ANMELDELSE: Anyone Can Whistle, Union Theatre ✭✭✭

Oliver Stanley som Hapgood og ensemblet i Anyone Can Whistle. Anyone Can Whistle

Union Theatre

11. februar 2017

3 stjerner

Bestill billetter

'Anyone Can Whistle', ja. Men 'Anyone Can Write A Musical'? Nei. Dette stykket har et storslått partitur av Stephen Sondheim, som i hver tone og stavelse foregriper det geniet som senere skulle blomstre i 'A Funny Thing Happened On The Way To The Forum', 'Company', 'Follies', 'Merrily We Roll Along', 'Sweeney Todd' og flere til. Det har også et manus av Arthur Laurents som på absolutt ingen tenkelig måte – verken i denne verden eller den neste – minner deg om at det er samme forfatter som skrev 'West Side Story' og 'Gypsy'. Musikken er så velskrevet at den overbeviser deg (hvis du bare hører sangene) om at dette må være en god forestilling; sangene er så karakterdrevne, så vakkert tegnet, så melodiøse, vittige og elegant utformet at showet de tilhører, ipso facto, også må være like stort. At den aldri har hatt suksess, må vel skyldes at publikum og anmeldere har misforstått den? De samme menneskene som sørget for at den ble lagt ned etter bare ni dager (og 12 pinefulle forhåndsvisninger) under den katastrofale premieren på Broadway i 1964. Basert på sangene antar man at det finnes en annen forklaring. Men nei. Absolutt ikke. Manuset er alvorlig skadet og burde – i rettferdighetens navn – skilles fra musikken. Noen andre burde få sjansen til å skrive noe – nesten hva som helst – som kunne komplementert Sondheims delikate sanger bedre enn det fullstendig udugelige librettoet Laurents påførte ham.

Union Theatre har dessverre ikke myndighet til å påta seg et slikt oppdrag. De må tilby oss det samme manuset som senket forestillingen første gang, for alle disse årene siden. Og de gjør en trofast jobb. Regissør Phil Willmott gir oss den intense energien i Laurents' maniske drama med full kraft, og prøver faktisk å gjøre selve drivet til en dyd. Ensemblet raser rundt og rundt, opp og ned trapper, og holder opp armer og hender som statister i en forrykt Hans Richter-film. Åpningsnummeret fungerer utmerket, strålende musikalsk iscenesatt av Holly Hughes: den agiterende tonen fanges perfekt, og vi kaster oss inn i historien med en selvtillit på stykkets vegne som er den største vi får tillatelse til å føle hele kvelden – men det er bare fordi vi ennå ikke har hørt mer enn et par linjer av Laurents' manus. Snart nok blir vi klokere.

Ensemblet i Anyone Can Whistle.

Penn O'Cara kler ensemblet i et nesten ensartet uttrykk, med unntak av de groteske herskerne i dette domenet. Spesielt borgermesteren, Cora Hoover Hooper, som i Felicity Duncans skikkelse også minner om den berømte vertinnen Elsa Maxwell. Duncan synger borgermesterens mange kabaretsanger med presis troskap, men vi kunne kanskje trengt mer kraft i stemmen. Rollens første innehaver, Angela Lansbury, bekymret seg over karakterens mangel på varme, og Sondheim gir henne egentlig bare varme gjennom formen på sine vakre musikalske linjer. (Laurents' manus gir henne ingenting: han virker å ha hatet denne karakteren, sammen med alle de andre.)

Det finnes noen 'unge elskere' i stykket – tro det eller ei – og de klarer seg litt bedre. De får det eneste menneskelige øyeblikket i løpet av to timer med misantropi og beksvart satire: 'With So Little To Be Sure Of' er et mesterstykke av medfølelse og delikatesse – en oase av ro, enkelhet og ærlighet i et verk som ellers virker dedikert til å være en fremmed for slike ting. Ellers er det lite for Sondheim å gjøre annet enn å servere cocktailer av den samme kjekkashumoren fra East Village som tuller med tidens storheter.

Felicity Duncan (Cora), James Horne (Schub), Rachel Deloose (Fay) og Oliver Stanley (Hapgood) i Anyone Can Whistle.

Interessant nok for en låtskriver som ofte anklages for å mangle hjerte, er han her den mest humane i forfatterteamet. Om ikke for noe annet, bør man se denne forestillingen for å være vitne til hvor mye hjerte han viser, selv i møte med denne følelsesløse og endimensjonale historien. Uansett gjør Rachel Deloozes profesjonelle Nurse Apple og Oliver Stanleys nerdete Hapgood det de kan for å blåse liv i sine flate karakterer. Når de synger, er de i en helt annen forestilling: Sondheims forestilling. Og den er fantastisk. Men så må de fremføre Laurents' dialog, og der klarer de overhodet ikke å overbevise.

Det er et stort ensemble, og musikken deres er super. Kapellmester Richard Baker gjør en formidabel jobb med å holde de utallige taktarts- og temposkiftene flytende, og får frem rikdommen i partituret. Jeg er sikker på at partituret ikke er vanskeligere å danse til enn for eksempel 'Vårofferseremonien', og heldigvis er ensemblet på sitt beste når de kaster seg ut i Hughes’ atletiske koreografi. Men manuset tillater dem aldri å bli mer enn et bakteppe for de (stort sett ondsinnede) hovedrollene, noe som er synd med et så stort og dyktig ensemble.

Vel, her er det, på godt og vondt. Vi blir fortalt at det er en 'aktuell' påminnelse om maktens korrumperende effekt og egoistiske politikere. Vel, kanskje det. Men stykket veltet ikke murene i 1964, og jeg tror ikke det får noen Trump-tårn til å skjelve i dag. De musikalske prestasjonene vil glede de som elsker briljant skrevne sanger, og de vil fyre opp fantasien til alle som hører dem til å forestille seg en annen og bedre historie å fortelle rundt dem. En dag får vi kanskje det. Men ikke ennå.

Spiller til 11. mars 2017

BESTILL BILLETTER TIL ANYONE CAN WHISTLE PÅ UNION THEATRE