ANMELDELSE: The Verb To Love, Old Red Lion Theatre ✭✭✭

The Verb, To Love

The Old Red Lion Theatre

1. mai 2014

3 stjerner

Anmeldelse av James Garden

The Verb, To Love er en nysgjerrig og vidunderlig ny musikal som for tiden spilles på Old Red Lion Theatre. Det er lett å la seg imponere over forestillingens eneste opphavsmann, Andy Collyer. Handlingen er tydelig hentet fra hans eget liv, noe som i seg selv er beundringsverdig. Få forfattere er komfortable med å legge alt på bordet på en så utilslørt måte – spesielt når historien handler om hans eget relativt mislykkede kjærlighetsliv og reisen mot erkjennelsen av at man ikke trenger en partner for å være et fullverdig menneske. Musikkpartituret er ekstremt intelligent, fylt med små humoristiske perler for et publikum som kjenner sin musikallitteratur. Fra små spark til Godspell, til det faktum at varslingslyden på hans datingside er et direkte sitat fra Gypsy («I had a DREAM!», noen?). Jason Robert Brown dukker også opp i små glimt (repetisjonen av «it’s over, it’s done» kunne like gjerne vært et sitat fra The Last Five Years – faktisk kan forestillingen ved første øyekast ses på som en skeiv monolog-versjon av nettopp The Last Five Years. Og all ære til den for det.)

Hovedkarakteren Simon, spilt av Martin Neely, er ganske elskverdig, om enn i overkant deprimerende romantisk. Det er en gjennomført god prestasjon; han er rett og slett fengslende å se på. Gareth Bretherton spiller rollen som «boytoy»-en som ble ektemann, Ben, og han har den utfordrende oppgaven med å både være stykkets orkester og kjærlighetsinteresse.

Det er imidlertid introduksjonen av Ben som en fysisk scenetilstedeværelse som skaper en strukturell uro i manuset. Mens vi sitter gjennom de første 35 minuttene og nyter Martin Neelys prestasjon, skaper publikum et bilde av Ben i hodet – slik alle gode enmannsshow maler et mentalt bilde. Simon forteller oss en historie, og det virker som det er retningen forestillingen skal ta. Simon og Ben gifter seg til og med, og vi ser begivenheten for oss, ikke på scenen, men i vårt eget indre. Så dukker plutselig Ben opp på scenen, eller rettere sagt, lyset settes på ham (han har jo sittet der hele tiden og spilt piano), bare for å gjøre det slutt med Simon og etterlate ham i grus.

Dessverre er det her forestillingens stil begynner å krasje med seg selv. Den bygger opp en forventning om at publikum skal lytte til en historiefortelling, noe som fungerer utmerket, helt til den andre mannen brått dukker opp, utelukkende for å dumpe narratoren vår. Det føles, i mangel av et bedre ord, forstyrrende, og ikke på en måte som gagner narrativet. Tilliten til fortelleren brytes fordi han har ledet oss til dette uventede punktet for bare et kort øyeblikk, før han går tilbake til å være narrator igjen. Et publikum liker å vite hva slags forestilling de ser. Hvis en forfatter klarer å snu den forventningen på en god måte, så gjerne det, men dette ujevne tilskuddet av en person nummer to på scenen skjer for sent til å føles som et smart grep.

For en forestilling som ser ut til å handle om å lære å elske seg selv uten behov for bekreftelse fra andre, er det noe ironisk at den krever at den andre personen er på scenen. Det føles nesten som om Collyer mister troen på sin egen evne til å la én karakter fortelle hele historien. Men alle forfattere må lære å «kill your darlings» hvis de ikke fungerer optimalt. Det er ikke det at Bretherton ikke gjør en god jobb – han er veldig severdig – men når forestillingens siste sang heter «Strong Alone», er det ikke da litt ironisk at den må ende som en duett?

I slutten av Sondheims «Company» innser Bobby at han må slutte å stå på sidelinjen og faktisk finne noen å knytte seg til, for ifølge Sondheim er det ikke å være i live om man er alene. Denne forestillingen virker å ha et litt mer modent synspunkt: det å elske seg selv er faktisk like viktig, om ikke viktigere, enn å finne noen andre som elsker deg. For, uten å være fleipete, som RuPaul sier: «If you can’t love yourself, how the hell you gonna love someone else?»

Forhåpentligvis, hvis denne forestillingen settes opp på nytt – noe den absolutt fortjener – vil forfatteren kanskje tørre å bruke rødpennen litt flittigere.

The Verb To Love spilles på The Old Red Lion Theatre frem til 23. mai 2015