ANMELDELSE: Yarico, London Theatre Workshop ✭✭✭

Liberty Buckland som Yarico og Alex Spinney som Thomas Inkle. Foto: Honeybunn Photography Yarico

London Theatre Workshop

3. mars

3 stjerner

Ifølge programmet er dette "kjærlighetshistorien som endret historiens gang", "en av de mest kjente og gripende fortellingene mot slaveri fra det attende århundre", som "fortsatte å bli fortalt langt inn i det nittende århundre over hele Karibia og i USA, der den til slutt ble oppslukt av den urfolkshistorien om Pocahontas." Selv om påstanden om å ha endret historiens gang kan virke tvilsom, er det ingen tvil om at historien om Yarico har en kraft og universalitet som gjør den til et nesten perfekt utgangspunkt for en musikal eller opera.

Et skipbrudd. Et barn, forlatt av sine egne, overlatt til å bli oppdratt av de innfødte, med kun en bok av Shakespeare som sin lenke til "den virkelige verden". En utstøtt engelskmann fortært av spilleavhengighet, kastet over bord og skylt i land, for så å bli reddet av den vakre, eksotiske helvinnen, tittelrollen Yarico, både fysisk og åndelig. Følelsen av fellesskap, tydelig hos de fredelige, lykkelige innfødte som bor på øya Yarico har kalt hjem mesteparten av sitt liv. Følelsen av dyp dysfunksjon i de "kultiverte" livene og handlingene til de "siviliserte" hvite folkene fra England. De ulike punktene der de to kulturene kolliderer. Et øyeblikk der ubesindighet, født ut av tankeløs dumhet, fører til et svik som ødelegger to liv, eller ser slik ut. Et svangerskap i lenker. Et liv i trelldom. Ignorante og brutale slaveeiere. En sjanse til frihet. Svik av en annen art. En flammende ild. Forsoning.

De fortellermessige elementene gir stort rom for et verk med dramatisk intensitet og musikalsk begeistring. Yarico, en ny musikal av Carl Miller (manus og tekst), James McConnell (musikk) og Paul Leigh (tekst), som nå har sin premiereperiode ved London Theatre Workshop, er et dristig forsøk på å skape en musikal for vår tid ut av denne gamle fortellingen. At den lykkes så godt som den gjør, er et bevis på kreativitetens visjon og McConnells partitur, som, selv om det er ujevnt, inneholder mange fantastiske øyeblikk.

Nye musikaler krever, i likhet med sjeldne orkideer, mye kostbar og detaljert pleie for å blomstre fullt ut. Sett som en workshop-presentasjon, lykkes Emily Grays regi av Yarico i å demonstrere stykkets muligheter, og viser tydelig hva som fungerer og hva som ikke gjør det. Den gode nyheten er at selv de seksjonene som ikke fungerer spesielt godt, fortsatt fungerer bedre enn, eller i det minste ikke dårligere enn, sekvenser i musikaler som spilles i West End nå (som de fryktelige Harold Wilson- eller Mr Tooley-sekvensene i Made In Dagenham). Og den gjør dette med minimale ressurser og maksimal innsats.

Sarah Beaton har skapt en smart scenografi – polerte svarte overflater og bambusrør brukt til å fremkalle en eksotisk atmosfære. Det er enkelt, men bemerkelsesverdig effektivt, og bruken av bambus viser seg å være inspirert når handlingen flytter seg til en plantasje. Til tross for et stramt budsjett er kostymene også svært effektive, og det er en logikk i kombinasjonen av ulike plagg som etablerer tidsepoken og skiller mellom de ulike rollene ensemblet spiller.

Zara Nunn, som musikalsk leder, holder stram kontroll og klarer å oppnå noen utmerkede øyeblikk til tross for begrensede ressurser. Sentralt i partituret står slagverket, og Chris Brices arbeid er eksemplarisk; rytmisk og hypnotisk utgjør det ryggraden i det musikalske akkompagnementet på en måte som perfekt utfyller fortellingen. Det var utmerket arbeid fra alle medlemmene i firemannsbandet, spesielt i den mer melodiøse og rørerende andre akten. Nunn får også frem en vakker, varm og fengslende vokal fra castet i de større hymnene; melodiene og harmoniene får tre frem i sin fulle prakt.

Stiliserte bevegelser og scenebilder bidrar også til tydeligheten i historiefortellingen. Historien hopper fra sted til sted, fra ett sett med karakterer til et annet, mer enn én gang, og Jeanefer Jean-Charles' arbeid som koreograf hjelper med alt dette. Spesielt i de mer stammebaserte partiene er bevegelsene hjemsøkende og fanger publikums interesse uten problemer.

