ANMELDELSE: As You Like It, Shakespeare's Globe ✭✭✭

Som dere vil ha det (As You Like It)

Shakespeare's Globe

25. mai 2015

3 stjerner

The Globe er et unikt teaterrom. Tilstedeværelsen av "the groundlings" – de muntre publikummerne på ståplass som står midt i begivenhetenes sentrum, side om side med skuespillerne – endrer alt. De er der for å ha det gøy, selv når den mørkeste tragedie utspiller seg. Det åpne rommet, den friske luften og publikums åpne forventninger skaper en helt unik teateratmosfære. Selv ikke ved Open Air Theatre i Regent's Park føles det slik: der sitter publikum og ser på; på Globe må de flytte seg for skuespillerne, de blir spyttet på, dynket i vann eller blod, og deres fysiske bevegelser er en integrert del av forestillingen. De verken kan eller bør ignoreres.

Selv om dette gjør rommet levende og gir regissøren fantastiske muligheter for kreativ iscenesettelse, fører det nesten alltid til tre ting: (a) mye roping; (b) mangel på lyrisk eleganse i tekstfremføringen; og (c) grove vitser og enklere triks for å få de på ståplass til å le. På godt og vondt, og med ytterst få unntak, er det nettopp dette en billett til Globe innebærer.

Blanche McIntyres nyoppsetning av Som dere vil ha det, som spilles nå, er intet unntak. Hun bruker alle triks i boka for å gjøre Shakespeares stykke tydelig (og det er det), dristig (svært dristig), engasjerende (nesten hele tiden) og morsomt (ofte). Her er det musikk, dans, cross-dressing, et hjortekadaver, lystig knuffing, en steppende klovn og en ekteskapsgud i kvinneklær. Det er mye å glede seg over for publikum, krydret med både «ooh» og «aww» fra salen.

Nedlatende folk hevder ofte at «ekte» skuespillere ikke driver med musikaler. Fortell det til Judi Dench eller Jonathan Pryce, pleier jeg å svare, men det er ingen tvil om at det finnes et visst snobberi – spesielt hos den mest faretruende av Guds skapninger: castingen. Det fascinerer meg alltid at slike folk gjerne gir en «seriøs» skuespiller en musikalrolle, men avfeier tanken på at en musikalstjerne kan være perfekt for et teaterstykke. De som mener det, bør skynde seg til Globe for å se Daniel Crossleys Touchstone; en så vittig, sjarmerende og overraskende klovn som man kan ønske seg.

Touchstone blir ofte ansett som uutholdelig kjedelig, og er det ofte i praksis. Men ikke her. Sammen har McIntyre og Crossley fornyet tilnærmingen, flettet inn fabelaktig steppdans (ikke bare med føttene, men også metaforisk med skogens jomfruer) og skapt en tørrvittig og sjarmerende Touchstone. Denne musikalstjernen lykkes der mange «tunge» skuespillere før ham har feilet.

Rosalind er en rolle som har satt fart på utallige karrierer, for så forskjellige skuespillere som Vanessa Redgrave og Adrian Lester. Michelle Terry tar rollen her og leverer en selvsikker, utpreget humoristisk prestasjon som det er mye å beundre. Hennes karakter bygger på begjæret etter Orlando – idet han kaster skjorta og viser frem sin veltrente overkropp, setter hennes høylytte «Phwoar!» tonen. Derfra handler alt om hvordan hun skal manipulere situasjonen for å få Orlando dit hun vil.

Generelt sett kan man tolke Som dere vil ha det på to måter: enten handler det om Orlando og hans forvandling, eller så handler det om Rosalind som legger planer for å få Orlando til å elske henne. De dyktigste regissørene forener disse to, men det krever et ensemble med likevekt. McIntyre velger klokt nok å la denne oppsetningen handle om Terrys Rosalind og hennes jakt på Simon Harrisons vaskebrettmage... jeg mener Orlando. Dermed har Terry tillatelse til å slå seg løs, noe hun gjør med hele hjertet. Hun er en svært morsom og fysisk Rosalind, og prestasjonen hennes er som manna fra himmelen for publikum på ståplass.

Men Terry har en langt bedre, mer subtil og lyrisk Rosalind i seg, og det hadde vært stort å få se den siden. At hun kan fremføre Shakespeare med strålende eleganse er tydelig fra hennes roller ved National Theatre og RSC, og man får et glimt av hva hun er kapabel til i epilogen her. Jeg skulle ønske det var mer lyrikk og litt mindre lyst.

Harrisons Orlando er på sin side en rugg av en mann, en slags Tarzan i Arden-skogen som venter på å bli temmet. Det er lite utvikling å spore hos denne Orlando, men det er ikke ødeleggende for stykket. Mer frustrerende er det at kjønnsforvirringen og det underliggende seksuelle spillet forblir nesten helt uutforsket. Joda, det er ett pirrende øyeblikk hvor Orlando ser ut til å kysse «gutten» Rosalind, men det er like kortvarig som det er intenst. Terry gjør lite forsøk på å fremstå maskulin i sin forkledning, men i denne produksjonens heseblesende tempo er ikke det noe stort problem.

Som den kyniske Jacques leverer James Garden en karakter som mangler melankoli, men som er fylt til randen av sarkasme. Resultatet er morsomt, men på en helt annen måte enn forventet. Igjen lider poesien i teksten, men McIntyre har ikke lagt vekt på det, så det kommer ikke som noen overraskelse.

Ellie Piercy (Celia), Sophia Nomvete (Audrey) og Gwyneth Keyworth (Phebe) er alle livlige og underholdende på hver sin måte. Blant mennene gjør Perri Snowdon, Jack Monaghan og Phil Whitchurch de beste innsatsene. David Beames er dessverre lite overbevisende i rollene som hertugene (han spiller begge) og er svært vanskelig å forstå; William Mannering blir for tam som Orlandos bror, Oliver, og det manglet en følelse av ekte beundring da han så Celia for første gang.

Johnny Flynns musikk er sær, men melodiøs, og selv om den ikke akkurat maner frem skogsstemning, er rytmen tydelig og stemningen treffer som regel. Andrew D. Edwards har utvidet Globe-scenen med lange ramper, noe som gir mer plass til handling og mer interaksjon med publikum. Hans tolkning av Arden-skogen (lite grønt, men søyler dekorert med gullblader) fungerer like greit som McIntyres grep for å vise forskjellene mellom det stive hoffet og det sanselige livet i skogen.

Dette er ikke en utsøkt eller spesielt romantisk utgave av Som dere vil ha det. Men den underholder godt, og historien fortelles med stor tydelighet. Den rå og folkelige energien er så dominerende at den nesten kunne fått undertittelen «Carry On i Arden-skogen».

Og det er i grunnen greit. Dette er Globe, hvor folkelig underholdning står i høysetet. Publikum får akkurat det de vil ha av McIntyre og ensemblet, anført av den energiske Terry.