ANMELDELSE: Neville's Island, Duke Of York's Theatre ✭

Adrian Edmondson, Miles Jupp, Neil Morrissey og Robert Webb i Neville's Island. Foto: Johan Persson Neville's Island

Duke Of Yorks Theatre

1 stjerne

Når du trer inn i auditoriet på Duke of York's Theatre, er det ærlig talt umulig å ikke la seg begeistre av Robert Innes Hopkins' scenografi for Neville's Island, Tim Firths «suksesskomedie» som nå spilles her etter overføringen fra Chichester.

Det er en formidabel scenografi. Ingenting humoristisk ved den i det hele tatt. Den er en bunnsolid og realistisk gjengivelse av Rampshole Island i Derwentwater (Cotswolds). Høye trær, tette busker, en troverdig strandlinje dekket av steiner, en elv med vann dypt nok for både vassing og seriøs stamping – og regn; det fine, tåkete regnet som oppstår når vegetasjonen er så tett at den fungerer som en barriere, der de store regndråpene forvandles til et frodig dryss, en våt og mild tåke av fin forstøvning.

De som sitter på første rad får utdelt plastponchoer for å beskytte seg mot vannet, og når stykket starter og Adrian Edmondsons «Gordon» og Neil Morrisseys «Neville» gjør sine gjennomvåte og plaskende entréer, skjønner man hvorfor. Regissør Angus Jackson legger listen helt fra start: Dette er et stykke hvor man skal le av andres ulykke, inkludert medpublikummere som risikerer en ufrivillig dusj fra en ivrig, stampende skuespiller på jakt etter et raskt visuelt poeng eller et billig poeng.

Neville's Island ble skrevet av Tim Firth og urfremført i 1992 ved Alan Ayckbourns Stephen Joseph Theatre i Scarborough. Skrivemåten i dette stykket har mye til felles med Ayckbourns stil fra den perioden: bitter, syrlig og sentrert rundt karakterer som i bunn og grunn er usympatiske og utilgjengelige. Her mangler det hjerte, sårbarhet og varme, noe som til slutt gjør at konseptet faller på sin egen urimelighet.

I 1992 var det veldig i tiden å harselere med teambuilding-turer for næringslivet, og det er nettopp dette Neville's Island handler om. Fire menn som jobber sammen i et kontormiljø blir sendt ut på villmarkseventyr for å knytte bånd, finne skjulte talenter og samarbeide mot et felles mål. Selvfølgelig går alt fryktelig galt; de strander på en øy midt på natten med båten knust mot steinene, klærne gjennomvåte, provianten tapt og ingen mulighet til å tilkalle hjelp.

Denne oppsetningen av Neville's Island ser ut til å utspille seg i 2014 fremfor 1992. En av mennene, Angus, har det som ligner en smarttelefon, noe som neppe var tilgjengelig i 1992. Og uforklarlig nok, tatt i betraktning alt det andre utstyret han har drasset med seg (en solid machete, presenning, stormkjøkken, stekepanne osv.), har ikke Angus tenkt på å ta med en lader. Dermed dør telefonen etter én samtale til kona, som mystisk nok ikke svarer når han ringer. Denne mangelen på planlegging virker lite troverdig for en mann med en ryggsekk som minner om Mary Poppins' veske.

Ingenting ved premisset føles egentlig ekte hvis stykket skal forestille nåtid. Og hvis det skal være 1992, merker man ingenting til det heller.

Tiden har ikke vært snill med Firths stykke. Verden har gått videre, og den typen teambuilding-aktiviteter som her latterliggjøres er utdaterte og har blitt filleristet i utallige situasjonskomedier. Kontorlivets finurligheter har blitt dissekert og gjort narr av i «The Office» og lignende serier, med det resultat at alt som skjer her virker utslitt, ikke spesielt morsomt og nesten litt desperat. Det føles som «Lost» møter «Gilligan's Island» møter «The Office» – ingen spesielt god oppskrift på gnistrende humor.

Bruken av kjente ansikter i rollene er mer til hinder enn til hjelp. Fordi de er stjerner, forventes det mer av dem. Men på sitt beste er dette bare en forsiktig komedie. Den trenger rett og slett fire skuespillere som kan få materialet til å fungere; store navn skrur bare opp publikums forventninger og ender i skuffelse.

Adrian Edmondson kastes bort i rollen som den sure kverulanten Gordon. Det er ingenting subversivt eller anarkistisk over Gordon, og Edmondson får dermed aldri sjansen til å leve opp til sitt rykte. Det samme gjelder Neil Morrissey: Karakteren hans, Neville, er en litt håpløs type (det var han som styrte båten på skjæret til tross for Gordons advarsler), og man ser lite til den sjarmerende «lurendreier»-stilen han er kjent for.

Det er ikke det at noen av dem er direkte dårlige, det er bare det at ingen av dem får spille på sine styrker eller, enda viktigere, på publikums forventninger. Det er en pussig rollebesetning.

Miles Jupp lykkes bedre som gruppens «friluftsmann», med et lyst sinn, en fraværende kone, et usedvanlig godt øye for en pølse som kan gå til spille og en overivrig fantasi. Men det er ingenting subtilt over prestasjonen.

Som Roy, den religiøse «mørkemannen» med en dyster fortid involvert i en død kvinne og en tendens til å korrigere folk som misbruker Guds navn, er Robert Webb den beste i gjengen. Han leverer en herlig, storøyd og godtroende karakter. Ikke nok med at han insisterer på å be bordbønn; Roy er også fuglekikker.

Firth har komponert en symfoni av stereotyper for denne «Fluenes herre»-pastisjen – første akt slutter med funnet av blod på et tre og frykten for at de ikke er alene på øya. Finn frem konkylien.

Utsiktene til å finne ut av blodet, hvor kona til Angus var, hva Roys hemmelighet besto i og hvordan de fire skulle klare seg, var ikke overbevisende nok til at jeg følte behov for å bli værende for andre akt. Den titulære øya er kanskje et ubeskrevet blad, men det er ikke et sted hvor latteren sitter løst.

Men herregud, den scenografien er god.