ANMELDELSE: Troll kan temmes, New Wimbledon Studio ✭✭✭✭✭

Troll kan temmes

New Wimbledon Studio

27. mai 2015

5 stjerner

BESTILL BILLETTER En herjet og rappkjeftet løsgjenger med en ølboks i hånden hang utenfor inngangen til New Wimbledon Studio da jeg ankom pressepremieren på denne nye oppsetningen av Troll kan temmes. Jeg tenkte ikke mer over det, før den samme fyren dukket opp inne i teateret før teppefall, hvor han kranglet med inspisienten, veltet stoler og plaget publikum litt. Så falt poletten ned: Forestillingen var allerede i gang. Vi var ikke vitne til en politisak, men en briljant improvisert versjon av «forspillet», rammen for selve stykket i stykket i denne tidlige Shakespeare-komedien. Som Christopher Sly – fylliken som skal blidgjøres og underholdes – ga Christopher Neels oss det første av mange nye og innsiktsfulle glimt inn i det som i moderne produksjonstradisjon har blitt mer et «problemstykke» enn ett av Shakespeares lettere verk. Dette stykket har en broket fortid. Det dateres til tidlig 1590-tall og finnes i to versjoner; forholdet mellom dem og Shakespeares nøyaktige bidrag er fremdeles et akademisk stridstema. Teksten er «skitten» i den forstand at den kan stamme fra dårlige kopier utgitt før den første samlingsutgaven (First Folio). Videre har det fått en nokså hard medfart av kritikere, ikke minst fra George Bernard Shaw, som beskrev det som «en eneste stor fornærmelse mot både kvinne- og mannsvilje fra start til slutt». De siste årene har det også blitt kritisert fra et feministisk perspektiv, der den langvarige konfrontasjonen mellom Petruchio og Katerina anses som umulig å spille rett frem uten ironi eller distanse. Etter min mening kan disse argumentene, i likhet med debatten om antisemittisme i Kjøpmannen i Venedig, overdrives og til dels bomme på målet. Vi bør først og fremst merke oss at det faktum at Shakespeare har gjort Troll kan temmes til et spill i spillet, betyr at han selv har lagt inn en distanse til det bokstavelige alvoret. For det andre er det regissørens og ensemblets valg som avgjør vår reaksjon – det kan spilles ironisk, farsepreget eller historisk (som et uttrykk for datidens ideer om sosialt hierarki). Mulighetene er mange, og vi må vente med dommen til teppet faller. Kompaniet Arrows and Traps og regissør Ross McGregor presenterer her en versjon med omvendte kjønnsroller som en del av en spennende sesong viet temaet «Kjærlighet i krigstid». Basert på denne innovative og livlige produksjonen, vil deres tolkninger av Titus Andronicus og Når enden er god, er allting godt være obligatorisk titting senere i sommer. Scenografien er enkel og fleksibel, og fungerer godt både for gatescener og interiør uten tidkrevende skift. Forestillingen er lang i tid, men tempoet sørger for at den aldri føles slik; episodene suser av gårde med imponerende effektivitet, samtidig som de mer reflekterte partiene får den tyngden de trenger. Med unntak av hovedrollene spiller hver skuespiller flere roller, og her ser vi fordelen av å jobbe med en fast kjerne som kjenner hverandre godt og fungerer sømløst som ensemble. Det er energi, oppfinnsomhet og flyt i handlingen, kombinert med et sterkt visuelt blikk for tablåer. Dette gjør at det begrensede budsjettet ikke spiller noen rolle. For eksempel er koret av engstelige kokker og tjenere i bankettscenen så fornøyelig koreografert at man glemmer fraværet av rekvisitter. Dette er Shakespeare slik det skal gjøres: med fokus på en grundig nytolkning av teksten, formidlet med tempo, vidd og iøynefallende bevegelser. Det er også lagt inn sjarmerende sanginnslag som vokser naturlig ut av stykket og fanger stemningen perfekt. Så hva lærer vi av å bytte om på kjønnene? Hva tilfører det? For det første blir de harde konfrontasjonene på et vis slipt i kantene; de føles mer humoristiske og mindre grusomme. Beilerne er fremdeles herlig giftige, spesielt Jean Apps som Gremia. Mødrene buldrer og truer like effektivt som fedre ville gjort – her utmerker Bridget Mastrocola seg som en imponerende, veske-svingende Vincentia. Bianco (Samuel Morgan-Grahame) er her en bortskjemt mammadalt, og Trania (Gemma Salter) i Lucentias skikkelse skinner med leken komikk. Men stykket står og faller på samspillet mellom Petruchia (Elizabeth Appleby) og Cajetano (Alexander McMorran). Jeg følte at McMorran kunne vært enda vanskeligere i de tidlige scenene – reisen derfra til hans verdige og overbevisende fremføring av den avsluttende «underkastelses-talen» må være lang, enten man ser ham som et offer eller ikke. Applebys vimsete og sorgløse tolkning av Petruchia var imidlertid en ren komisk fryd. Hennes totale avvisning av Cajetanos ønsker hadde noe av Jennifer Saunders i full Ab Fab-stil over seg. Ved å befinne seg i en alternativ komisk verden gjennom hele stykket, ble hennes endelige erkjennelse av kjærlighet desto sterkere – og det var første gang den talen faktisk rørte meg. Dette leder meg til min andre observasjon om det omvendte konseptet: viddet og den verbale kampviljen hever seg over kjønn. Det krever en militær presisjon i utførelsen for å holde publikum med på leken og i spenning på hva som skjer videre. Det minner om Noel Cowards bemerkning om at komedie er morsomst når den spilles med dødsens alvor...

Problemet jeg alltid har hatt med dette stykket tidligere, er den nådeløse «temmingen», som i andre oppsetninger har føltes mer kjedelig enn morsom (eller grusom). Av den grunn har jeg de siste årene foretrukket den urbane sjarmen i Cole Porters musikalversjon framfor Shakespeares original. Det beste komplimentet jeg kan gi denne produksjonen, er at den har fått meg til å se på originalen med langt blidere øyne og døyvet min skepsis til materialet. Se den mens du kan.

Troll kan temmes spilles ved New Wimbledon Theatre Studio frem til 20. juni 2015.