ANMELDELSE: Violet, Charing Cross Theatre ✭✭✭✭

Julian Eaves har anmeldt Jeanine Tesori og Brian Crawleys musikal Violet, som nå spilles på Charing Cross Theatre.

Ensemblet i Violet. Foto: Scott Rylander Violet Charing Cross Theatre, 21. januar 2019 4 stjerner Bestill billetter nå Det er mye å feire i denne nyeste produksjonen på kunstnerisk leder Thom Southerlands hjemmebane. Fremst blant dem er et gnistrende partitur, strålende prestasjoner og en fantastisk ny utforming av auditoriet.  Det er nok en fjær i hatten for Southerlands transformasjon av lokalet, og lover godt for fremtiden til teatereierne Steven Levy og Sean Sweeneys uvanlige hus: et West End-teater i miniatyr, med drøyt 260 seter, som tilbyr den intime følelsen fra Off-West End- eller Fringe-oppsetninger midt i hjertet av byen.  Denne satsingen – den britiske profesjonelle premieren på det 20 år gamle stykket av komponist Jeanine Tesori og librettist Brian Crawley – er et dristig trekk fra de interne produsentene Levy og Vaughan Williams, og markerer også starten på et spennende nytt samarbeid med Umeda Arts Theatre Co, Ltd. fra Osaka i Japan. Matthew Harvey (Monty) og Kaisa Hammarlund (Violet) i Violet. Foto: Scott Rylander Det største trekkplasteret her er uten tvil Tesoris forbløffende vakre og melodiøse partitur: det er et fyrverkeri av nydelige melodier og levende rytmer, med spektakulært rike orkestreringer av Rick Bassett, Joseph Joubert, Buryl Red og Jason Michael Webb. Musikken fremføres av et band på ni personer med tangenter, gitarer, strykere og slagverk, alt mesterlig ledet av Dan Jackson.  Vokalarrangementene for ensemblet på 12 er enda mer delikate, og får det beste ut av de gode stemmene i denne stilsikre besetningen, slik at de får skinne i forestillingens praktfulle kornumre (bare vent til det siste koret: du vil ikke at det skal slutte!). Kieron Cook (faren), Rebecca Nardin (Unge Violet) og Kaisa Hammarlund (Violet) i Violet. Foto: Scott Rylander Morgan Large har nok en gang fått ansvaret for scenografien, og hans tilføyelse av en dreiescene til det nylig asymmetriske «in-the-round» scenearealet er genialt: det får maksimalt ut av de få scenemøblene og gir en nødvendig følelse av bevegelse i en historie som tross alt handler om en reise.  En busstur: fra Spruce Pine i Nord-Carolina til Tulsa i Oklahoma i en Greyhound-buss, der vi følger den desperate og lidenskapelige pilegrimsreisen til tittelkarakteren, som forsøker å finne sjelefred og forvandling gjennom sin tro.  Det er en særpreget fortelling, basert på verkene til akademikeren og novelleforfatteren Doris Betts.  Man kan bli fristet til å tenke på andre musikaler basert på pikareske reiser (for eksempel Candide), og reflektere over hvor vanskelige de er å få til å fungere: hvordan hovedpersonen alltid virker å gli unna oss. Kenneth Avery Clark (Presten) og ensemblet i Violet. Foto: Scott Rylander I mindre kyndige hender kunne dette lett falt igjennom, men hovedrolleinnehaver Kaisa Hammarlund mestrer rollens mange fallgruver perfekt. Med hver fiber av energi og sjel gjør hun alt for at vi skal tro på denne triste og ensomme kvinnen som kjemper med arrene fra barndommen og sin bitre vrede mot faren som lot det skje, og den berusede kirurgen som gjorde for lite for å rekonstruere ansiktet hennes.  Ja, det er nok en historie om kvinner som ofre for maktfulle – og feilbarlige – menn.  Og hensikten med stykket virker tidvis å være å preke til oss om hvor ille dette er, og hvor forferdelig vi bør føle oss. Angelica Allen (Music Hall-sanger) og ensemblet. Foto: Scott Rylander Det er kanskje et godt utgangspunkt, men det skaper ikke nødvendigvis stor teaterkunst i seg selv.  