ANMELDELSE: The Tempest, Eel Brook Theatre ✭✭✭✭

The Tempest (Stormen)

14.10.15

Eel Brook Theatre, Fulham

4 stjerner

Shakespeares siste stykke skuffer aldri. Gjennom hver produksjon eller tolkning jeg har sett opp gjennom årene, har jeg lært noe nytt, uansett hvor lite jeg har hatt til overs for selve regikonseptet. Det er et slikt formelt mangfold, en slik metaforisk tetthet i språket og et så eksperthendig dramaturgisk håndverk i oppbyggingen at hver anledning byr på en ny utpakkning av sjelden innsikt – kanskje ikke engang tilsiktet eller forstått av det kreative teamet som står bak. Her er det intet svinn, ingen fyllmasse, ingen overflødighet. Det er en klisjé, men like fullt sant, at Prospero – den suverene magikeren som til slutt begraver sin bok, knekker sin stav og frigjør sin 'luftånd' – er Shakespeare selv som både oppsummerer og tar farvel med sin kunst.

For et så gjennomarbeidet og bevisst skapt verk er det også svært fleksibelt og åpent for mange ulike tolkninger… antikolonialt eller postkolonialt, med Prospero som magiker (Dr. Dee) eller impresario (Peter Greenaway). Det finnes ikke ett enkelt kart for å navigere på denne mirakuløse øya, som ikke bare er 'full av lyder', men mettet med en verden av nesten uendelige antydninger. Én nøkkel til suksess virker imidlertid selvinnlysende. Enhver produksjon gjør lurt i å bruke hele spekteret av scenekunstens ressurser – lyd, lys, musikk, kostyme, sminke, scenografi, videoprojeksjon og koreografert bevegelse – for dette stykket ligger så tett opp mot operaens og ballettens verden som et teaterstykke kan komme, i sin søken etter å forene alle kunstarter i en felles sak.

Det er en av de mest merkbare bragdene ved denne kontinuerlig fascinerende og reflekterte oppsetningen fra London Theatre Workshop at de har forstått dette poenget fullt ut. De bruker disiplinen i et mikroskopisk budsjett til å skape en sanselig og kinetisk opplevelse som tar deg langt bort fra en regntung kveld i Fulham, og inn i en verden av magisk kraft som mange påkostede produksjoner går glipp av totalt.

Scenografien imponerer ved første blikk. To firkantede seil dominerer; ett over en gammel palle (som fungerer som den lille båten Prospero og Miranda blir overlatt til bølgene i), det andre plassert over en huleåpning av trelekter, som utgjør Prosperos celle. Bakveggene er fylt med krøllete hvitt papir for å symbolisere bølgene og klippene på øya. Det er strødd noen bøker og trekasser rundt på sidene, og det er det hele.

Likevel gjør disse tilsynelatende magre ressursene en formidabel jobb med å mane frem atmosfære og farge. Seilene brukes som projeksjonsskjermer i stormscenen, bøkene våkner til liv som fugler og magiske retter – men uten å etterligne Prospero's Books – og plattformen gir handlingen en vertikal dimensjon og et utkikkspunkt der både Prospero og Ariel kan overskue situasjonen. Fremfor alt er det fortsatt nok plass på forscenen til forseggjorte bevegelsesmønstre som lar alle karakterene være til stede på scenen og tilby visuelle tolkninger av teksten ved vendepunkter. Scenografer og rekvisitører har forent fantasi og økonomi for å skape noen svært fine resultater – all ære til Justin Williams, Harry Johnson, Anna Nguyen og Dominika Visy.

Integrert i dette er et velkomponert lydbilde som ruller og går nesten kontinuerlig fra de skipsbrudne maktpersonenes ankomst på øya til magien blir avsvoret. Øya er virkelig 'full av lyder' hele veien på en fengslende og troverdig måte, takket være Edmund Shaws elektroniske lyddesign og James Neales forførende musikk og sanger. Helhetsinntrykket er preget av både skjønnhet og en urolig mystikk som føles helt riktig for en verden av 'voldsom magi'.

