ANMELDELSE: Pinocchio, National Theatre ✭✭✭

Pinocchio

National Theatre,

13. desember 2017

3 stjerner

Bestill billetter nå

National Theatre fortjener både beundring og oppmuntring for sin utrettelige innsats hver jul for å finne nye måter å underholde oss på, langt utover den vanlige dietten av pantomimer, balletter og den endeløse strømmen av Dickens-produksjoner.  Blant godbitene som har blitt servert her de siste årene, har vi funnet ekte perler som ‘Nation’ og ‘Peter Pan’.  Visst har det også vært noen edle eksperimenter som ikke har truffet blink 100 % (som skoleinspektøren ville sagt), og det gjenstår å se om årets tilbud havner i den første eller andre kategorien.

Det vi så på premierekvelden i går, tyder på sistnevnte.  Men la oss starte med det positive.  Bob Crowley har skapt et vakkert scenedesign; likevel virker det som om selv han har sluppet opp for midler, da enkelte deler ser ut til å være strukket litt for langt, og det er mye bruk av gardintrapper (noe som gir assosiasjoner til produksjoner fra visse andre regissører).  Mer om dette straks.  Lyssliettingen til Paule Constable er mer intellektuell enn prangende: ved starten kan vi nesten tro vi befinner oss i Ibsens verden, på hans aller dystreste.  Regissøren, John Tiffany, vil alltid bli husket for sine fantastiske realiseringer av produksjoner som ‘Once’ og ‘Harry Potter og det forbannede barnet’.  Her virker han på mer usikker grunn, og hovedårsaken ligger trolig i manuset.

Dennis Kelly er offisielt kreditert som dramatiker, men det er bare halve historien.  Han har hatt det utfordrende oppdraget å bruke det originale partituret skrevet for Disneys tegnefilm fra slutten av 30-tallet.  Musikalsk ansvarlig Martin Lowe har lagt til betydelige mengder nytt materiale, inkludert tidligere upublisert stoff og italienske og alpine folketoner, for å skape et komplekst lydbilde som befinner seg i flere verdener samtidig.

Musikkonseptet dominerer så sterkt at det skaper et nesten uløselig problem for produksjonen: hvordan skape mening i et så variert lappeteppe av sjangre og stiler?  Regissør og designer gjør så godt de kan, mens koreograf Steven Hoggett tappert prøver å finne et fysisk språk som forener elementene.  Crowley bruker også hyppig dukkespill i ulike former: fire av de sekundære karakterene – Geppetto (en hes Mark Hadfield), Den blå feen (en søt, men kjølig Annette McLaughlin), Stromboli (Gershwyn Eustache Jnr, som leverer en grotesk karikatur som minner mer om Papa Lazaroo enn det som er behagelig), og Kusken som tar de slemme barna til Gledens øy (David Kirkbride), får alle denne behandlingen.

Kirkbride leverer faktisk en nyansert prestasjon, men lite av dette når gjennom den stivnede masken på det gigantiske hodet han må bære over seg gjennom nesten hele stykket.  De karnevalsaktige figurene blir en irriterende distraksjon, selv om de sikkert har slukt størsteparten av budsjettet.  I tillegg må hver av dem bæres av egne operatører, noe som får scenen til å ligne en religiøs prosesjon i en søritaliensk by.  Men hjelper det oss å fortelle historien?

Noen karakterer slipper heldigvis unna denne byrden.  Den listige reven – nok et eksempel på en litt lettvint stereotypi – spilles av David Langham i en stor frakk med en uformelig hale som titter frem nå og da.  I motsetning til de fleste andre karakterene, som snakker som om de har vært gjennom en streng sensur, minner han mer om de alternative komikerne fra slutten av 1900-tallet.  På den annen side har vi den dannede Jesper Gresshoppe, som er den eneste figuren som høres ut som han hører hjemme i dette årtusenet (og hvis du tar med barn, er det sannsynligvis ham de vil like best).  Han er fremstilt som et kjæledyr på størrelse med en katt, båret rundt av to ensemblemedlemmer, hvorav Audrey Brisson stemmegir ham fra under et tradisjonelt tørkle.  Hvorfor?

