ANMELDELSE: Confessional, Southwark Playhouse ✭✭✭

Publikum, Lizzie Stanton, Jack Archer, Tim Harker. Foto: Simon Annand Confessional

Southwark Playhouse

7. oktober 2016

4 stjerner

Bestill billetter

En premiere på et stykke av Tennessee Williams er en sjelden begivenhet, og enda mer fantastisk er det når den finner sted i den intime Little-salen på Southwark Playhouse – Elephant and Castles svar på National Theatre. For denne produksjonen sitter publikum midt i en scenografi med pubtema, demokratisk plassert på stoler ved polerte trebord. Vi kan fritt forsyne oss med drikke i baren eller vandre ut og inn som vi vil, mens vi slår oss til ro for å bli oppslukt av denne ekstraordinære kreasjonen. Williams var en stor eksperimentator, og i dette første utkastet fra 1970 – et stykke han aldri utviklet videre – samler han sitt vanlige galleri av outsidere og raringer. Han setter dem opp mot hverandre, og oss, i en rekke krangler og introspektive monologer i løpet av en typisk kveld på en helt vanlig bar. Han ville elsket denne briljante og fantasifulle oppsetningen av Jack Silver, som fortsetter sin kometkarriere med et tilsynelatende grenseløst talent. Silver tar Williams' amerikanske miljø og flytter det elegant – uten å endre et eneste ord i teksten – til den lugubre, nedslitte og upolerte atmosfæren i kystbyen Southend-on-Sea.

Williams’ typiske arbeidsmetode, slik den gang på gang ble beskrevet av Gore Vidal, var å ta en idé, dvele ved den i en novelle, og deretter – hvis han følte for det – skape et enakters spill for å se hvordan det fungerte på scenen. Gikk det bra, utvidet han det til et fullengdes drama og bearbeidet teksten gjennom så mange utkast som nødvendig for å realisere sin kunstneriske visjon. Dette manuset, fremført med skarpe Essex-dialekter fra lokalbefolkningen og mer polert 'RP' eller fjerne aksenter fra folk på flukt fra problemer andre steder, er hentet fra et sted midt i denne litterære prosessen. Det er langt mer enn bare en rekke noveller; det er 90 minutter med intenst drama som presser grensene for hva en enkelt handling kan romme. Manuset balanserer hårfint mellom det korte formatet og en situasjon som lengter etter et mer komplekst uttrykk.

Abi McLoughlin og Raymond Bethley i Confessional. Foto: Simon Annand

Ingen steder illustreres dette tydeligere enn i hovedkarakteren Leona Dawson (Lizzie Stanton), som fungerer både som forteller og som det midtpunktet som binder sammen de ulike historiene de andre karakterene bringer med seg inn i rommet. Hun har, mer enn de andre, publikums øre, og det er hun som antyder muligheten for en rød tråd. Men så skjer det likevel ikke. Antydningen om et gjenkjennelig, tradisjonelt dramatisk narrativ dukker ofte opp, bare for å bli knust like raskt – ikke minst av vår egen Leona.

Denne vanen med å antyde handling for så å stoppe energien, merkes også hos de andre karakterene: den rastløse kokken Bill McCorkle (Gavin Brocker); den dorske og muligens farlige Steve (Rob Ostlere); den hudløse og halvgale Violet (Simone Somers-Yeates); den vanligvis tause, men alltid observante innehaveren Monk (Raymond Bethley); den merkelig malplasserte manusforfatteren Quentin (Tim Harker) og hans unge flamme Bobby (Jack Archer); den alkoholiserte legen Doc (Abi McLoughlin); og til og med smårollene som dørvakt og politimann (begge spilt av Alex Kiffin). Alle disse karakterene rives mellom ønsket om kontakt og det å bevisst kaste seg ut i isolerte monologer, litt i stilen til det noe senere stykket 'Kennedy's Children'. Ingen kan beskylde Tennessee Williams for ikke å prøve å brøyte ny grunn.

Rob Ostlere og Simone Somers-Yeates i Confessional. Foto: Simon Annand

Gradvis går det opp for en at det vi opplever her, på tross av den upåklagelig realistiske scenografien (flott satt sammen av Justin Williams og Jonny Rust, med perfekt lyssetting av Jack Weir), er langt fra virkelighet. Faktisk virker det som om Williams skaper noe som ligner på det Siodmak gjorde på 1920-tallet med sin stumfilm uten intrige, 'Menschen am Sonntag'. Karakterer presenteres, de snakker, de gjør dagdagdagse ting, og så drar de igjen. Og det er det hele. Noen vil kanskje finne det irriterende, men stykket prøver ikke å være noe annet. Folk kommer og går, feilfritt kledd av Katy Clark, og i energiske bevegelser. Det viser seg senere, når man får programmet i hånden ved utgangen, at Silver har valgt en ny spillestil her: det er ingen fast regi eller blokkering – alle slike valg tas av skuespillerne der og da. Siden mange av deres handlinger styres av hvor publikum velger å sette seg eller bevege seg, gir denne tilnærmingen mye mening. Likevel er noen av talene svært lange og komplekse, og kanskje er denne metoden vel ustabil til tider, spesielt for skuespillere tidlig i karrieren. Men det er alltid en nerve og en følelse av fare som gjennomsyrer alt vi ser og hører, noe som tilfører en dramatikk som er like uvant som den er urovekkende. Det er veldig Tennessee Williams.

Simone Somers-Yeates, Raymond Bethley, Lizzie Stanton og publikummer. Foto: Simon Annand

Så, jeg antar man kan si at jeg likte det. Om du vil gjøre det samme, er vanskelig å si. Du kommer nok ikke til å se mye annet lignende teater i år. Ta sjansen. Hva er det verste som kan skje? Du vil kanskje kjenne igjen mye av deg selv i disse menneskene – i deres konflikter, kjærlighet, håp og skuffelser. Du vil kanskje ønske at Tennessee hadde rukket å gi manuset en runde til, men dette kompaniet, Tramp (produsert av Remy Blumenfeld og Tommy Rowlands), har bestemt seg for å gjøre noe annerledes. Hvis dette er nivået de ligger på nå, hvem vet hvilken magi som venter i fremtiden!

Spilles til 29. oktober 2016 BESTILL BILLETTER TIL CONFESSIONAL PÅ SOUTHWARK PLAYHOUSE