ANMELDELSE: The Testament Of Mary ✭

The Testament of Mary

Barbican Theatre

20. mai 2014

1 stjerne

Ett av de største mysteriene, et av vår tids mest brennende spørsmål, og et av de mest diskuterte og kontroversielle temaene i det moderne liv, blir her løst, avdekket og belyst i Deborah Warners oppsetning av The Testament of Mary, som nå spilles på Barbican Theatre.

Fiona Shaw fjerner alt av kjønnshår.

Vel, hun gjør i hvert fall det for denne forestillingen, som er et «soloshow» skapt i samarbeid mellom Shaw og Warner, basert på en tekst av Colm Toíbín.

Jeg nevner dette fordi den avsløringen, oppsiktsvekkende nok, egentlig er det eneste denne produksjonen har å by på.

Toíbín skrev opprinnelig stykket som en monolog, deretter en kortroman (nominert til Bookerprisen), før Warner og Shaw tok samarbeidet sitt til Broadway og derfra videre til Barbican.

Toíbín skriver med stor dyktighet og eleganse; enkelte passasjer her er vidunderlig stemningsfulle, nesten magiske i sitt spenn og sin skjønnhet.

Det enkle utgangspunktet er å fortelle mange av høydepunktene i Kristi liv fra morens perspektiv – en kvinne som, i likhet med så mange andre, ofret sitt liv og sin lykke for barnet sitt. Det er selvfølgelig ingen enkel gjenfortelling; Toíbín krydrer narrativet med uventede hendelser, tanker og følelser. Slik kommenterer han tro, feminisme og moderne bekymringer, samtidig som han tar for seg Lasarus, korsfestelsen, oppstandelsen og andre sentrale dogmer i kristendommen.

Dette ville utvilsomt ha fungert som et kraftfullt hørespill. Faktisk er Warners regi det beste argumentet for at Toíbíns ord burde vært lest eller bare lyttet til; leserens eller lytterens fantasi kan mane frem langt mer relevante og treffende bilder enn det Warner makter her.

Forestillingen starter med at publikum inviteres opp på scenen for å vandre mellom ulike rekvisitter og møbler. Deretter kommer Shaw inn med en stor gribb på den ene hånden og går mellom publikum. Det hele skal tilsynelatende formidle en følelse av å «gnage på gamle bein», en tanke som forsterkes når gribben forsvinner i det teksten starter. Det første bildet når lyset går opp, er Shaw som drar frem to tørre knokler fra klærne sine.

Ja, det er virkelig så klisjéfylt og klumsete som det høres ut.

I programmet sier Warner:

«Når man spør Fiona hvordan det er å stå alene på scenen, svarer hun at hun faktiske ikke er alene i Testament. Bortsett fra hennes fjærkledde venn fra før forestillingen – gribben – støttes hun av et ekstraordinært landskap og lydbilde, som gir lag av nærvær og liv til drømmelandskapet hun spiller i. Men jeg tror vi begge vil si at det finnes en ytterligere dynamikk i denne følelsen av fellesskap.»

I tilfelle du lurer, viser det seg at denne overraskende dynamikken er – publikum. Hvem skulle trodd at publikums respons spilte en viktig rolle i en live teaterforestilling?

Ja.

Nettopp.

Alle som noen gang har stått i eller regissert et teaterstykke.

Men tilbake til Warners «ekstraordinære landskap og drømmelandskap». Dette er en ansamling av rot, rekvisitter og møbler, kjærlig dandert av Tom Pye. Ingenting av det bidrar til å belyse teksten, men alt står i veien for Shaws prestasjon.

Det Warner forsøker på, er å imponere publikum med triks – kostymeskift, et tre som fungerer som et kors (og som faktisk er ganske vakkert der det henger over bakken, irriterende utenfor rekkevidde for forventningene), skjermer som beveger seg hit og dit mens lyset reflekteres eller skifter farge, stoler, et vannbasseng som en plutselig naken Shaw senker seg ned i som i en dåp, et bur for den fraværende gribben, en stige, et bord og annet skrot.

Alt er en distraksjon, som om verkets rå kraft ikke er nok til å holde på publikums oppmerksomhet, eller som om Shaw ikke er i stand til å bergtake en full sal i 80 minutter. Warners rotete og poengløse utvidelse av ordet bare svekker det, begrenser det og gjør det mindre.

Shaw glimter tidvis til med magi. Partiene om korsfestelsen og oppstandelsen viser henne fra hennes beste side. Men uten Warners tøys ville hun ha fungert langt bedre; det er det ingen tvil om.

Hennes mest imponerende prestasjon skjer på sett og vis etter at teksten er ferdig, lyset har gått ned og kommet på igjen for applaus. Der og da formidler Shaw en følelse av total utmattelse; hun får deg til å tro (vel, nesten) at ingen noen gang har jobbet hardere på en scene. Men øynene hennes forteller en annen historie – de er levende, søkende og krever hyllesten. Fascinerende. En bevisst manipulasjon.

Dette er et hensynsløst og poengløst forsøk på å fabrikkere storhet. Det feiler på alle mulige målbare måter. Selv de som hoppet opp og ga stående ovasjoner til slutt, virket fortapte i en tåke av usikkerhet mens stykket pågikk. Tom uforståenhet ble forvandlet til tvungen beundring – tross alt ga The Guardian dette fem stjerner. Og Shaw er jo en stor skuespiller.

Det er sant: Fiona Shaw kan utrette mirakler. Bare ikke denne gangen.

Denne gangen bommet Deborah Warner nok en gang på selve kjernen, og nærmest ødela alt av verdi ved teateropplevelsen.

En fabelaktig kur mot søvnløshet.