ANMELDELSE: Two Gentlemen of Verona, RSC, Royal Shakespeare Theatre ✭✭✭✭

RSC Two Gentlemen Of Verona. Foto: Alastair Muir The Two Gentlemen of Verona 16. august 2014 4 stjerner

Man føler virkelig at man er i Italia. Det er noe uimotståelig ved kombinasjonen av utendørs spisebord med rød-rutete duker, glade musikere som spiller muntre toner, servitørenes travelhet, papirfly som suser rundt og gjester som lokkes til å kjøpe is eller et glass bobler av pratsomme, flørtende servitører med øye for damene. Over alt dette henger rader med røde, hjerteformede lys som gir både en romantisk glød og en følelse av frekk moro.

Uansett humør er det umulig å ikke smile når du går inn i Royal Shakespeare Theatre og ser det fargesprakende synet og gleden i Paul Wills' herlige scenografi for Simon Godwins debut hos RSC – en nyoppsetning av (sannsynligvis) Shakespeares første stykke, Two Gentlemen of Verona.

Dette er stykket som blir mye diskutert og sitert i Shakespeare In Love. Det settes sjelden opp, og mange anser det som et "problematisk" stykke.

Men det har aldri virket slik for meg, og i Godwins hender gnistrer det med en enkel og klar følelse for kjærlighet, lyst og de tåpelige tingene folk gjør når følelsene tar overhånd.

Mange av konseptene, forestillingene og vendingene som Shakespeare senere ble berømt for, kan ses her – for aller første gang.

Vennene som kommer mellom hverandres forelskelser. Jentene som kler seg ut som gutter for å avdekke sannheter eller finne frihet. Kontrasten mellom byliv og landliv. Konflikter mellom fedre og sønner. Problemet med ekteskapsløfter uten kjærlighet. Bruken av en klovn for å sprite opp stemningen eller endre atmosfæren når det blir for mørkt. Forvekslinger. Øyeblikk av pustberøvende enkelhet, men hjerteskjærende sårbarhet – som her, når Proteus gir den forkledde Julia ringen hun opprinnelig ga ham, og ber henne gi den videre til en annen kvinne; eller når den samme forkledde Julia ser på Silvias portrett og spør: "Hva finnes i dette bildet som ikke jeg har?".

Godwin regisserer med klarhet og driv. Historien fortelles rent, med utmerket tempo, og det skapes mange vakre sceniske bilder. Michael Bruces fantastiske musikk og Bruno Poets fabelaktige lyssetting fungerer spesielt godt som forsterkning av Godwins visjon.

Det er en slags moderne drakt over det gamle Verona og Milano. Det er ikke helt moderne, men heller ikke klassisk. Det har en udefinerbar kvalitet som gjør at det føles mer som "nå" enn "da" (det er for eksempel et hysterisk morsomt øyeblikk når Speed kaster opp balkongdørene for sin herre Valentine, og støyen fra biler og moderne trafikk er overveldende), og dette bidrar til stykkets helhetlige effekt.

Det er morsomt mange steder, akkurat der det skal være, men likefullt mørkt og innsiktsfullt i de dystre partiene. Proteus' lystne jakt på Silvia er ikke tonet ned, og det er genuint ubehagelig når han nærmest truer med å voldta henne. Den iboende grusomheten i Silvias situasjon med sin fryktelige forlovede, Turio, er også tydelig – det samme er faren som de fredløse i skogen utgjør for uskyldige forbipasserende.

Proteus er en utrolig vanskelig rolle å mestre. Han elsker sin beste venn Valentine og forguder Julia. Men når han drar til Milano for å besøke Valentine, får han øye på Silvia, og begjæret overmanner ham. Det får ham til å forråde Valentine og behandle Julia som om hun var død. Når Silvia så avviser ham for tredje gang, er han villig til å tvinge seg på henne. Valentines inngripen redder ham fra ham selv, og sjokket ser ut til å få ham tilbake på rett spor, tilbake til Julia som har forsøkt å hjelpe ham med å kurtisere Silvia, så stor er hennes kjærlighet til ham.

Mark Arends er strålende i rollen. Han formidler en uro og en slags ubalanse som er perfekt for denne uforutsigbare skapningen som er slave av sine egne lyster. Han gjorde reisen troverdig, håndterte språket upåklagelig og fikk alle relasjonene til å virke logiske og ekte.

Michael Marcus er sensasjonell som Valentine – høy, sylslank, fortapt og forelsket. Han utstråler karisma og stil, og gjør Valentine til en helt for alle anledninger. Hans tale om Silvia er gnistrende fremført; all kjærlighetens angst og brennende varme er krystallisert, med vidåpne øyne og et hjerte som sprenger. Igjen, alt ved prestasjonen var ekte og engasjerende. En virkelig praktprestasjon.

Men enda mer imponerende var de kvinnelige hovedrollene. Sarah Macrae gjør Silvia flammende, målbevisst, intelligent og prinsippfast. For ikke å nevne slående vakker. Hennes irettesettelse av Proteus for å ha forlatt Julia var rett og slett fantastisk. Og hennes forakt for Turio, frykt for faren (hertugen av Milano) og nysgjerrighet rundt Valentine var vakkert avstemt og spilt. Hun er i særklasse.

Det samme er Pearl Chanda, som briljerer som Julia. Hun er sjarmerende som den søte Verona-jenta med mange beilere og et hjerte for Proteus, men hun kommer virkelig til sin rett når hun kler seg ut som gutten Sebastian. Hennes stille fortvilelse i øyeblikket da Proteus ga henne ringen hun selv hadde gitt ham, var trollbindende. Faktisk er alt hun gjør i rollen som Sebastian helt eksepsjonelt.

Disse fire unge skuespillerne har alle sin debut hos RSC denne sesongen i disse krevende rollene. De fungerer fantastisk sammen, og er alle talenter man bør følge med på.

Det gjelder også Martin Bassindale som, i rollen som Valentines tjener Speed, står for mange av produksjonens morsomste øyeblikk. Han er kjempegod. En vittig og treffsikker replikklevering kombinert med et talent for fysisk komedie og mimikk skaper en av Shakespeares minneverdige klovner.

Nicholas Gerard-Martin er strålende fæl som den avskyelige Turio. Hans fryktelige og prangende "serenade" til Silvia, komplett med rosekasting, får blodet til å fryse og publikum til å grøsse. Det er en studie i brautende, privilegert og sjarmløs brutalitet. Fantastisk.

Roger Morlidge koser seg som Launce, Proteus' tjener, og som et resultat gjør publikum det også. Han har scenene med hunden Crab, en firbeint scenestjeler (applaus til Mossup), og de er fulle av latter.

Det finnes ingen svake ledd i dette ensemblet. Alle kan spille og formidle teksten med stilen som kreves for å sikre både forståelse og interesse – og ikke minst, innsikt i de underliggende temaene.

Magisk nok finnes det ingen fasit ved slutten av forestillingen. Valentine sier at de to parene skal gifte seg – men hvor mye av det Valentine har sagt skal skje, skjer egentlig? Vil dette skje? Hva mener Silvia egentlig? Og vil Julia tilgi Proteus så lett? Burde hun det?

Godwin gjør Two Gentlemen of Verona uendelig engasjerende, sjarmerende og utfordrende. Handlingen utspiller seg på scenen, men tankene den setter i sving fortsetter å kverne lenge etter at scenelyset har sluknet for siste gang.

Det er fantastisk å se et lite, nesten ukjent stykke på hovedscenen i Stratford. En lovende debut for Godwin og nok et godt tegn for Gregory Dorans lederskap av RSC.