ANMELDELSE: Twang!, Union Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Lionel Barts musikal Twang!, som nå gjenoppstår på Union Theatre i Southwark.

Twang!!

Union Theatre

13. april 2018

3 stjerner

Bestill billetter Lionel Bart, låtskriveren og skaperen bak musikal-fenomenet «Oliver!» og epokedefinerende poplåter som Sir Cliffs «Livin' Doll», var den ubestridte kongen av britisk låtskriving. «Twang!!», med sine doble utropstegn, var forestillingen som felte ham; den utslettet formuen hans og ødela karrieren. Det som fulgte var kunstnerisk og personlig isolasjon helt frem til hans død i anonymitet i 1999. Det er en viss morbid fascinasjon knyttet til det å nå kunne inspisere dette «vrakstedet», her gjenopplivet med en entusiasme på Union Theatre som er vanskelig å fatte.

Barts forleggere og etterlatte har hatt en viss suksess med å relansere de to forestillingene som fulgte etter «Oliver!», nemlig «Blitz!» (nei, jeg finner ikke på disse utropstegnene selv) og «Maggie May», men «Twang!!» har strittet imot en hver form for nypremiere. Helt frem til nå. Forestillingen var beryktet for sitt kaos, ikke minst fordi den manglet et tydelig manus – i det minste ikke det samme manuset fra én kveld til den neste. Da boet innså at dette var en alvorlig svakhet ved verket, inviterte de klokelig flere anerkjente bransjefolk til å gi bud på å fikse det. Hvem de andre utfordrerne var kan jeg ikke si, men jeg kan avsløre at vinneren ble Julian Woolford, som i dag leder musikalutdanningen ved den prestisjetunge Guildford School of Acting. Woolford skriver skuespill og musikaler, og har forfattet flere av standardverkene om hvordan man jobber i denne krevende sjangeren.

Hans valg må respekteres. Her har han beholdt sangene fra originalen – så vidt vi kan bedømme – og har i tillegg tvunget inn ikke bare «Livin' Doll» (jeg aner ikke hvorfor), men også en overflod av sitater – noen av dem svært lange – fra både fjern og nær i det som nå fremstår som en form for parodi på parodier. Hvis dette høres ut som noe som faller i smak, så les videre.

Kombinert med en uopphørlig strøm av interne musikalthumor, virker store deler av første akt også å strebe etter en form for humor som ikke bare er «lavpanna», men helt nede i kjelleretasjen. Det minner om «late» Carry On-filmer, med en iherdig og veldig åpenbar besettelse av litt pinlig smågrisete humor. Igjen, hvis dette er din form for underholdning, så hold ut. Mens vi snubler mot pausen, begynner noe som ligner et plot å komme til overflaten, og det virker ganske gjenkjennelig fra Errol Flynn-filmen. I andre akt får denne fortellingen et velkomment løft, og stykket begynner endelig å ligne på noe med dramatisk nerve. På tide, vil nok mange si. Men det å bli påminnet en langt mer vellykket adaptasjon av denne historien fungerer dessverre ikke helt til denne forestillingens fordel.

Alle de vanlige, formelaktige og lite overraskende grepene blir gjennomført, og vi når en slags avslutning. Denne er imidlertid dratt ut for å gi mer komfort enn fart, gjennom en langdryg og endelig komplett fremføring av Sir Cliffs store slager. Underveis er det kun én av Barts sanger som virkelig fenger: «I've Got A Handful Of Songs To Sing You» er et nydelig nummer, og hvis det ikke hadde vært begravd under et fjell av camp og billige antydninger, kunne vi kanskje satt ordentlig pris på det. Slik det er nå, gir manuset oss knapt sjansen. I stedet fungerer de konstante referansene til andre – mye bedre – musikaler bare som en påminnelse om alt det som gjør dem gode, og som er så fraværende her. Selv om parodiene ofte utføres med dyktighet, skjer humoren på bekostning av «Twang!!» selv, og det klinger stadig mer hult.

Dette er synd. Man tar seg selv i å tenke: «Oi, den vitsen var faktisk ganske god» flere ganger. Men problemet med Woolfords velfylte verktøykasse er at det ikke finnes rom til å puste. Bryan Hodgsons regi følger trofast tekstens anvisninger, men han klarer ikke å blåse liv i denne velbevarte, men helt livløse skapningen. Som en revy ved en teaterskole kunne dette hatt mye sjarme, og jeg forstår det slik at en tidligere workshop ble gjennomført ved GSA i Woolfords regi. Som et selvstendig verk gir denne versjonen derimot svar på hvorfor det ble en så kolossal fiasko i sin tid.

