STORT INTERVJU: Skaperne bak musikalen Grey Gardens

Doug Wright, Michael Korie og Scott Frankel Douglas Mayo fikk muligheten, etter premierekvelden på Grey Gardens, til å snakke med forestillingens skapere Scott Frankel (musikk), Michael Korie (sangtekster) og Doug Wright (manus) for å diskutere stykket og høre deres tanker om den aktuelle oppsetningen på Southwark Playhouse.

Morgenen jeg snakket med skaperne, hadde den første av mange femstjernersanmeldelser begynt å tikke inn for produksjonen, og teamet var i ekstase.

Ikke mange vet at Grey Gardens var den første musikalen som noensinne ble dramatisert fra en dokumentarfilm. Hvordan gikk dere løs på adaptsjonen for å få den til å fungere på en musikalscene? DW: Da de først kontaktet meg, sa jeg til både Scott og Michael at dette var et absurd premiss. MK: Og respektløst! DW: Jeg sa at filmen er briljant. Jeg har dyp respekt for den. Ethvert forsøk på å overføre den til teateret ville bli en øvelse i kunstighet. Det som gjør dokumentaren Grey Gardens så sterk, er at den er cinéma vérité.

Scott, som er både svært forsiktig og veldig klok, sa til meg: Hvorfor kommer du ikke tilbake neste uke og forteller oss igjen hvorfor det er en hårreisende idé? Så det gjorde jeg. Jeg sa – det finnes ingen fortelling. I teateret trenger du en begynnelse, en midte og en slutt. Senere satt Michael og Scott og spiste lunsj, og de fikk et ganske åpenbarende øyeblikk.

MK: Når Scott går inn i et tema, blir han nesten talmudisk – han besetter det dag og natt. Han prøvde å finne ut hvordan han kunne få Doug til å skrive manus, fordi han mente Doug var den perfekte dramatikeren for dette. Vi satt på en restaurant til lunsj som hadde papirduk og fargestift, så barn kan tegne. Scott tegnet to bokser og sa: «Se på det der!» Jeg skjønte det – akt én var fortiden, akt to var syttitallet, og mellom de to boksene lå alt som hadde skjedd i mellomtiden. Jeg sa: La oss vise Doug. Så vi tok av papirduken for å vise ham, og han reagerte på akkurat samme måte.

DW: Ved å dele det opp i 40-tallet og 70-tallet så jeg en årsakssammenheng jeg ikke så i dokumentaren, så briljant den enn er. Plutselig kunne jeg ane en fortellende form. For meg som forfatter ga det meg en sjanse til å forme en første akt fra Philip Barrys verden og en andre akt (håper jeg) som skylder noe til den ville poesien hos Samuel Beckett. MK: Vi snakket i evigheter om historien. Ediths kjærlighet til å synge ble et element som ble helt avgjørende for fortellingen. Da vi oppdaget at Little Edie hadde vært på dater med Joe Kennedy Jr., tenkte vi: Hva om det hadde gått litt lenger og de hadde blitt forlovet – da kunne det ha vært en forlovelsesfest som Big Edie kanskje ville forsøkt å kapre. Slik utviklet historien seg. SF: Konstruksjonen er vanskelig og uvanlig. Doug har gjort enda en dokumentar-til-musikal-adapsjon siden vi lagde denne.

Selv om det føles litt mer moderne, tar det på noen måter litt tid å venne seg til, fordi den hopper mye fram og tilbake i tid, og den besvarer ikke alltid alle spørsmål.

DW: Tidlig i prosessen vår kunne vi av og til ta parti med Little Edie eller legge oss på Big Edies synspunkt. Vi satte oss ned med Albert Maysles, som lagde dokumentaren, og han ga oss et advarende råd: «Ikke klandre noen av karakterene. Dere må aldri glemme at kjernen i dette er en mor–datter-kjærlighetshistorie.» Det var utrolig generøst av ham å si, og det brente seg fast. Vi visste at hvis vi gikk for hardt ut mot den ene på bekostning av den andre, gjorde vi dem egentlig urett. SF: Da jeg først så filmen, tenkte jeg at den handlet om en påtrengende, narsissistisk mor som levde i et drivhusmiljø kalt Grey Gardens – et sted som fungerte svært godt for henne og hennes homofile akkompagnatør, men langt dårligere for datteren. Etter hvert har jeg også kommet til å se at det er det – men det er også historien om en generøs og omsorgsfull mor som ga et trygt tilfluktssted for en datter som ikke klarer å fungere ute i verden. MK: Big Edie ville ikke selge huset når det ikke var penger, nettopp fordi datteren da ville blitt sendt på institusjon.

