ANMELDELSE: Tonight at 8.30, Jermyn Street Theatre ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Noël Cowards Tonight at 8.30, som nå spilles på Londons Jermyn Street Theatre.

Ensemblet i Star Chamber. Foto: Robert Workman Tonight at 8.30

Jermyn Street Theatre,

22. april 2018

5 stjerner

Bestill billetter nå

Så heldige vi er som får denne syklusen med ni enakter av Noël Coward (han skrev en tiende, men den er ikke inkludert her) servert av denne utrettelige perlen av en fringe-scene, plassert midt i hjertet av West End, like ved Piccadilly. Denne samlingen av glimt inn i midten av 1930-tallet er blant «The Master» sine sjeldnest oppførte verk, men mangelen på hyppighet sier ingenting om kvaliteten. Teatersjefen, den unge og ekstremt talentfulle Tom Littler, tryller frem rikelig med magi med et fantastisk ensemble og en strålende produksjon, alt til en rimelig pris. Det er litt av en reise: en noe treg start, men når den først får opp farten, er den ustoppelig og leverer fulltreffer etter fulltreffer. Du er gal om du går glipp av det. På visse dager kan du se alle stykkene i ett jafs, noe som er en stor opplevelse.

Det er tre bolker med tre stykker i hver. Ting starter med det produsentene her kaller 'Secret Hearts', og dette ledes an av 'Star Chamber' – det ene stykket som vanligvis utelates i produksjoner (normalt erstattet av 'Fumed Oak'). Det er et nokså fornøyelig forspill dersom man setter pris på øvelser i teatermiljøets bakvaskelse, men det gjøres litt mer interessant ved flettingen av smart skrevne episoder med overlappende dialog. Dersom det rommer mer enn som så, gikk i så fall den dypere substansen meg husforbi. Vi har et sterkt ensemble her, men dette stykket er ikke mye mer enn en herlig oppvarming for dem. Merkelig nok er det likevel det eneste stykket hvor Boadicea Ricketts virkelig får nok å gjøre: hun er et lysende nytt talent i starten av sin karriere og et funn som den forfengelige, selvopptatte divaen som mestrer kunsten med knusende non-sequiturs. Jeg er sikker på at vi får se mer til henne fremover.

Jeremy Rose og Rosemary Ashe i Red Peppers. Foto: Robert Workman

Neste stykke ut, 'Red Peppers', er en nokså datert skildring av tvilsomme, tredjerangs varietéartister. Selv ikke Rosemary Ashe og Jeremy Rose (som Lily og George Pepper) klarer helt å treffe den rette tonen i pastisj-pregede music hall-numre og syrlige krangler bak scenen. Coward skrev dette materialet for stjerner som ham selv og Gertrude Lawrence da de var i sin beste alder; i hendene på langt eldre skuespillere får det en ny dybde som et portrett av skuffelse og bortkastede liv, men sangene er så fulle av liv og munterhet at de sitter litt rart i et mer seniorelt miljø.

Nick Waring og Miranda Foster i Still Life. Foto: Robert Workman

Den første 'trilogien' avsluttes med kanskje den mest kjente historien i gruppen: 'Still Life' er den dramatiske novellen som ble til David Leans 'Brief Encounter' (Kort møte), som for øyeblikket også spilles like rundt hjørnet i Haymarket på Empire Cinema i Emma Rices radikale nytolkning med Kneehigh. Sammenligningen er interessant. I motsetning til her, gjør Rice alt annet enn å levere stykket 'relt', og effekten er umiddelbart elektrisk. Til sammenligning spiller Miranda Foster og Nick Waring rollene som Laura og Alec nøyaktig slik linjene tilsier, og vi ser ut til å skumme over overflaten av Cowards verden uten helt å få kontakt med den.

Og så skjer det noe bemerkelsesverdig. Plutselig, midt i en samtale over tekoppene ved et bord i stasjonskafeen, stuper vi rett inn i kjernen av livene deres. Det er vanskelig å si nøyaktig hvordan det skjer, men plutselig er hvert ord lyst opp innenfra, og alt de sier betyr utrolig mye. Skuespillerne har tydeligvis jobbet svært nøye for å nå dette punktet, men herfra og ut er det ikke bare dette stykket, men hele begivenheten som skifter retning og stemning. Alt begynner å falle på plass. Magien oppstår når alle elementene samhandler. Og slik fortsetter det gjennom alle de gjenværende stykkene.

Ian Hallard og Sara Crowe i We Were Dancing. Foto: Robert Workman

Etter den første lange pausen (det er bare 15 minutters pauser mellom andre og tredje stykke i hvert sett, og smarte musikalske mellomspill mellom første og andre – Stefan Bednarczyks strålende replikkvekslinger er en fryd her), trår produksjonen aldri feil. Den andre gruppen med stykker (her kalt 'Bedroom Farces') begynner med den nesten surrealistiske vrien på lett komedie, 'We Were Dancing'. Sara Crowe håndterer Louises vimsete vendinger med samme eleganse og guts som vi forventer av Amanda og alle Cowards fremste kvinnelige hovedroller; Ian Hallard er en super, måneansiktet motvekt som oppkomlingen Karl, mens Waring er gjenoppfunnet som den fornærmede ektefellen Hubert, med en George VI-aktig talefeil. Rosemary Ashe treffer perfekt som hans tyranniske søster, Clara. Denne kvartettens scener sammen – regelrette slagmarker av intellekt og lidenskap – utføres med shawiansk kontroll og energi, noe som gir en slående formell skjønnhet til det helsprø innholdet.

