ANMELDELSE: Wonderful Town, Ye Olde Rose and Crowne Pub Theatre ✭✭✭✭

Wonderful Town

Ye Olde Rose And Crowne Pub Theatre

14. oktober 2016

Da Tim McArthur og Aaron Clingham startet dette pubteateret for åtte år siden, lurer jeg på hvor mange som skjønte at det raskt skulle bli et av de viktigste stedene for å oppdage nye talenter, se fantastiske forestillinger som sjelden settes opp andre steder, og få en strålende teateropplevelse. Vel, nå har de gjort det igjen med denne forfriskende og fascinerende oppsetningen av 1953-oppfølgeren til «On The Town», og i går kveld samlet et fullsatt publikum seg for å se resultatet.

McArthur, som her regisserer sammen med den briljante nykommeren i assistentrollen (og en velkjent skuespiller her på huset), Jamie Birkett, åpner opp spilleflaten til et kvadratisk rom med sitteplasser på tre sider. Lisensreglene tilsier at man enten må ha fullt orkester eller kun et enkelt piano; det er ikke plass til et helt band i dette intime lokalet, så vi har Clingham på den ene siden med et beskjedent opprettstående piano. Dette preger også de øvrige regivalgene: med den konsekvente og helhetlige stilen teateret er blitt kjent for, følger scenografien det samme nedskalerte prinsippet. Vi får et nesten tomt rom, kun markert med utskårne podier som ligner konturene av New Yorks skyskrapere. Bakveggen er dekket av en kollasj med avisklipp – hele historien handler tross alt om folk fra avisene, de som vil skrive for dem eller bli skrevet om – og avispapiret går igjen i rekvisittene og den enkle vinduskarmen.

Skuespillerne har imidlertid fått nydelig koordinerte kostymer som gjenspeiler fargene i sort-hvitt-fotografi eller sepia-toner fra trykksaker, bare avbrutt av sporadiske glimt i skarpt avis-rødt. Det er et lekkert visuelt uttrykk skapt av Ben Hathaway, og alt er lyssatt med enkel diskresjon av Sky Bembury. Selv om vi flytter oss mellom mange ulike steder, føles lyset – enten det er naturlig eller atmosfærisk – alltid autentisk for scenen, bortsett fra en siste romantisk detalj helt til slutt som tar pusten fra deg. Selve spillestilen er derimot mer kompleks.

Forestillingens uttrykk er et resultat av de mange kreative påvirkningene som utgjør dens kjerne. De opprinnelige selvbiografiske novellene av Ruth McKenney ble publisert i The New Yorker på slutten av 1930-tallet. Disse ble senere adaptert til teaterstykket «My Sister Eileen» av Joseph Fields og Jerome Chodorov i 1940. Radarparet bearbeidet deretter sin egen versjon til musikalens manus, som ble enda mer mangefasettert da komponisten Leonard Bernstein og tekstforfatterne Betty Comden og Adolph Green kom om bord. De fleste i dag som kjenner historien, husker nok filmen fra 1955, som var basert på det opprinnelige teaterstykket, som i seg selv hadde blitt filmet ti år tidligere.

Dette er veldig «New York». Et konstant kaos av impulser og kryssende skjebner, med skuespillere stuet sammen på minst mulig plass – mye av det i en trang kjellerleilighet som rister taktfast hver gang undergrunnsbanen dundrer forbi, mens karakterene utfordrer hverandre på overraskende kreative måter. Og det er nettopp dette, mer enn den syltynne historien, showet egentlig handler om, og det er dette denne produksjonen leverer på mesterlig vis.

