ANMELDELSE: Billy Budd, Southwark Playhouse ✭✭

Billy Budd

Southwark Playhouse

11. august 2103 2 stjerner

Det finnes mange måter å fremstille Billy Budd som karakter på og mange måter å tolke teksten, men det er usannsynlig at Herman Melville noensinne kunne forestilt seg at hans ufullendte mesterverk skulle ende opp i den formen Seb Harcombe serverer i sin dramatisering (som han også regisserer) på Southwark Playhouse.

Melville kan ha utforsket den destruktive kraften i uskyldig skjønnhet; han kan ha argumentert mot dødsstraff; han kan ha undersøkt kampen mellom det gode, det onde og Pontius Pilatus; han kan ha sett på problemene knyttet til undertrykt homofili; han kan ha utforsket hvordan ting ikke alltid er som de ser ut; han kan ha gransket politikken bak tvangsservitutt i den britiske marinen – men det han definitivt ikke undersøkte, var effekten av høy støy i trange omgivelser, skriketeknikker, hvorfor folk deler felles vrangforestillinger eller forholdet mellom samtidsdans og drama.

Og likevel handler Harcombes oppsetning mer om disse tingene enn noe annet. Det føles mer som en tragedie på feil premisser enn historien om Billy Budd – hovedsakelig fordi den kjekke og karismatiske Charlie Archer, som spiller Billy, uforklarlig nok må fremstå som skitten, fysisk og mentalt ufør og sjuskete, til tross for at teksten konstant minner oss om hans naturlige skjønnhet og sjarm.

Det er et så uforståelig regivalg som man noen gang kan støte på, og med det ene grepet frøver Harcombe fortellingen dens naturlige fokus og mening. Det er kun fordi Archer er en skuespiller med betydelig talent at noe i det hele tatt gjenstår av Melvilles visjon.

Men avgjørelsen om å presentere Billy på denne måten får andre konsekvenser: For det første setter det Gerrard McArthurs Claggart i en helt umulig situasjon – uten skjønnheten, hva er det egentlig igjen for ham å være besatt av?

McArthur håndterer dette på klokest mulig vis ved å gjøre Claggart ustabil, lunefull og utspekulert, men det er ingen tvil om at han kunne levert en langt bedre prestasjon dersom regissøren ikke hadde lagt bånd på ham ved å fjerne hans sentrale drivkraft. Faktisk inntreffer produksjonens beste og mest kraftfulle scene når Claggart går inn på Billys lugar og sakte drar lakenet av hans nakne, sovende kropp – om motivasjonen er uforløst lyst eller vold forblir pirrende uklart. McArthur følger opp dette med en rett og slett hypnotiserende og høypoetisk monolog som er spent, hjemsøkende og perfekt levert. Dette øyeblikket tydeliggjør den briljante prestasjonen publikum blir snytt for i resten av stykket.

Mot alle odds leverer også Ian Batchelor strålende arbeid i rollen som matrosen Jenkins, Billys venn og beskytter og Claggarts fiende, og Joel Gorf er utmerket som matrosen Pavel, som tilsidesetter sin egen interesse for Billy for å fungere som nok en verge.

I den enormt kompliserte rollen som kaptein Vere er Luke Courtier feilcastet (for ung med tanke på Claggarts alder), og selv om han fanger følelsen av klasse og privilegier som er avgjørende for Veres psykologi, nekter regien ham alle de andre nyansene og lagene som burde vært synlige. Ingen, inkludert Vere, forstår hvorfor han besegler Billys skjebne. (Det er faktisk vanskelig å forstå hvorfor ikke Batchelor spilte Vere.)

Harcombe forveksler roping og slag mot metall med tankemessig dybde – og dette smitter over på hele ensemblet. Nikolai Hart-Hansen har dessverre skapt en effektfull og stemningsfull scenografi som ville vært perfekt for en klaustrofobisk produksjon av Melvilles verk. I Harcombes hender fremstår imidlertid stykket som lite annet enn et dårlig gjennomtenkt performance-stykke der hver skuespiller får sitt øyeblikk til å vise (eller ikke vise, i to av skuespillernes tilfeller) hva de er gode for, inkludert sang og dans. Men det er liten omtanke for verket som helhet eller de overordnede temaene.

En bortkastet mulighet, spesielt med tanke på Archers og McArthurs tilstedeværelse.