Beboerne i Grey Gardens er to av de mest ekstraordinære karakterene i musikalteateret. På slutten av akt én forlater Little Edie Grey Gardens, men ved starten av akt to, tretti år senere, er hun tilbake. Det legger opp til noen interessante øyeblikk mellom mor og datter, gjør det ikke? SF: I første akt klarer hun å komme seg ut til slutt, og i slutten av andre akt er hun på nippet til å dra igjen – og klarer det ikke. MK: Vi utforsket dette og skrev store deler av forestillingen på Sundance, som er et kunstsenter ved grensen mellom Florida og Georgia, i et sumpområde – en svært luksuriøs sump.

Doug kom inn i hytta mi og sa: Jeg har knekt det – akt én og akt to er de samme. Little Edie prøver å flytte hjemmefra og klarer det ikke – skriv en sang om det.

DW: Jeg tror virkelig at verden utenfor avslørte alle begrensningene hennes – sårbarhetene og patologiene – og at Grey Gardens næret dem, så hun alltid vender tilbake til stedet der hun blir tatt vare på, selv om moren kan virke direkte djevelsk til tider. Ja, det så ut som det var litt Momma Rose der et sted. SF: Jeg så definitivt det i denne versjonen, når moren i første akt snakker med Joe Kennedy og sier: «Hun er en naturfødt entertainer.» Det er veldig tydelig at hun egentlig snakker om seg selv.

Hvordan står denne oppsetningen på Southwark Playhouse seg mot andre produksjoner dere har sett? SF: Vi har sett forestillingen i Japan og – tro det eller ei – i Rio, i tillegg til over hele USA. MK: Jeg liker spesielt godt å se forestillingen i et annet land. Hvordan fungerte den for dere i Storbritannia? Her borte er det jo en større toleranse for eksentrisitet. SF: Ja, absolutt – det finnes en lang historie i Storbritannia med aristokrater som bor i herregårder på landet uten nok penger. Det er ikke ukjent her. DW: Vi ble spesielt rørt over å se så formidable talenter (Sheila Hancock og Jenna Russell) gå løs på materialet vårt. Vi følte alle at Thom Sutherland virkelig gravde fram de emosjonelle krokene i materialet og løftet dem fram på en moden og skarp måte. Det ville være uærlig å påstå at ikke alle tre av oss svevde på en sky i går kveld.

Det er et formidabelt ensemble. Hver eneste medvirkende var helt strålende. Det var veldig rørende.

SF: Jeg snakket med en som ikke kjente dokumentaren, og som var her på premieren. Han sa at særlig i dagens samfunn er det mye man ikke snakker om – spesielt de psykologiske dynamikkene mellom foreldre og barn. Jeg har sett noen av skuespillerne sammen med mødrene sine. Noen er overstrømmende i rosen, mens andre er mer stoiske og tilbakeholdne. Vennen min kommenterte at han syntes det var fascinerende å rette et lys mot noen av de styggere sidene ved menneskelig atferd. Det gjør oss ikke mindre menneskelige – vi har dem alle – men det var interessant å snakke om det og være vitne til ting som man veldig bevisst unngår å diskutere.

DW: Også tanken om at de mest smertefulle og mest bysantinske relasjonene ofte er nettopp mellom en forelder og et barn. SF: De beste foreldrene lar barna være den de er og ønsker å være, mens de mer kompliserte foreldrene ikke klarer å skille seg fra barnet – fra sine egne frustrerte ambisjoner og sin forestilling om hva fortellingen i barnets liv «burde» være. Etter at dere hadde urfremført musikalen, laget HBO sin egen filmatisering av Grey Gardens med Jessica Lange og Drew Barrymore. Hva tenkte dere om filmen? SF: Jeg likte filmen, og begge kvinnene er spesielt gode i den. En av de store forskjellene mellom showet vårt og HBO-filmen er at de ganske tydelig spekulerer i hva som skjedde med henne i det som hos oss er pausen. Hva som skjer når Little Edie forlater Grey Gardens og drar til New York den første gangen. Det finnes små hint i dokumentaren, og det er noe spekulasjon om at hun «kanskje» hadde en affære med en gift mann som «kanskje» gikk galt. Hovedforskjellen er at vi helt bevisst ikke ønsket å spekulere, fordi vi mente det ville være rikere å ikke legge ut brødsmuler gjennom pausen. Ingen av disse to damene har rett, og ingen tar feil. Begge har ansvar, de både ødela og reddet hverandre – og alt er sant. Vi prøvde ikke å spille på alle mulige vinkler; derfor er Grey Gardens en perfekt tittel: Det er ikke svart eller hvitt – det er grått! DW: Little Edies eksentrisiteter er så barokke at jeg ikke tror du kan forklare dem med én enkelt årsak. Jeg tror det må være en kombinasjon av tapet av økonomisk frihet, de psykologiske kravene moren stilte, en dæsj psykisk sykdom, en fraværende far, knust kjærlighet – og jeg tror det krever en perfekt storm for å skape en så ekstravagant personlighet. Det er kanskje en litt skyldbetynget innrømmelse, men jeg har aldri sett HBO-filmen, rett og slett fordi jeg følte jeg hadde den bemerkelsesverdige muligheten til å danse med disse to ekstraordinære kvinnene – og følelsesmessig tror jeg ikke jeg er klar for å se dem danse med en annen partner. Det er en opplevelse jeg sparer til senere.