Lizzie Wofford spiller Ruth, stykkets «forfatterstemme»: en smart, talentfull og ambisiøs kvinne som i 1935 ankommer Amerikas økonomiske og kulturelle hovedstad sammen med sin søster Eileen, spilt av den sjarmerende Francesca Benton-Stage. Når den første begeistringen har lagt seg, møter de en rekke utfordringer, mange av dem preget av gammeldags sexisme fra friere som Baker (Aneurin Pasco), Frank (Hugo Joss Catton) og Chick Clark (Ashley Holman), en småsprø italiensk restauranteier (Joe Goldie), sjarmøren Valentin (Jon R Harrison), og den lokale prostituerte, Violet (Leah Pinney), som de har arvet leiligheten etter – inkludert besøk fra hennes tidligere kunder – og deres selverklærte kunstner av en huseier i Greenwich Village, Appopolous (Nik Chiappetta). Det er lite støtte å få fra venninnen Helen (Francesca Pim) og hennes skremmende mor, Mrs Wade (Laurel Dougall), eller avbrytelsene fra budet (Kitty Whitelaw) – komplett med fantastiske Charlotte Greenwood-lignende høye spark – eller ensemblet ved Lucie Horsfall og Anna Middlemass.

Halvveis i første akt virker stemningen litt laber: et mislykket middagsselskap gjør jentene motløse. Men så innser vi at noe rart er i ferd med å skje: det er en annen faktor i miksen, en vi nesten ikke la merke til (og som ofte blir oversett av kritikere). Helen har fått seg kjæreste, den lettkledde fotballspilleren Wreck (Simon Burr), som er like uskyldig og sorgløs rundt sin egen maskulinitet som de andre gutta er knyttet opp i angst og spenninger. Nummeret hans, «Pass the Football», er faktisk det oversette vendepunktet i stykket, hvor alt begynner å gå jentenes vei. Det er viljen til å kjempe seg gjennom motgang som gir dem styrken til å overvinne storbyens utfordringer. Wrecks funksjon er symbolsk: Ruth og Eileen finner ut av ting selv, men endringene varsles av denne «moderne mannen» som uforstyrret henger rundt i en leilighet med to single kvinner, kun iført singlet og shorts, mens han fornøyd stryker foldene i kjolene deres. En annen av samme type dukker opp i andre akt, i form av en herlig gjeng irske drosjesjåfører, hvor Jack Keanes Lonigan er en spesielt sjarmerende representant.

Vi har allerede bemerket hvor lett og tilsynelatende uvesentlig handlingen er, og at den mest fungerer som en bro mellom interessante ideer. Det er ideene i seg selv som løfter denne forestillingen. For eksempel stopper sangene helt opp midt i første akt, slik at vi får tid til å virkelig bli kjent med karakterene. Vi ser hvor like oss de faktisk er, til tross for at de lever i en annen tid. Vi oppdager fellestrekk i motivasjon, følelser og håp. Gradvis tar søstrene fra Ohio mer kontroll over egne liv med eleganse og vidd. Da Ruth endelig lykkes med noe, klarer hun ikke holde følelsene tilbake. Baker, som har hjulpet henne, spør: «Is anything the matter?», hvorpå Ruth svarer: «No. I just have an allergy... to good news.»

Den samme lette berøringen preger det vittige og livlige manuset, og gjør at vi heier på jentene fra Midtvesten hele veien. Teksten er urban, sofistikert og krever mye av skuespillernes timing og presisjon. Repertoarteateret på Ye Olde Rose and Crowne har imidlertid gjort det til sin spesialitet å være et sted hvor unge talenter kan finslipe håndverket sitt på krevende stykker. Den fysiske energien ivaretas av den fantastiske koreografien til nykommeren Ian Pyle. Med erfaring fra Durham har Pyle gitt hvert nummer et særegent uttrykk. Særlig de store fellesnumrene har aldri sett bedre ut: «Swing» og det sprudlende «The Wrong-Note Rag» i andre akt gir en kriblende spenning som sitter i kroppen lenge etter at man har forlatt salen.

Og alt dette er bare en T-banetur til Walthamstow unna, med svært rimelige billetter. I disse tidvis mørke dager trenger vi å bli minnet på at London – akkurat som New York i denne fortellingen om bygdefolk i storbyen – er en fantastisk by.

Spilles til 22. oktober

BESTILL BILLETTER TIL WONDERFUL TOWN