Audrey Brisson (Jesper Gresshoppe), James Charlton (dukkefører) og Joe Idris-Roberts som Pinocchio i Pinocchio

Hvem vet.  Minst forståelse har kanskje de menneskelige skuespillerne i vanlig størrelse, som Dawn Sievewright i rollen som Lampy. Hun er bedt om å gjenta sin tøffe skotske jente-karakter fra en annen fersk musikal (når det er sagt, hvis noen lager musikal av ‘Million Dollar Baby’, er hun selvskreven til hovedrollen; høyrehooken hennes må sees).  Den like endimensjonale Waxy spilles av Jack North, mens resten av gjengen fylles ut av stilsikre talenter som Jack Wolfe (som dessverre blir bortkastet i en liten rolle).  Min gjetning er at Tiffany hadde så mange tekniske hodepiner at han rett og slett slapp opp for tid til å detaljstyre resten av regien slik stykket krever.

Det samme må sies om koreografien.  Til tross for at de disponerer noen av de mest kjente Disney-låtene som finnes – noe som er et scoop for National Theatre – virker Hoggett rådvill når det kommer til hva ensemblet faktisk skal gjøre.  Et godt eksempel er det 'nye' nummeret ‘Fun and Fancy Free’, som er en drivende quickstep, men iscenesettelsen er milevis unna den gjenkjennelige danseformen.  For et publikum som har blitt flasket opp på ‘Skal vi danse’ i årevis, virker dette grepet nesten radikalt.  Jeg ser for meg at mange vil føle trangen til å sende en klage-tweet til dommerpanelet.

Når det gjelder lyden… lyddesigner Simon Baker er en mester i faget, men det må skyldes uheldige omstendigheter at forsterkningen høres ut som den kommer fra et kott i nabobygget heller enn fra scenen foran oss.  Og hva med den merkelige sprekken i scenegulvet?  Det tok meg – og jeg går ofte i teateret – godt inn i andre akt å skjønne at det fungerer som en orkestergrav, hvor talentet til femten utmerkede musikere er gjemt bort.  Lyttleton er ikke Royal Festival Hall; det er et rom man burde kunne fylle med femten musikere uten massiv forsterkning.  Hvorfor er det da nødvendig her?  Tom Brady gjør en god jobb med det spennende partituret, men den flate lydgjengivelsen gjør dessverre at de fine nyansene drukner i et litt grumsete lydbilde.

Elementet jeg har viet minst oppmerksomhet til så langt, er selve hovedpersonen.  Joe Idris-Roberts er en dyktig skuespiller (jeg så ham nylig på The Bunker, hvor han var svært imponerende).  Han har en flott fysikk og en behagelig stemme, men han virker ikke å være castet spesielt for sin evne til å tolke 1930-tallets amerikanske standardlåter.  Han beveger seg greit, men blir aldri ordentlig utfordret på dans, selv om musikken stadig inviterer til det.  Bevegelsene er mer atletiske enn uttrykksfulle.  Men uavhengig av dette finnes det et større problem her.

Hvis man ber hvem som helst om å tegne hva Disney ‘betyr’, ville de fleste fokusert på ett element: ansiktet.  Og det viktigste i ansiktet er øynene.  Da Disney skapte Pinocchio, forstod han at han trengte karakterer publikum kunne få varme følelser for i nærbildene.  Han ga derfor sin tredukke de mest uttrykksfulle øynene han kunne finne: inspirert av Vivien Leigh.  Det er det uttrykket vi som publikum knytter oss til.  Hvem bryr seg om store kulisser?  Gi oss de menneskelige historiene om drømmer, sårbarhet og styrke, så vil vi elske heltene som tar oss med på reisen.  Det er ikke Idris-Roberts' feil at dette stykket ikke gir ham nok rom eller dybde til at vi virkelig slipper ham inn i hjertet.

Så hva ligger bak alt dette?  Ærlig talt, hvis National Theatre ikke hadde hatt en så enorm suksess med ‘War Horse’, lurer jeg på om vi hadde sett så mange forestillinger som baserer seg på lignende tekniske finurligheter og dukker.  Jeg bare undrer.

Når det er sagt, er det ikke over før det er over, og produksjonsteamet kan ennå gjøre forbedringer.  La oss ikke glemme at selv ‘War Horse’ var nær ved å feile før premieren.  Full honnør til National Theatre for at de tør å satse stort; det kan hende brikkene faller på plass.  Men det kreves mer arbeid før vi når helt dit.

BESTILL BILLETTER TIL PINOCCHIO HER

Foto: Manuel Harlan