Kostyme- og lysdesign klarer også å utrette mye med begrensede midler. Lysteamet bestående av Jordan Lightfoot og Ben Homer gir oss en effektiv start med en svært overbevisende storm og skipbrudd, mens Evie Holdcroft og Ray Rackham gir hver karakter et særpreget og passende antrekk som umiddelbart forteller noe om rang og status, samtidig som de har funnet plass til eksotiske detaljer. En tvunnet turban for en adelsmann, en passende glitrende magikerkappe for Prospero, en grov dyrehud for en allerede naturlig lodden Caliban…

Og så til rollebesetningen. Dette er en kjønnsnøytral produksjon med seks kvinner og tre menn. Skuespillerne som spiller Miranda og Ferdinand gjør også rollene som Trinculo og Stephano, og Ariel dukker opp som båtsmannen. Dette grepet skapte ingen problemer slik jeg så det, og sto ikke i veien for overbevisende prestasjoner, slik det kanskje kunne gjort dersom Ferdinand eller Caliban også hadde byttet kjønn. Særlig Prospero slår meg ikke som en iboende kjønnsbestemt rolle – det som trengs er en naturlig og tidvis skremmende autoritet, og deretter evnen til å gi slipp på den. Kjønn er ikke poenget her. Ralph Richardson sa en gang at når John Gielgud kom inn på scenen, trengte ikke publikum å bli fortalt at han var hertugen av Milano – han bare var det helt åpenbart; mens når han (Richardson) kom inn, antok de at han var rørleggeren!

Karen McCaffreys Prospero er en prestasjon satt sammen på kort varsel grunnet et bytte i rollebesetningen i tolvte time, og fortjener ros tross uunngåelige begrensninger. Hennes tekstformidling var nøyaktig, poengtert og alltid tydelig, men manglet fargespillet og nyansene som mer prøvetid kunne ha gitt. Hun føltes mer hjemme i det å gi slipp på makten og rydde opp i øyas mikrokosmos enn i å vise sinne og beryktet, bydende overhøyhet. Forholdet hennes til Joseph Laws Ariel var rørende og mindre manipulerende enn vanlig – det ble faktisk vist mye mer ømhet enn man pleier å se i denne rollen, og det lenge før tilgivelse blir dagens orden i siste akt. Styrkene og svakhetene i hennes tilnærming kom tydelig frem i fremføringen av den ekstraordinære talen 'Ye elves of hills, brooks, standing lakes and groves', der det emosjonelle og tekniske spennet må bevege seg fra farlig Lear-aktig raseri til godmodig aksept og tilgivelse. Det var for lite av det førstnevnte, men det sistnevnte imponerte.

Som Miranda og Trinculo leverte Samantha Béart to svært imponerende og kontrasterte prestasjoner, preget av en felles kamplysten energi, travel oppfinnsomhet og detaljert fokus på teksten. Stevie Basaula var mindre fortrolig med formalitetene i Ferdinands presise diksjon, men føltes helt trygg i den brede komikken i Stephanos fylleklovnerier. Ruskin Denmark var en gjennomgående god Caliban, som spilte med fysisk bravur og stor følsomhet for ordene – man følte hvert klyp og stikk sammen med ham, og når det trengtes, var han ikke redd for å omfavne de retoriske kravene i noe av den fineste poesien i stykket. Joseph Laws Ariel var like god – så mye av energien og retningen i handlingen er delegert til ham fra Prospero at Ariel må være en kvikkvinket impresario om ikke begivenhetene skal dra ut i tid. Det var han til fulle – både sårbar, mystisk og urovekkende etter som omstendighetene krevde det, toppet med noen herlige små komiske innfall.

Gruppen med skipsbrudne – Sebastian, Gonzalo, Alonso og Antonio – ble regissert i stor grad som en enhet, og fungerte som et slags kor gjennom store deler av handlingen, der de speilet stemningen i scenen med velmodulerte bevegelser. Dette bidro til å gi deres del av handlingen mer plass enn vanlig, og det var flust av muligheter for den enkelte til å skinne i både komikk og empati. Marie Blounts Gonzalo var kanskje den mest ekspressive av alle som publikums samvittighet, og minnet oss om uretten som ble begått mot Prospero og Miranda.

Regissør Brandon Force og bevegelsesregissør Liam Steward-George fortjener stor anerkjennelse for å ha skapt en så dynamisk og detaljert produksjon med kontinuerlig visuell, koreografisk og tekstlig utforskning i sentrum. Det avgjørende er at de ikke forsøker å løse opp eller forklare alle mysteriene og fortryllelsene i dette endeløst fascinerende stykket, men rett og slett setter seg fore å mane dem frem på minneverdig vis. Så når leken er over og du er tilbake i en høstkveld i Fulham, smaker du fremdeles litt av øyas underfundighet, som nekter deg å tro at ting er helt sikre…

The Tempest spiller på London Theatre Workshop frem til 24. oktober