ANMELDELSE: Caste, Finborough Theatre ✭✭✭

Susan Penhaligon, Rebecca Collingwood, Paul Bradley, Duncan Moore og Neil Chinneck i Caste. Caste

Finborough Theatre,

Mandag 3. april 2017

3 stjerner

Bestill nå

Det knytter seg en betydelig spenning til å høre stemmene som dette glemte komiske melodramaet fra det 19. århundre bringer til oss – stemmer fra fortiden og en verden vi knapt kjenner igjen, men som vi ved et nytt bekjentskap føler oss forpliktet til å huske og respektere for det den var: en fase man måtte gjennom før bedre ting kunne oppnås.

To søstre, Esther og Polly Eccles (Isabella Marshall og Rebecca Collingwood), bor hjemme hos sin udugelige dronk av en far, Paul Bradley, når de ikke tjener til livets opphold ved å danse i 'balletten' ved steder som 'Theatre Royal Lambeth'. Isabella kurtiseres av beilere fra høyere sosiale lag, som George d'Alroy (Duncan Moore), som ankommer med sin militære følgesvenn kaptein Hawtree (Ben Starr), mens Polly har tiltrukket seg den ambisiøse gassingeniøren Sam Gerridge (Neil Chinneck). Når moren til George, Marquise de St Maur (Susan Penhaligon) – som nedstammer fra Plantagenet-slekten – får nyss om sønnens forestående allianse, blir hun den største hindringen for Isabellas forsøk på å løfte seg ut av (tross alt anstendig) fattigdom og inn i den relative komforten som ektefelle til en adelsmann av lavere rang. Hun bærer tyngden av stykkets melodramatiske tendenser, mens søsteren fryder seg i de mer komiske elementene. Hele ensemblet er godt besatt, med spesielt vellykkede tolkninger fra Starr, Bradley og Penhaligon, velkommen energi fra Collingwood og Chinneck, og en forfriskende viljestyrke fra Marshall.

Neil Chinneck, Rebecca Collingwood og Isabella Marshall i Caste

Det er enhver teaterviters drøm å snuble over et glemt mesterverk i teaterhistoriens mørke kroker. Slike oppdagere fortjener vår beundring for sin utholdenhet og besluttsomhet i jakten på å grave frem perler som har blitt begravd av tiden og motens luner. Samtidig bør vi ikke dømme dem for hardt når det de finner viser seg å være noe mindre enn en ren gullgruve.

Slik er det med denne velskrevne og effektive borgerlige komedien fra midten av 1800-tallet: 'Caste'. Selve tittelen indikerer at den er rettet mot et britisk publikum som var godt fortrolig med Indias interne sosiale strukturer – det enorme området i Sør-Asia som nylig var blitt underlagt den britiske hæren etter det mislykkede opprøret i 1857 mot Det britiske ostindiske kompani. Kaster er de uforanderlige sosiale lagene som alle indere er født inn i, og som definerer de sosiale rammene de kan bevege seg i. Dette stykket låner begrepet og bruker det på det britiske samfunnet, og beskriver hjemlige sosiale forhold i de samme ufravikelige vendingene som det langt eldre og mer stabile sosiale systemet på subkontinentet.

Som du sikkert forstår, må man kjenne konteksten stykket sprang ut av for å virkelig 'ta' poenget. Folk i 1860-årene, da dette stykket først traff verden, gjorde utvilsomt det, og verket nådde sitt publikum langt lettere da enn det gjør i dag. I dag må vi imidlertid nærme oss det – som ethvert dramatisk verk – basert på dets evne til å skape en troverdig verden som vi kan leve oss inn i, og det er her problemene starter.

Duncan Moore og Isabella Marshall i Caste.

Som teaterstykke skuer T. W. Robertsons underholdningsbidrag både bakover mot 1700-talls-komedier og fremover mot de personlige og sosiale bekymringene til senere victorianere som Wilde, Shaw og Granville-Barker. Som mange stykker fra sin tid, er det – sammenlignet med sine forgjengere og etterfølgere – i tynneste laget. Selv om det ligger en engasjerende situasjon i kjernen av stykket, og regissør Charlotte Peters utnytter den for alt den er verdt, og selv om komponist og lyddesigner Theo Holloway gir dramaet mer tyngde og fyller teateret med storslått musikk fra samtidens ballett- og operapartiturer, er det knappheten i materialet som blir dets bane. Smaken har endret seg. Vi forventer mer substans på scenen i dag. Som en kuriositet er det et edelt eksperiment i å gjenopplive et stykke som hadde sin storhetstid, men som av nokså åpenbare grunner ikke har tålt tidens tann.

For noen år siden ga Old Vic oss en fantastisk gjenoppdagelse av Turgenjevs 'Fortune's Fool', et fullstendig urettmessig neglisjert mesterverk. De var heldige som fant det. Ikke alle er like velsignet. Dette er en verdig øvelse, den er godt produsert, godt spilt og vil nesten garantert etterlate deg med tanken om at når det gjaldt utviklingen av det britiske teateret på 1800-tallet, så var det langt bedre ting i vente.

Spiller frem til 18. april 2017

Foto: Greg Veit

BESTILL BILLETTER TIL CASTE PÅ FINBOROUGH THEATRE NÅ