ANMELDELSE: Admissions, Trafalgar Studios London ✭✭✭✭

Helena Payne anmelder Alex Kingston i Admissions av Joshua Harmon, som nå spilles på Trafalgar Studios i London.

Alex Kingston (Sherri) og Sarah Hadland (Ginnie) i Admissions. Foto: Johan Persson Admissions Trafalgar Studios

4 stjerner

Bestill billetter nå

Sherri Rosen-Mason, spilt av Alex Kingston, er inntakssjef ved en ambisiøs privatskole; hun bor i et ambisiøst hus med et ambisiøst kjøkken og sin ambisiøse ektemann, som er rektor. Hennes eneste sønn, Charlie Luther Mason, drømmer om Yale, men lykkes ikke – mens bestevennen Perry (som tilfeldigvis er «en fjerdedel svart») kommer inn. Sherris livsverk: å gjøre skolen «mindre hvit». Den «noble» oppgaven med å øke mangfoldsandelen til 20 % blir satt under lupen når hun må støtte sønnen gjennom hans bitre skuffelse og forsvare det systemet som denne gangen har arbeidet mot ham.

Alex Kingston (Sherri) og Andrew Woodall (Bill) i Admissions. Foto: Johan Persson

Rase og identitet ser ut til å være de mest brennhete temaene i teaterverdenen for tiden. Etter suksessen med Bad Jews, vender Joshua Harmon blikket mot hvithet – eller mer spesifikt, liberal hvithet. Det føles smått ubehagelig og ganske overraskende å se et stykke om rase i dagens Amerika fremført av et helhvitt ensemble. Men slik Edward Saids teorier om «den andre» antyder, må hvithet undersøkes som sin egen entitet fremfor en nøytral normaltilstand, og jeg antar det er dette Harmon forsøker å belyse gjennom besetningen.

Skuespillerprestasjonene er sterke over hele linja, mest av alt hos Alex Kingston, som deler noen pinefulle øyeblikk med publikum mens vi ser henne omarbeide sine egne tanker og reaksjoner for å opprettholde sitt idealiserte selvbilde. Ben Edelman er på samme tid både irriterende og ynkelig som den hardtarbeidende sønnen som ikke får sin «lykkelige slutt» på Yale, men som i sitt raseri kommer med treffende poenger om at rase og privilegier ikke alltid henger uatskillelig sammen. Det er treffsikker komikk fra Margot Leicester, som representerer en mer ærlig og gammeldags rasisme stilt overfor Sherris upåklagelig polerte dobbeltkommunikasjon, som «finn minoriteter som ser svarte ut på bilder». Grøss. Sarah Hadland bringer frem ekte patos som Sherris bestevenninne og moren til Perry, samtidig som hun forblir pinlig problematisk. Likevel er ingen fullt så usmakelige som Charlies far, spilt av Andrew Woodall. Sammenlignet med sin hissige sønn og hyklerske kone, er han kanskje den som lever ut sin politiske overbevisning mest konsekvent, men han mangler enhver form for medfølelse til det punktet hvor det blir frastøtende.

Alex Kingston (Sherri), Andrew Woodall (Bill) og Ben Edelman (Charlie) i Admissions. Foto: Johan Persson

Jeg likte dette stykket. Jeg lo oppriktig av teksten, og jeg føler at det konfronterer dagsaktuelle tabuer. Ved å fokusere på liberal hvit identitet, tør det å sette karakterer på scenen som verken er onde eller heroiske. De grunnleggende feilbarlige menneskene vi møter i Admissions befinner seg i det moralske gråfeltet som de fleste av oss, om vi er ærlige, sannsynligvis opptar. Det er ubestridelig at når det gjelder personlig vinning, bruker alle de midlene de har for å komme foran – enten det er penger, innflytelse eller muligheten til å sette et kryss i en boks som plasserer deg på en kortere liste. Kanskje snakker Harmon tydeligst gjennom sin hovedkarakter når hun erklærer: «Hvis ingen fokuserte på det, ville ingenting noensinne endre seg.» I Admissions er Harmons fokus på hvithet et nødvendig bidrag til den bredere samtalen om rase og identitetspolitikk i teatret og kulturlivet generelt.

BESTILL BILLETTER TIL ADMISSIONS VED TRAFALGAR STUDIOS

BESTILL BILLETTER TIL ADMISSIONS VED RICHMOND THEATRE