Noen av Grays regivalg virket ikke å bane vei for stykkets suksess på en smidig måte. Fargeblind casting er utbredt i disse dager, men det gir ikke alltid de ønskede resultatene. Når en ukjent historie fortelles på en ny måte, og den historien fundamentalt avhenger av utdatert tenkning rundt hudfarge, er det mer enn litt vanskelig å forene tematikken med fremføringen når fargeblind casting benyttes. Dette ble forsterket på enkelte områder av bruken av aksenter; det manglet en konsekvent tilnærming som kunne gjort det lettere å følge handlingen. Når det er sagt, oppnådde teknikkene Gray benyttet etter hvert en form for konsistens, slik at spesielt i andre akt ble skifte av kostymer og aksenter en del av formidlingsspråket: det handlet ikke om svart eller hvitt, men heller om "Hvem er dette nå?" når en scene eller et kostyme endret seg.

I sin nåværende form er stykket for dvelende. Andre akt er mye mer trygg enn den første, og det er behov for å trimme materialet (i noen tilfeller utvide det) for å fokusere på fortellingen om selve Yarico. Nesten som om det fantes en "Guide til å skrive musikalteater", vier manuset mye oppmerksomhet til to bikarakterer, Cicero og Nono, men dette er feilprioritert. Tiden som gis til disse karakterene kunne med fordel vært brukt på å utforske Yaricos liv. Dette handler ikke om måten karakterene ble spilt på, men om prioriteringene i historiefortellingen og hvordan man oppnår best effekt for musikalen som helhet.

McConnells partitur trenger også arbeid i første akt. Andre akt demonstrerer hans evne til å skrive utmerkede shownumre, fra komiske sanger som setter stemningen perfekt (Chocolate, Take A Step) til medrivende og spennende store numre (The Things We Carry With Us, The Same And Not The Same og Spirit Eternal). Første akt trenger mer av hans oppmerksomhet, spesielt i musikken skrevet for den sentrale mannlige karakteren, Yaricos elsker og sviker, Thomas. Den karakteren trenger musikk som gjenspeiler spøkelsene som hjemsøker ham og gleden Yarico gir ham – hans sammenbrudd i The Dice Game kunne trengt større musikalsk involvering – på en måte er det dette karakterens Javerts selvmord-øyeblikk, der en grafisk selvinnsikt overvelder ham. Mer fokus i musikken på den spesifikke reisen til de to hovedkarakterene ville gitt stor uttelling her.

Det som gjør hele opplevelsen verdt å se og nyte, er den formidable hovedrollen fra Liberty Buckland som Yarico. Buckland har en fantastisk stemme, full av farge og uttrykk, og hun vet nøyaktig hvordan hun skal bruke den for best mulig effekt. Hun er også en dyktig og engasjerende skuespiller, og hun gir sin vanskelige rolle en ekte verdighet.

Det er utmerket karakterarbeid fra Melanie Marshall (Ma Cuffe), Tori Allen-Martin (Nona), Keisha Amponsa Banson (Jessica – en mesterklasse i å få mye ut av lite) og Charlotte E Hamblin (den redselsfulle Lady Worthy). Michael Mahoney imponerer som Frank, og mer enn en gang lurte man på hva han kunne ha gjort ut av Cicero, en rolle der Jean-Luke Worrell virket som et mindre opplagt valg.

Alex Spinney har en utmerket, selvsikker stemme, lys og smidig, og han har absolutt ingen problemer med å spille den attraktive hovedrollen. Likevel virket han for ren og pen for den typen liv og avhengighet som historien antyder at gjør Thomas Inkle til den han er. Det var for lite kjemi mellom Spinney og Buckland, og det, sammen med fraværet av musikalsk materiale som ga innsikt i deres begjær/kjærlighet/behov for hverandre, førte til at karakteren fremstod blassere enn det som må ha vært hensikten. Thomas er rå og ujevn der Spinney er glatt og polert; ikke ideell casting, men en skuespiller å følge med på. Faktisk gjorde Spinney utmerket arbeid i alle de andre rollene han spilte, spesielt i Chocolate-nummeret.

Ved ettertanke virket det å være et stort gap mellom aktene. Så snart andre akt var over, var jeg ivrig etter å se den igjen, å høre den musikken på nytt. Første akt fremkalte ikke samme nivå av engasjert interesse. Dette er et spørsmål om materialet – med fokus og noe omarbeiding og finjustering kan Yarico bli helt eksepsjonell. Historien er engasjerende (hvor ellers får man en blanding av Shakespeare og slaveri?), karakterene er fascinerende og partituret er allerede utmerket på mange måter.

All ære til produsentene John og Jodie Kidd for å puste liv i denne nye musikalen. Den er vel verdt å se, både for talentene på scenen og for muligheten til å en gang i fremtiden kunne si: "Jeg så den aller første LTW-oppsetningen, skjønner du" i en foajé i West End.

Yarico spilles på London Theatre Workshop frem til 28. mars 2015.