ANMELDELSE: Translations, National Theatre ✭✭✭✭✭

Sophie Adnitt anmelder Brian Friels Translations som nå spilles på Olivier-scenen ved National Theatre.

Ensemblet i Translations. Foto: Catherine Ashmore Translations

National Theatre, Olivier

Fem stjerner

Bestill billetter National Theatres 2018-oppsetning av Brian Friels Translations er tilbake for en ny spilleperiode (om enn med visse endringer i rollebesetningen), og den rettferdiggjør virkelig sitt gjensyn med Olivier-scenen.

Stykket utspiller seg i 1830-tallets Irland og følger et landsbysamfunn som må håndtere ankomsten av britiske soldater som skal kartlegge området for det britiske kartverket. De to gruppene holder en varsom avstand inntil den fortapte sønnen Owen (Fra Fee) vender hjem i engelsk tjeneste som tolk. Sammen med den engelske løytnanten Yolland (Jack Bardoe) får Owen i oppgave å anglifisere stedsnavnene i området, og dermed viske ut generasjonene med historier som i sin tid skapte disse navnene. Denne prosessen blir møtt med svært blandede reaksjoner fra Owens lokalsamfunn, og saken kompliseres ytterligere når Yolland begynner å forelske seg i Irland.

Dermot Crowley og Judith Roddy i Translations. Foto: Catherine Ashmore

Rae Smiths glimrende scenografi fyller Olivier-scenen med en opptråkkert, men utemmet mark som karakterene må forsere, og Neil Austins lysdesign er intet mindre enn slående. Likevel klarer Ian Ricksons regi å skape en bemerkelsesverdig følelse av intimitet i dette enorme rommet. Spesielt den første delen av stykket har en uventet varme, der omgangsskolelæreren Hugh (Ciarán Hinds) forsøker å lede en time på latin, med referanser til greske myter og spørsmål til elevene om å finne ords opprinnelse. Ordene står i fokus i dette stykket. Det er en hyllest til språket som nesten føles som en nekrolog; ærbødig overfor fortiden og det ukjente (på et tidspunkt gjentar Yolland lavmælt de irske stedsnavnene Owen leser høyt, som om de var en bønn).

Rufus Wright, Fra Fee, Jack Bardoe. Foto: Catherine Ashmore

Men tross denne varmen og menneskenes faste rytmer, kommer alt ut av lage ved Owens ankomst. Fra Fee leverer en formidabel prestasjon; han spiller Owen i starten med en lystighet som virker påtatt, noe som umiddelbart skiller ham fra hans egen familie. Senere snakker han om hjemlandet med et snev av forakt, som en person som flyktet fra småbyen til storbyen og aldri hadde til hensikt å se seg tilbake. Han skammer seg nesten over sin fortid og sitt opphav, og er åpenlyst vantro overfor Yollands beundring av det hele. Det er en fascinerende og kompleks tolkning, særlig når valgene hans omsider innhenter ham og han blir stående fast mellom to verdener: irsk og engelsk, fortid og fremtid, tradisjon og fremgang. Tankene hans kan leses tydelig i ansiktet hans.

Ellers i ensemblet gir Jack Bardoe skikkelsen Yolland en oppriktighet og ungdommelig åpenhet i sin profesjonelle teaterdebut. Judith Roddy tilfører en bemerkelsesverdig verdighet og stolthet til den egenrådige Maire, og Liadán Dunlea er utrolig fengslende som den sky og nervøse Sarah, som mister ordene når hun trenger dem som mest. Det at Dunlea klarer å formidle en hel ufortalt historie for Sarah i bakgrunnen av sine mer taleføre medspillere – bare se hvordan hun reagerer på de rundt seg – er ekstraordinært.

Jack Bardoe og Judith Roddy. Foto: Catherine Ashmore Og så er det Ciarán Hinds, som fra det øyeblikket han trer inn på scenen får deg til å tro at han faktisk er der – han er i Baile Beag i 1833, og det finnes ikke lenger noe publikum, bare Hugh som fullt og helt bebor stykkets verden. Som Hugh veksler Hinds mellom beruset utilstrekkelighet og skarp intelligens mens autoriteten hans sakte smuldrer hen, sammen med livsstilen han alltid har kjent. Mot slutten av stykket ser Hinds som Hugh så intenst på Fee som Owen at jeg er overrasket over at han ikke brant hull i ham. Hans siste tale, en bedugget resitasjon av Virgils Aeneiden, får et ellers urolig publikum til å sitte musestille og trollbundet. «Ord er signaler,» sier Hugh, «De er ikke udødelige.» Det er en tanke som speiles av sønnen tidligere, når Owen protesterer med «Det er bare et navn» etter at den engelske soldaten stadig kaller ham feil navn. Det antyder at selv om dette er et stykke om ord, så handler det om så mye mer. Det er et stykke om det uunngåelige og det gradvise, ustoppelige tapet, og om å være splittet mellom to steder uten å føle seg helt hjemme i noen av dem. Translations er mektig, imponerende iscenesatt og beviser at den er en av de viktigste forestillingene man bør få med seg i år. Ikke gå glipp av den.

BESTILL BILLETTER TIL TRANSLATIONS