ANMELDELSE: La Cage Aux Folles, New Wimbledon Theatre ✭✭✭✭✭

John Partridge (Zaza) og Les Cagelles i La Cage Aux Folles La Cage Aux Folles

New Wimbledon Theatre,

Onsdag 15. mars 2017

5 stjerner

Turnéinformasjon og billetter

En kveld, langt tilbake i tåkeheimen på tidlig 80-tall, var jeg på en visning under London Film Festival av en ny fransk film som vakte stor oppsikt.  Historien utspilte seg i nattklubbmiljøet på Rivieraen, og NFT 1 var stappfull – og vi skjønte fort hvorfor.  Da filmens åpningsnummer var over – et glitrende, prangende show i beste Lido-stil – stilte kordamene seg opp på rekke, strammet ansiktene og rev de forseggjorte frisyrene rett av hodet. Det viste seg at alt bare var parykker, og at de ikke var kordamer, men korgutter.  Dette utløste umiddelbart dobbel applaus fra publikummet i filmen.  Men den virkelige godbiten var reaksjonen fra publikum på South Bank: et kolossalt, forbløffet og hørbart GASP!, etterfulgt av like hørbar latter og pur begeistring.  For en tredjedels århundre siden var ikke storbypublikummet vant til slike kjønnskreative krumspring.

Hamish Greer, produsenten for Bill Kenwrights aktuelle britiske nyoppsetning av musikalen fra 1984 (opprinnelig et teaterstykke fra 70-tallet), forteller meg at forestillingen i visse britiske byer fortsatt kan få akkurat den samme forbausede mottakelsen.  Det alene forteller oss hvorfor stykket fortsatt er et like nødvendig og viktig teatermanifest som Michael Coveney i sin tid slo fast at det var – et verk som må bringes ut til dagens publikum med sitt ønske om å åpne samfunnets øyne for mangfoldige livsstiler.

Les Cagelles i La Cage Aux Folles

Historien er dypest sett enkel nok.  I kjernen av denne elegante franske farsen finner vi den beskjedne og ektefølte kampen til de unge elskende, Jean-Michel (Dougie Carter med sin praktfulle stemme) og Anne (en oppriktig Alexandra Robinson), for å få hverandre.  Men i veien står formidable hindre i form av fordømmende foreldre.  Annes far er den puritansk konservative Dindon (en glimrende Paul F. Monaghan) og hans underkuede, lydige kone (Su Douglas), som har skyhøye forventninger til sin veloppdragne datter.  Så hva har de å klage over?  Vel, det de (ennå) ikke vet, er at Jean-Michels far, nattklubbeieren Georges (Adrian Zmed med en herlig røst), er gift med showets store stjerne, drag-artisten Albin (en lamslående og kompromissløs prestasjon av John Partridge).  Jean-Michels løsning er at hans «ekte» familie (hans nyvaskede far og en biologisk mor som har vært fraværende siden fødselen) skal presenteres for de kommende svigerforeldrene – men først etter at leiligheten er renset for alt av skeivt fjas og farger.  Albin må maskere seg som en «onkel», uten kvinneklær.  Albin er selvsagt lite begeistret over å måtte gå på akkord med sin integritet, og vi har en anelse om at Jean-Michels plan ikke vil gå helt etter boka.  Dermed er scenen satt for et oppgjør mellom skapet på den ene siden og full åpenhet på den andre.  Det brygger opp til storkonflikt, og fortellingen leverer så det suser.

Les Cagelles i La Cage Aux Folles

Manuset til musikalen er skrevet av Harvey Fierstein, en mann som raskt ble en mester i faget. Det er en usedvanlig velskrevet tekst som bevarer kjernen i originalmaterialet.  Selv om Fierstein serverer rikelig med sine varemerke-skarpe replikker, har han tonet ned de mest elleville farsemomentene til fordel for mer emosjonelle og uttrykksfulle øyeblikk.  Og til disse har Jerry Herman skapt et av sine aller beste partiturer, inkludert klassikere som «I Am What I Am», «Song on the Sand» og «A Little More Mascara».  I tillegg byr Herman på en rekke store, feiende produksjonsnumre som får det til å rykke i både føtter og hender – som det utrolige åpningsnummeret «We Are What We Are» med sine tre kostymeskift, den herlige «The Promenade», tittelåten om Albin og Georges’ nattklubb-lekeplass «La Cage aux Folles», og selvsagt den storslåtte finalen «The Best of Times».  Dette er klassisk Broadway-håndverk på sitt ypperste, vakkert levendegjort gjennom Bill Deamers perfekte koreografi.

Og denne produksjonen gjør materialet ære.  Martin Connors stødige regi kanaliserer all energi inn i å skape en sanselig, glitrende, morsom og genuint rørende opplevelse.  Han setter søkelyset på Partridges stjerneprestasjon som Albin, inkludert et utvidet kabaret-nummer der han beveger seg helt frem på scenekanten og trollbinder salen i beste varieté-tradisjon, krydret med dagsaktuelle vitser og en avslappet tone som gjør at hele showet føles nært og personlig.  Gary McCanns scenografi og kostymer er perfeksjon, med en rød plysj- og gull-estetikk som rammer inn hver eneste scene.  Richard Mawbey har levert en lastebil full av parykker og hårdesign, og resultatet er overdådig – maken til luksus ser man sjelden i en turnéforestilling.  Ben Cracknell lyssetter det hele nydelig.  Det er tydelig at Kenwright har et sterkt personlig forhold til dette stykket, og han sørger for at vi føler det samme.

Adrian Zmed (Georges) og John Partridge (Albin / Zaza) i La Cage Aux Folles

Og det gjør vi virkelig.  Med et orkester i toppklasse ledet av Mark Crossland, og formidlet gjennom Dan Samsons krystallklare lyddesign, får vi med oss hvert eneste smarte poeng i tekstene og hver eneste tone i de freske arrangementene.  Ensemblet er strålende besatt – selv fantastiske Marti Webb er med – og gang på gang tar det fyr på scenen så det er nesten umulig å ikke hoppe ut av setet og bli med på moroa.  Dette er et energinivå mange forestillinger trakter etter, men få når opp til – og her leveres det med hele hjertet i dette guddommelige overflødighetshornet av et show.  Camp er det utvilsomt, men som Philip Core en gang sa: «Camp er løgnen som forteller sannheten».  Nøkkelen til alt er John Partridges ikoniske tolkning av den komplekse og krevende rollen som Albin: en leksjon i skuespillerkunst av ypperste merke, der han bærer hjertet utenpå drakten – og husker å pudre det jevnlig med glitter.  Gjør deg klar til å føle det!

BESTILL BILLETTER TIL LA CAGE AUX FOLLES UK TOUR

SE VÅRT BILDEGALLERI FRA PRODUKSJONEN AV LA CAGE AUX FOLLES