Faktisk har denne forestillingen jevnlig blitt kritisert for svak karaktertegning og den treaktige og lite troverdige fremstillingen av de ulike relasjonene som rulles ut for granskning.  Disse problemene vedvarer her, til tross for at regissør Shuntaro Fujita (fra Osaka) gjør alt for å holde tempoet oppe. Han distraherer oss så mye som mulig, tidvis på bekostning av historiens dramatiske høydepunkter og publikums involvering i øyeblikk der man egentlig burde følt mest.  Cressida Carre gjør det samme med sin koreografi (selv om vi ser for lite av den, og det som er der får sjelden rom til å virkelig utfolde seg).  Men ensemblet legger ned et enormt kunstnerisk arbeid. Matthew Harveys lyriske forfører, Monty, er atletisk og sjarmerende, men manuset legger hindringer i veien for å gjøre ham til en troverdig karakter.  Hans motstykke er hans (tilsynelatende) beste venn og rival i kjærlighet, Jay Marshs stødige, men oppriktige Flick – en enda mindre sannsynlig personlighet.  På lik linje med de andre: når de synger Tesoris henførende musikk, bryr man seg ikke så mye om de merkelige vendingene i historien.  Men i det øyeblikket musikken stopper – ofte ganske brått i møte med det tunge manuset – så dør magien. Janet Moody (Gammel dame), Rebecca Nardin (Unge Violet) og Kaisa Hammarlund (Violet) i Violet. Foto: Scott Rylander De andre medvirkende har en enda tøffere jobb med mindre substans å jobbe med: Keiron Crook er en alvorstung far; Kenneth Avery Clark gjør sitt ytterste for å finne humoren i Crawleys tørre replikker som presten – om bare regissøren hadde hjulpet ham mer – for det er ellers lite å smile av i denne triste historien. De fantastiske Simbi Akande og Angelica Allen er grovt underbrukt i sine roller som Lula og Music Hall-sangeren (og jeg som trodde dette stykket skulle handle om å styrke kvinner?).  Husets faste skuespiller James Gant gjør en flott birolle som Leroy, Danny Michaels er en intenst god Billy Dean, og Janet Mooney gir så mye fokus hun kan til rollene som den gamle damen og hotellprostituerte.  (Nei, dette er IKKE et manus som viker unna stereotyper!)  Men den fremste blant birollene er utvilsomt Unge Violet, som på premierekvelden ble spilt av den tøffe og sjarmerende Amy Mepham. Hun vokste merkbart gjennom kvelden og fant en overbevisende stemme.  Hennes rolle er langt mer tiltalende enn Crawleys andre kjente barnerolle i 'A Little Princess'.  Likevel føles det store deler av tiden som om vi tråkker i altfor kjent territorium for sørstatsgotikk, fra 'Key Largo' til 'The Rainmaker' og, gang på gang, 'Trollmannen fra Oz'. Men likevel, likevel, likevel...  Når de synger, slutter man å bekymre seg for svakhetene i teksten.  Ja, det er ting å gå opp når det gjelder lyddesign for å forsterke stemmer i denne nye salen, og Andrew Johnsons lyddesign vil nok modnes i løpet av spilleperioden.  Howard Hudsons eminente lysdesign sitter derimot som et skudd og støtter opp under reisens episke spenn, samtidig som det drar oss så langt inn i privatlivet til disse menneskene som manuset tillater.  Hjertet mitt har lyst til å gi produksjonen fire stjerner, men jeg kjenner at regien holder meg litt på avstand fra å bli helt revet med, slik at jeg ender på tre.  Det føles litt urettferdig med tanke på den fantastiske innsatsen som er lagt ned.  Så vet du hva? Jeg skal ignorere den intellektuelle distanseringen og gå for det partituret fortsatt synger i min sjel...

KJØP BILLETTER TIL VIOLET