ANMELDELSE: Whistle Down The Wind, Union Theatre ✭✭✭

Whistle Down The Wind

Union Theatre

1. februar 2015

3 stjerner

Det er ikke hver historie som blir gjenstand for mer enn én musikal. Peter Pan, The Wild Party og Phantom of the Opera er eksempler man lett kommer på, men det finnes utvilsomt flere. Det som derimot er unikt, er at mer enn ett verk av samme komponist blir tolket av mer enn ett kreativt team. Likevel er det nettopp det som har skjedd her. Først ble Phantom of the Opera gjenskapt flere ganger etter Lloyd Webbers versjon, mest kjent av Maury Yeston og Arthur Kopit. Nå spilles London-premieren på Russell Labey og Richard Taylors versjon av Whistle Down The Wind på Union Theatre. Denne er basert på Mary Hayley Bells bok og den suksessfulle filmen, som også Lloyd Webbers moderat suksessfulle musikal (i sine mange former) var basert på. Regissert av den innsiktsfulle Sasha Regan og med stødig musikalsk ledelse fra den begavede David Griffiths, er denne versjonen av Whistle Down The Wind ingen prangende affære, men snarere en ærlig og skjør produksjon.

Fortellingen er den velkjente. Tre søsken finner en fremmed i låven sin. Han er skadet, og de tror han er Jesus Kristus som har vendt tilbake til jorden. De holder den fremmedes nærvær skjult for de voksne, selv om de vet at de voksne er bekymret fordi en morder er på rømmen og blir jaktet på. De ser ingen sammenheng mellom mannen de voksne leter etter og deres Jesus. Uunngåelig sprer hemmeligheten seg blant de andre barna, og alle kommer for å se og føle den fremmedes nærvær. Alle tror de at han er Kristus.

Til slutt får den lokale bøllen vite om hemmeligheten og avslører den fremmede for de voksne, som kommer for å fange ham. Men barna står i veien og hindrer dem tilgang til den fremmede. Låven der han har skjult seg tar fyr. Når restene undersøkes, finnes det ingen spor etter mannen, men det ligger igjen en gave til barna. Kanskje også til de voksne.

Stykkets særskilte interesse ligger i tvetydigheten: det blir aldri klart om den fremmede er morderen de voksne leter etter. Og hvis han ikke er det, hvem er han da, og hvorfor er han skadet når barna finner ham? Kan han faktisk være Kristus tilbake på jorden? Gitt hvordan han vekker barnas tro, betyr det egentlig noe hvem han er?

Det er en enkel fortelling om tro, håp og kjærlighet. Heldigvis har Labey og Taylor forstått dette fullt ut, og derfor er verken manus, partitur eller tekster prangende eller upassende. I stedet forenes de for å mane frem det enkle livet i Lancashire på 1950-tallet – en tid da muligheten for et mirakel fremdeles føltes håndfast.

Historien fortelles konsist og med ekte følelse. Scenene glir lett over i hverandre, og ordene og situasjonene bidrar til å skape både tidskoloritten og det iboende, tvetydige dramaet. Det er en genuin ærlighet i skapernes tilnærming, noe som føles forfriskende for denne enkle, vidunderlige fortellingen.

Partituret er like ærlig, med noen krevende harmonier og vakre, enkle melodier som har en nostalgisk glød uten å føles som en etterligning eller kjedelig. Musikken forsterker stemningen konstant; sangene driver ikke alltid handlingen fremover eller gir dyp innsikt i karakterene – noen ganger er de bare sanger som understreker eller gir farge til det som har skjedd. Denne tilnærmingen fører, kanskje mot intuitivt, til at musikken blir en integrert og kjærkommen del av historiefortellingen.

Et annet smart aspekt ved musikken er fokuset på barndom. Når barna synger, høres det ut som musikk barn faktisk kunne sunget. Når de voksne synger, er de musikalske kravene større og partituret mer komplekst. I klimakset, når de troende barna trosser de voksne og holder dem unna den fremmede i låven, er hymnen de synger, «Follow! Follow! Follow Him!», både kraftfull og rørende.

Regans trygge regi gir stykket liv med sjarm og varme. Fra det øyeblikket de tre søsknene redder tre nyfødte kattunger fra å drukne, til utforskningen av den utbrente låven og oppdagelsen av den fremmedes gave, utspiller historien seg fra et barns perspektiv. Regan får publikum til å føle seg som et av barna i landsbyen: observerende, involvert og etter hvert bergtatt. Hun drar deg inn i historien og gjør deg medskyldig i hendelsene som utspiller seg, med stor effekt.

Skuespillerne er lojale mot Regans visjon og formidler den overbevisende. Fornuftig nok bruker ikke Regan barneskuespillere i rollene som landsbybarna; hun bruker unge voksne som spiller yngre. Det fungerer på alle plan: deres tolkning av barna er ektefølt, ikke fjollete; deres fellesskapsfølelse er komplett, slik at opprøret deres blir troverdig; og i hver utøver ser man både barnet og den voksne de vil bli – den voksne som for alltid vil være preget av disse hendelsene.

Som de sentrale søsknene Cathy, Nan og Charles, er Grace Osborn, Imelda Warren-Green og Alex James Ellison alle strålende naturlige og fulle av sjarm og søskenkrangling. Ellison var spesielt god til å fange essensen av en lillebror, og samspillet mellom Osborn og Warren-Green var herlig. Sammen med Chris Colemans imponerende og kjærlige pappa og Kathryn Hamilton-Halls jordnære tante, fremstår familien som helt troverdig, varm og morsom. Alle synger godt, men Osborn og Ellison utmerker seg spesielt.

Callum McArdle spiller den fremmede, den skjeggete og skadde mannen som bare er kjent som «The Man». Han har en fantastisk stemme og tilstedeværelse, og mestrer rollens utfordringer med glans. Han er både et såret monster og en fortapt mirakelmann; dualiteten i karakteren er klokt portrettert, aldri tydeligere enn i «I Don’t Know What They’re Waiting To Hear» og duetten med Osborn, «Please, Jesus».

Joshua Lewindon gjør en god figur som landsbyens bølle, men viser allsidighet når han også spiller en annen gutt som er snill og gir genseren sin til den fremmede. Harry Wright er utmerket som det musikkinteresserte barnet med briller, og Romero Clark viser en imponerende stemme og autoritet som politimannen.

Resten av ensemblet er også gode (selv om Bryan Hodgsons litt affekterte sokneprest kanskje kunne vært litt mindre preget av Miss Prism), og når alle synger sammen, er effekten voldsom kraftfull, både musikalsk og dramatisk.

Nik Corralls scenografi og kostymer fungerer godt i det intime lokalet på Union, og fanger tidsånden og stedet på en utmerket måte. Den endelige avsløringen av gaven og brannen i låven er spesielt godt gjennomført, ikke minst takket være Tim Deilings stemningsfulle lyssetting.

Det er gledelig å se Regan løfte frem britiske musikaler på Union, og forfriskende å se en musikal som utforsker nye veier. Boyzone kommer kanskje aldri til å spille inn en sang fra dette partituret, men det betyr ikke at denne versjonen er dårligere enn Lloyd Webbers. Det er den ikke. Den er bare helt annerledes – hjertet sitter på rett plass, og musikken fortjener oppmerksomhet.

Absolutt verdt å få med seg.

Whistle Down The Wind spilles på Union Theatre frem til 21. februar 2015