ANMELDELSE: The World Goes Round, Union Theatre ✭✭

The World Goes Round

Union Theatre

7. februar 2014

2 stjerner

John Kander og Fred Ebbs verk er intet mindre enn sensasjonelle. Deres samlede produksjon er pustenøvende i sitt omfang, sin dybde og sine muligheter. Tekstene og musikken deres krever medrivende utøvere; sangere med kraften til ikke bare å synge eller belte, men som kan fortelle en historie og la musikken forsterkes av sin egen visjon, sin egen kraft og sin egen horisont.

Hvis man skal fremføre en sang av Kander og Ebb, må man starte med minst halv maskin, men samtidig ha kapasiteten til å løfte seg fra det utgangspunktet og virkelig stige, gjennomføre et crescendo og så fortsette videre oppover. Å synge sangene deres er ikke for de sarte eller tamme. Det er ingen tilfeldighet at divaer verden over, både menn og kvinner, fryder seg over det frodige potensialet i de fantastiske melodiene denne kloke og utrolig talentfulle duoen komponerte.

I 1991 skapte Scott Ellis, Susan Stroman og David Thompson en revy for å vise frem Kander & Ebbs repertoar – noen kjente perler, og noen mer ukjente. Det var et utstillingsvindu for fem fantastiske utøvere. Forestillingen fikk navnet The World Goes Round, og den settes nå opp på Union Theatre i en produksjon regissert av Kirk Jameson, med musikalsk tilsyn av Richard Bates, musikalsk ledelse av Michael Riley og koreografi av Sam Spencer Lane.

I et merkelig trekk har de fem solistene som skaperne så for seg, her fått selskap av fem langt yngre «skygger». Hver av disse er nylig uteksaminert fra ulike teaterskoler i London, hvorfra de ser ut til å ha dukket opp uten et spor av erfaring, og definitivt uten forståelse eller anlegg for scenisk nærvær. Alle virker å ha briljert i faget «kunstig ansiktsuttrykk», og spesielt Shahail Woodstock har et permanent flir som ødelegger for hans ellers guttaktige sjarm. For å være rettferdig mot dem, har ingen av disse fem skyggene noe fornuftig å gjøre, og de er fullstendig overflødige for revyens behov. Deres tilstedeværelse gjør snarere at hovedrollene tar det rolig når de burde jobbet knallhardt. Det mest nedslående med skyggene er deres totale intetsigende preg; her finnes ikke en gnist av kunstnerisk ild. Blant guttene er det altfor mye fokus på å innta poser eller stillinger (ofte fullstendig latterlige eller påtatte, uavhengig av den iboende maskuliniteten i teksten eller underteksten), fremfor å levere en prestasjon som er sømløs og løfter hovedrolleinnehaverne.

Men for dette må de kreative kreftene lastes. Sammen med deres fantasiløse ideer om iscenesettelse, deres grufulle tolkninger av numrene og en generell manglende evne til å forstå hva en revy faktisk er eller hvordan den skal fungere – er dette virkelig en så sørgelig produksjon som denne revyen kan bli. «Gyselig» får det nesten til å høres bedre ut enn det faktisk var.

Av de fem hovedrollene var det bare Simon Green som var i nærheten av det materialet krever, og selv han var ikke helt der. Vokalt sett var musikken langt utenfor rekkevidde for samtlige. Ikke en eneste sang ble sunget med den lidenskapen, intensiteten, livet, gleden, sjarmen eller den enkle forståelsen som disse komposisjonene fortjener – nei, krever. Det var så mye sur sang at man kunne bli tilgitt for å tro at dette var «variasjoner over Kander & Ebb», snarere enn den ekte varen.

Harmoniene satt ikke, tekstene ble ikke presist levert, rytmen ble ignorert, og selve historiefortellingen ble ofte helt forlatt. Kanskje er det mulig å høre dårligere versjoner av «Class», «Ring Them Bells», «Money, Money», «Maybe This Time», «A Quiet Thing», «All That Jazz», «Mr Cellophane» eller «Cabaret» et eller annet sted, men jeg mistenker at du må lete veldig lenge. Gareth Snook, Lisa Stoke, Emma Francis og Susan Fay – ingen av dem leverte noe av reell interesse. Seriøst, finnes det ingen som kan både spille og synge som ville prøvesynge for denne produksjonen?

Union Theatre leverer ofte utmerket arbeid. Noen av deres produksjoner har vært inspirerende og innsiktsfulle, og har demonstrert kraften i materialet som de kreative og skuespillerne jobber med.

Denne produksjonen av The World Goes Round gjør det stikk motsatte – den skjuler verkets verdi fullstendig, og fremstiller middelmådighet, eller verre, mangel på ferdigheter, som noe verdt å feire.

Det er det ganske enkelt ikke.

I en uke der den «andre» (Sondheim)-revyen, Putting It Together, ble avsluttet på St James' Theatre etter en strålende spilleperiode, blekner denne barnslige og overfladiske produksjonen i sammenligning.

Likevel er selve verket – som merkelig nok her presenteres uten den fantastiske duetten «The Grass Is Always Greener» – et vidunderlig stykke teatermagi. Det fortjener en bedre behandling. Mye, mye bedre.