ANMELDELSE: Jeeves and Wooster – Richmond Theatre ✭✭✭✭

Jeeves og Wooster Jeeves og Wooster Richmond Theatre 16. oktober 2013

Det var en tid da West End var verdenskjent for sine glitrende oppsetninger av hylende morsomme komedier, og publikum strømmet til i hopetall. Basert på kveldens forhåndsvisning av Sean Foleys produksjon av Robert og David Goodales dramatisering av P.G. Wodehouses Jeeves og Wooster i Perfect Nonsense, er det tydelig at når dette stykket lander i West End, vil det – i det minste i ett teater – by på et glimt av denne storhetstiden.

For dette er en tvers igjennom herlig kveld i teatret på alle mulige måter.

Manuset er helt perfekt – et genialt stykke arbeid som spiller på styrkene til både Wodehouses absurde karakterer og ensemblets talenter. Det byr på hyppige latterkramper, og stråler ellers av en smittende glede som får smilet til å sitte løst.

Foley har utrettet noe nærmest mirakuløst.

Det beste grepet ligger i teatraliteten som tilføres fortellingen gjennom den smarte løsningen der Jeeves fungerer som den ultimate inspisienten for Woosters skrøne. Scenografien bygges opp rett foran øynene dine, det samme gjør kostymene og rekvisittene; det ligger en bevisst fryd i de ulike overraskelsene som dukker opp underveis mot historiens oppløsning. Alt ved måten teksten er produsert og fremført på kiler i magen.

Det er tre skuespillere på scenen, og jeg tviler på om noen av dem har vært bedre enn dette.

Stephen Mangan er perfeksjon selv som den troskyldige og snobbete overklasse-tåpen Wooster. Latteren hans, det strålende ansiktet, aksenten, den febrilske angsten og hans dype enfoldighet – hver eneste replikk leveres sømløst og med fabelaktig effekt. Hans fysiske spill, den herlige slapsticken og generelle komikken er feilfri. Det vil gå lang tid før jeg glemmer synet av ham i et skumbad der han demonstrerer den luftbårne drivkraften til en gummiand som blir tvunget under vann.

Matthew MacFadyen er plettfri som den korrekte, forfinede og forutseende valeten Jeeves. Det er bemerkelsesverdig å se MacFadyen kaste seg så helhjertet ut i farsen. Hver karakter han spiller (og det er fire av dem) er vakkert tegnet og truffet med en glødende presisjon som er både oppsiktsvekkende og sublim. Å se ham fremmane en forførerisk kvinne ved hjelp av en lampeskjerm og et revnet gardin, er en slik teateropplevelse man bare får én gang i livet – en ren og skjær fryd.

Men som om ikke det var nok, overgår MacFadyen seg selv i stykkets mest ekstraordinære sekvens: Halve ham er kledd som en gretten og raseferdig gammel dommer, mens den andre halvdelen er kledd som dommerens livlige niese. MacFadyen gjennomfører en lang scene med seg selv som er så morsom at man mister pusten – en ekte tour de force som er verdt hele kvelden alene.

Alle de øvrige rollene spilles eksepsjonelt godt av Mark Hadfield. Han traff ikke helt som Bakeren i Into The Woods, men her trår han aldri feil, hverken med føttene eller i replikkene. Han treffer hver eneste komiske poeng akkurat som han skal.

Sammen er denne trioen av fremragende komikere selve kremen, geléen og vaniljesausen i det som er den mest presise og perfekt timede komiske godbiten West End sannsynligvis vil se på en god stund.

Alice Powers scenografi og kostymer er en glede, og den avsluttende, vidunderlige dansesekvensen, koreografert av Carrie-Anne Ingrouille, er en inspirert måte å demonstrere alt det komiske geniet som er i sving her på en helt ny måte.

Dette er en sjelden gang hvor et stykke virkelig lever opp til navnet sitt. Det er ubestridelig tøv, men det er perfekt på alle vis.

Bestill billetter til Jeeves and Wooster in Perfect Nonsense