Ikke minst bidrar følgende til totalinntrykket: de nydelige scenografiene til Louie Whitemore (som gang på gang fyller scenen med storslåtte tidsbilder – i dette lille kjellerlokalet kan man bare lure på hvor de lagrer alt utstyret); de praktfulle kostymene (dusinvis av dem!) av den utrolig begavede Emily Stuart; og den perfekte lyssettingen av Tim Mascall. Tom Attwood mestrer dessuten lydbildet, der han fader oss inn og ut av radiosendinger, klassiske konserter og bakgrunnsstøy, noe som forsterker syklusens episke preg.

Miranda Foster, Nick Waring og Ian Hallard i Ways and Means. Foto: Robert Workman

Hvis 'We Were Dancing' etterlater deg med følelsen av at det alene er verdt billettprisen – og det er det – så venter enda større herligheter. 'Ways and Means' er nok en ekstraordinært unnfanget og utsøkt realisert idé, spunnet ut av en guddommelig rampete fantasi; Foster og Waring spiller her et helt annet type par, økonomisk presset og drevet til kriminalitet på den mest melodramatisk tilfeldige måte, med en annen nykommer, Ben Waring, som glimter til som Stevens, den tidligere sjåføren. I disse stykkene, som ellers, tillater Coward seg å betrakte penger som en ytre fiende mot menneskelig sjelefred. Det bredere historiske bakteppet får imidlertid knapt rom; det er noen slengbemerkninger som nevner Mussolini eller Hitler, men de forsvinner like fort som de dukker opp. I stykker som er så solid forankret i folks 'virkelighet', er det vanskelig å vite hva man skal mene om det. Når 'trettitallet' betraktes fra så mange ulike vinkler her, føles det rart å ikke få en sterkere følelse av samfunnet utenfor stuedørene.

Nick Waring, Sara Crowe, Ian Hallard, Miranda Foster i Shadow Play. Foto: Robert Workman

La gå. For i det utrolige 'Shadow Play' får vi nok en fulltreffer: på operette-vis smelter Coward dialog og handling sammen på en måte som konvensjonell visdom sier ikke skjedde før Rodgers og Hammerstein i 1943. Men Cowards musikkteater-dramaturgi er plettfri. Ved å skyve oss ut av den 'virkelige' verden og ta oss med inn i en fantasy-sekvens tiår foran de berømte 'drømmeballettene' fra 40- og 50-tallet, foregriper vi både 'Lady in the Dark' og 'Follies' på en måte som er rett og slett blendende og spennende. (Minst én moderne musikalskaper snakker nedlatende om Cowards bragder, men jeg lurer på om han ikke egentlig fant mer å like, og kanskje lære av, i verkene hans enn han vil innrømme?)

Jeremy Rose, Rosemary Ashe i Family Album. Foto: David Monteith-Hodge

Som start på den siste runden med stykker (her kalt 'Nuclear Families') får vi raringen: 'Family Album' – et glimt inn i de svunne dager på 1860-tallet. Det åpner med nok et skup: et henrivende tablå av en viktoriansk begravelsesscene, kledd i de mest storslåtte og overdådige sørgeklær. Dialogen er vidunderlig stivbeint, og Coward topper dette ved å la det gli over i flotte Gilbert & Sullivan-pastisjer. Fortryllende. Stykkets 'intensjon' henger fortsatt tett sammen med resten av showet, og det er godt å se Wiggins, som en outsider inngift i familien, få mer å gjøre her.

Miranda Foster og Sara Crowe i Hands Across The Sea. Foto: David Monteith Hodge

Det nest siste stykket, 'Hands Across The Sea', er ikke så mye et stikk til overklassen som en ren overhaling. Han holder ikke tilbake. Spesielt Ashe treffer blink med sin Belgravia-sosietetstyrann, Clare Wedderburn, i herlig samspill med Foster som den like fantastisk grusomme Lady Maureen Gilpin ('Piggie' blant venner). Bednarczyk er i toppform som den formidable Commander Peter Gilpin, RN, og Rose som hans minst like fæle kamerat, Lieutenant Commander Alastair Corbett, RN, med Waring i samme stil som Major Gosling. For en gjeng. Inn i deres helsprø hjem vandrer det uheldige middelklasseparet Mr. og Mrs. Wadhurst fra Malaya (Hallard og Crowe), som bokstavelig talt blir viklet inn i overklassens verden.

Men det avsluttende verket er kanskje det merkeligste. Som en dempet Somerset Maugham-historie er det en nøkteren og klarsynt undersøkelse av ting som går galt. Og som deretter blir verre. Det er få latterkuler. Luften ser ut til å renses, og vi sitter igjen med et granskende blikk på oss selv. Til tross for all munterheten er det lite komisk med liv som sporer av, eller at man ikke får det man tror man ønsker seg over alt på jord. Det er kjølig, distansert og nådeløst, og leverer en knock-out som sender oss hjemover med flere tanker i hodet enn vitser i minnet. Er dette hva livet handler om? Coward dveler ikke et sekund lenger enn nødvendig for å plante den tanken. Resten, ser han ut til å antyde, er opp til oss å finne ut av.

En bemerkelsesverdig pakke som vil bli misunnet av mange andre teatre i både byen og landet. Genialt.

Spilles på Jermyn Street Theatre frem til 20. mai 2018

BESTILL BILLETTER TIL TONIGHT AT 8.30 NÅ