Samtidig må vi beundre Mitchell Harpers livlige koreografi og Ben Jacobs' stilfulle lysssetting. Justin Williams og Jonny Rust har nok en gang skapt en flott scenografi – de begynner å bli eksperter på dette lokalet. Penn O'Garas kostymer er kanskje det minst fantasifulle ved produksjonen; replikken «Velkommen til sekstitallet… 1160-tallet» hinter om en retning som kunne vært spennende (ikke at det er riktig tiår for disse figurene, men det er det vel ingen som bryr seg om). Dessverre virker skuespillerne, tross heroisk innsats, tynget ned av parykker og tunge, utidsmessige kjoler. Til tross for all freidig humor i manuset, får ikke disse hardtarbeidende unge menneskene muligheten til å vise oss hva en god musikal kan være. Fremtidige produsenter av dette stykket (hvis det finnes noen, vi ventet tross alt 53 år på denne gjenopplivingen) kan med fordel studere den enkle tilnærmingen i for eksempel «Chicago» (uten utropstegn – det trengs ikke), for å se at på teatret som i livet, er mindre ofte mer… mye mer.

Til slutt må vi berømme det tapre ensemblet som legger hele sin sjel i prosjektet. Peter Noden er en trivelig Robin, Kweeva Garvey en strålende Marian, og Joe Rose får opp farten som Much underveis. Jessica Brady gjør et selvsikkert inntrykk som Delphina Leuves-Dick (skjønner du?), og Christopher Hewitt minner om Victor Spinetti i rollen som sheriffen av Nottingham. Christian Lunn spiller Lille John i samme stil som Peter Gilmore, og Kane Verrall gir alt som Will Scarlett med en energi som overgår det menneskelige (og han er velsignet med et av de få prangende kostymene). Stephen Patrick blir husket – om ikke hørt – som den spesielle Hob of the Hill, og Victoria Nicol er en herlig Joan Collins-aktig Lady Elpheba. Ed Court gjør en flott figur i den gamle Basil Rathbone-rollen som Sir Guy of Gisbourne. Den dyktige komikeren Francesca Pim får kanskje ikke nok å gjøre som Lady Dolly, og Micah Holmes sørger for mangfold som dansekaptein – for et syn det hadde vært om vi fikk se mer av hans fantastiske splitthopp før helt til slutt! Louie Westwood leverer en solid camp-versjon av Friar Tuck, Chris Draper er alltid solid i ensemblet og James Hudson er fin som Alan-A-Dale. Men den mest slående prestasjonen er Lewis McBeans skamløse tolkning av Oliviers Henrik V som Prins Johan. De er virkelig en flott gjeng.

Og Henry Brennan holder musikken i gang gjennom alle sitatene, og gir Barts noe svakere låter mer kjærlighet enn de kanskje fortjener, før han hopper inn i rollen som Rikard Løvehjerte i siste sekund. Nick Anderson sitter bak trommene og James Hudson spiller gitar.

Ingen kan anklage dette kompaniet for ikke å prøve sitt aller beste. Det ryktes at publikum under den første førpremieren var helt på deres side og slukte rått alt av grove vitser og klisjeer. Kanskje vil mer av slike publikummere komme. For ensemblets skyld håper jeg det. På premierekvelden har jeg derimot sjelden sett et teater tømmes så raskt eller så stille: det var som om folk ikke kunne komme seg ut fort nok. Det er egentlig ikke rettferdig mot et ensemble som prøver på det umulige: å bringe tilbake et av favorittbarna til en av våre største musikalskapere, gi det et nytt manus, fylle det til randen med intern humor og gi det en god klem. Det er kanskje ikke nok til å endre synet vårt på selve verket, men det er et heroisk forsøk, og jeg tviler på om noen andre kunne gjort det noe bedre under omstendighetene.

Spiller til 5. mai 2018. Foto: Anton Belmonté

BESTILL BILLETTER TIL TWANG! PÅ UNION THEATRE NÅ

Meld deg på vårt nyhetsbrev for nyheter om andre flotte Off West End-produksjoner