Tar jeg feil, eller er replikk-linjer fra filmen vevd inn i musikalen? MK: Ja, det er de. Jeg ble veldig påvirket av Little Edie som ser opp på himmelen og sier: «Enda en vinter, å Gud!» Doug og jeg snakket om det. Jeg tror faktisk at det er mye oppfinnelse i akt to – replikker som ikke var i dokumentaren, som Doug skrev inn som dialog – og jeg tok mange av de faktiske sitatene og la dem inn i sangtekstene. Så når folk sier at akt to er tro mot dokumentaren – ja og nei – en stor del av den er egentlig gjenoppfunnet av Doug. SF: Begge kvinnene snakket på en utrolig intelligent, poetisk måte. Vendingene deres er så poetiske at de høres manusbundne ut – de er så gode. De låter mye bedre enn folk flest gjør i vanlig samtale, og bildespråket er så presist at det finnes et fantastisk språk å grave i. MK: «The Revolutionary Costume» ligger veldig tett på monologen hennes. Var det et bevisst valg å ikke bruke dokumentarfilmskaperne som karakterer i adaptsjonen? SF: Vi forkastet det veldig tidlig. Begge kvinnene var sultne på et publikum, og dokumentarfilmskaperne fungerte som det publikummet i filmen. Vi tenkte at vi kunne overføre det til en levende teatersituasjon, der dere blir publikummet. Særlig i akt to fungerer det briljant i dette rommet. Som eneboere – med unntak av Jerry – hallusinerte eller fantaserte de kanskje om å ha et større publikum. MK: James Lapine kommenterte at det var interessant at begge kunne henvende seg direkte til publikum, fordi det de begge ønsket, var bekreftelsen på at de hadde rett. SF: Stykket treffer kvinner på en veldig spesifikk måte. Kvinner, tror jeg, kjenner seg igjen i «slippe håret ned»-kvalitetene i akt to – friheten til å ikke bry seg, til å kunne være seg selv.

Noen musikal-skapere har for vane å fortsette å pirke og justere på arbeidet sitt i årene etter premieren. Hender det at dere gjør det? MK: Vi gjorde en god del arbeid mellom Broadway og Broadway, og jeg tror endringene vi gjorde, gjorde oss fornøyde. DW: Jeg kjenner alltid trangen til å fikle, men jeg har et sterkere motto: Det finnes ingen perfekte skuespill og musikaler, men det finnes mange ferdige skuespill og musikaler. Jeg føler at når man angriper et bestemt tema, er selve skrivehandlingen ofte et forsøk på å stille noe i seg selv – og så går man videre. Med hvert nye verk føler jeg at jeg er en annen forfatter enn den som var før. Jeg er ikke sikker på om den nåværende forfatteren kunne gått tilbake og ivrig gjenoppfunnet arbeidet til den tidligere forfatteren. Så man må bare stole på verket, og når du jobber med to andre talenter som disse, får du en følelse som er merkelig tilfredsstillende. SF: Jeg hadde ikke så sterkt ønske om å justere, men da jeg så denne produksjonen, oppdaget jeg ting i den som jeg ikke hadde sett før, og som ikke hadde slått meg. Det var visse stilistiske valg Thom gjorde, og som resten av kompaniet gjorde, og enkelte designvalg, som jeg syntes var veldig spennende. Var det et spesielt øyeblikk du likte i denne produksjonen? SF: For meg er det ekkoene i andre akt – når karakterene dukker opp som om de er i de to kvinnenes minner. Jeg ble særlig slått av Joe Kennedy som står der idet hun prøver å forlate hjemmet, og at Gould dukker opp i sengen hennes – det elsket jeg. Det hadde aldri falt meg inn. DW: Jeg syntes det var slående at scenografien integrerte de to aktene, som noen ganger kan føles adskilte, på en måte jeg ikke hadde sett før. Det la til rette for den truende mørkheten i akt to. MK: Jeg elsket det de gjorde med Brooks. I scenen ved porten kledde Thom Brooks, sønnen, som Brooks, butleren – og du kunne se forvirringen i ansiktet til Little Edie, og det ga scenen en helt annen klang. Jeg kunne kjenne meg selv inne i den mentale tåken hennes. SF: Det fantastiske for oss er at du skriver noe og er så spesifikk du kan være i partituret og i teksten. Ingen av oss var involvert i dette prosjektet; vi hadde møtt Thom og Danielle, og jeg hadde jobbet med Jenna, og Sheila er selvsagt en levende legende – selv om hun ikke liker å bli kalt det – men så skjer magien: Noen tar materialet ditt og tryller det fram på sin egen måte, og du er ikke til stede under noe av «bakingen». Grey Gardens spiller på Southwark Playhouse til 6. februar 2016.