet og dømt til døden. Juryer etter juryer, selv etter at en av kvinnene trekker forklaringen sin, dømmer guttene – rett og slett fordi de er svarte. Det er en like rystende fortelling om utilslørt fordomsfullhet som den i Parade – men på grunn av behandlingen her, virker det ikke slik.

Dette har ingenting med skuespillerne å gjøre, for de er eksemplariske og enestående. De ni guttene er helt fantastiske: Dette ensemblet er faktisk bedre enn det på Vineyard. Hver og en av de ni kan synge, danse og spille. De er rett og slett fenomenale, med spesielt bemerkelsesverdige prestasjoner fra James T. Lane (helt seriøst, bare få gravert inn prisene med en gang), Kyle Scatliffe, Clinton Roane og Carl Spencer. Når de synger sammen, er det uten tvil gåsehudfremkallende.

Men det er fire andre roller, og det er selve konseptet og realiseringen av disse rollene som skaper forvirring og mangel på presisjon.

Igjen, dette har stort sett ikke med utøverne selv å gjøre. Det er selve ideen. Den er enkel, og i andre historier kunne den ha fungert svært godt. I en slags parodi på «Black Minstrel»-showene som en gang var så populære, blir de onde hvite folkene spilt av svarte skuespillere i en overdreven vaudeville-stil. De ambivalente, vennlige og «forståelsesfulle» hvite karakterene er samlet i én figur – Interlocutor, merkelig nok en mye eldre mann enn alle andre i ensemblet – spilt av Julian Glover. Han er stødig i stemmen og holdningen, men fremstår fysisk skjør, så pass at man til tider lurer på om han vil komme seg gjennom kvelden. Så er det en mystisk kvinne som dukker opp stadig vekk gjennom hele tragedien uten noe tydelig formål, før den siste scenen der hun blir Rosa Parks, og dermed legemliggjørelsen av Scottsboro-guttenes trassige ånd, spesielt Haywood Paterson.

De to vaudeville-karakterene – Mr. Tambo (en utsøkt Forrest McClendon) og Mr. Bones (en ellevill Colman Domingo) – gjør nøyaktig det de blir bedt om – hver snubling, hvert glansnummer, hver dans og vits – men det er dessverre ingen vei utenom den sannsynlige sannheten: Hvis disse rollene ble spilt av hvite skuespillere, ville brodden vært skarpere, grusomheten dypere og ironien mer bitende. Ikke fordi hvite skuespillere ville vært bedre, men fordi hudfargen rett og slett ville endret alt og fungert som et mer treffende speilbilde av minstrel-konseptet.

Og la oss være ærlige: Nesten alle de store numrene Kander & Ebb skrev, var for kvinner – og fraværet av den kvinnelige vokallinjen merkes her – spesielt når det er rom for at i det minste én kvinne kunne vært til stede i ulike roller – ulike mødre, kanskje et av voldtektsofrene, eller kanskje selve rettferdighetens ånd.

Og så er det Interlocutor – hvis han er hvit, hvorfor er han hvit? Hvorfor er han ikke svart som alle andre?

Men disse spørsmålene er konseptuelle og regimessige: Sannheten er at de ikke egentlig hindrer stykket i å nå store høyder. Ensemblet sørger for det, til tross for litt for mye roping (både i tale og sang) innimellom.

Stromans koreografi er maskulin, spennende, stemningsfull og effektiv, og det er ingenting å utsette på verken Beowulf Boritts scenografi eller Toni-Leslie James' kostymer. Robert Scotts musikalske ledelse er for det meste inspirert, selv om det gjerne kunne vært mer lys og skygge, mykhet og lavmælt klarhet i vokalprestasjonene.

Dette showet er fantastiske saker, og nok en gullstjerne til Kander og Ebb – men med en litt mer visjonær regissør kunne dette ha vært deres aller største hit!

The Scottsboro Boys flytter til Garrick Theatre i oktober.