ANMELDELSE: Dessa Rose, Trafalgar Studios ✭✭✭✭

Dessa Rose Trafalgar Studios 2 29. juli 2014 4 stjerner Bestill billetter

Den nylige nedleggelsen av I Can't Sing har hengt som en tung, mørk sky over West End. Men som med alle skyer, viser det seg at det fantes en sølvkant her også.

For hadde forestillingen fortsatt å gå (noe den burde ha gjort, da den faktisk var svært god), ville Cynthia Erivo neppe vært tilgjengelig for Europapremieren på Dessa Rose. Dette er en musikal fra 2005 skapt av det mesterlige teamet Stephen Flaherty (musikk) og Lynn Ahrens (tekst og manus), som nå spilles på Trafalgar Studio Two. Det ville vært en enorm skuffelse å gå glipp av hennes innsats.

Dessa Rose er et usedvanlig engasjerende stykke musikkteater som følger livene til to kvinner fra midten av 1800-tallet til tidlig 1920-tall i Amerika, i hovedsak i Sørstatene. Dessa Rose blir født som slave, men innen hun er seksten år har hun rukket å få barn, bli dømt til døden og flyktet. Historien hennes flettes sammen med Ruth, en hvit kvinne født inn i Sørstatenes høflige overklasse med forventninger om et godt gifte. Hun gifter seg, men ikke godt – og ender opp alene, forlatt av sin spillegale ektemann på en forfallen plantasje.

Musikalen sentrerer rundt vennskapet som gradvis vokser frem mellom disse to kvinnene, som begge er bemerkelsesverdige og sterke på hver sin måte. Det føles nesten som en fabel; til tider, bortsett fra det faktum at det handler om to kvinner, kunne man tro at Mark Twain hadde skrevet det. Den har den samme humoristiske gnisten og de rå, intense observasjonene om livets utfordringer for kvinner og afroamerikanere i et Sørstaten-samfunn der slaveri var normen og håpet måtte kjempes for.

Det er morsomt og dypt rørende om hverandre, med mange vendinger før historien er ved veis ende.

Andrew Keates regisserer med en trygg og tydelig hånd. Produksjonen er enkel og ren, men aldri kjedelig eller uoversiktlig. Det lille lokalet utnyttes maksimalt, og til tross for at publikum sitter nesten helt oppå skuespillerne, føles det aldri kleint. Intimiteten kler teksten perfekt og får den virkelig til å skinne.

Garance Marneurs smarte, puslespill-aktige scenografi fungerer på alle plan. Hengende kjettinger minner oss stadig om slaveriets underliggende realitet, og de brukes på kreative måter – noen ganger overraskende, andre ganger for å fremheve de mørkere passasjene. Kostymene (Phillipa Batt) fanger også tidsepoken på ypperlig vis.

Dean Austin leverer førsteklasses musikalsk ledelse, og det lille, uvanlig sammensatte bandet (tangenter, fiolin/mandolin, treblås og cello) er spredt utover lokalet for å skape et fantastisk lydbilde. Ensemblet bidrar også med perkusjon når partituret krever det. Musikkens totaleffekt bringer tankene til leirbål og samarbeid, og følelsen av et felles mål forsterkes av musikernes plassering. Et smart grep som virkelig lønner seg.

I sentrum for det hele står Cynthia Erivos ekstraordinære og helt plettfrie prestasjon i tittelrollen. Hun synger helt utrolig, full av smerte og skjønnhet; diksjonen og tonen er klar som en klokke, fyldig og presis. Skuespillermessig briljerer hun også. Hun er morsom, ydmyk, hevngjerrig, årvåken, tøff, kjærlig og fylt av glede – øynene hennes gnistrer av energi. Hver gang hun trer inn i lyset, tilfører hun produksjonen en energi som utgjør verkets bankende hjerte.

Det er en genuint bemerkelsesverdig og trollbindende forestilling. Fullstendig levende på alle mulige måter.

Hun får utmerket motspill fra Edward Baruwas Nathan, en kjempe av en slave hvis lidenskap for frihet er nesten like stor som hjertet hans. Hans fremføring av «The Scheme» i andre akt er et av kveldens mest underholdende høydepunkter.

Som Ruth leverer Cassidy Janson en flott prestasjon, spesielt i andre akt når hun tilbringer mer tid med Erivo og Baruwa. Relasjonen hun utvikler med Baruwa er spesielt skjør og ekte. Samspillet og solidariteten med Erivo er forfriskende ærlig og troverdig. Vokalt kunne hun virke litt tilbakeholden innimellom, men aldri slik at det ble et problem. Hun har stemmen som skal til, og publikum vil virkelig høre henne. Harmoniene hennes med Erivo er en sann fryd.

Cassidy deler et nydelig øyeblikk i første akt med den alltid pålitelige John Addison; «Bertie's Waltz» er et øyeblikk av ekte håp og glede som legger grunnlaget for Ruths videre reise. Addison gjør en god figur i flere roller, og han er savnet i andre akt hvor han har mindre å gjøre.

Jon Robyns spiller herlig mot sin vante type. Hans ambisiøse og fordomsfulle Adam Nehemiah er en lagdelt skurk av de sjeldne. Han bygger karakteren forsiktig opp, og avslører gradvis den lystne overgriperen og den hevngjerrige galningen. Han synger med en iskald, presis treffsikkerhet.

Det leveres også sterkt arbeid fra Sharon Benson, Miquel Brown og Abiona Omonua, som alle synger med gospel-aktig kraft. Alexander Evans imponerer i en rekke småroller, fra en voldelig slaveeier til en rik snobb og en streng, men rettferdig sheriff.

Det er faktisk ingen svake ledd i ensemblet. Alle gjør akkurat det som trengs med en trygghet og dyktighet som burde vært vanligere i West End, men som man dessverre ofte savner.

Neill Brinkworths stemningsfulle lyssetting og Sam Spencer Lanes koreografi er prikken over i-en. Skal man pirke på noe, må det være James Nicholsons lyddesign, men det er tidlig i spilleperioden, og unotene blir sikkert rettet opp før den offisielle premieren.

Dette er en fantastisk moden presentasjon av et utfordrende, men svært tiltalende og underholdende stykke musikkteater. Det er Keates’ beste arbeid så langt, og i Erivo har han funnet en stjerne med en enorm kraft.

Hvis du setter pris på en god historie, fortalt med glimt i øyet og nydelig fremført, bør du sikre deg en billett før det blir utsolgt – for det blir det garantert.

Bestill billetter til Dessa Rose på Trafalgar Studios