ANMELDELSE: Red Velvet, Garrick Theatre ✭✭✭

Ensemblet i Red Velvet. Foto: Johan Persson Red Velvet

Garrick Theatre

2. februar 2016

3 stjerner

Bestill billetter til Red Velvet Når en profilert skuespiller tolker en berømt rolle, ses det ofte i lys av ulike metatekstuelle elementer. Utallige skuespillere har spilt Hamlet, og karakterer inspirert av Hamlet, noe som skaper en fascinerende dialog mellom de ulike prestasjonene. I Lolita Chakrabartis Red Velvet tar Adrian Lester dette til ekstraordinære nye høyder. Han spiller Ira Aldridge, den første svarte skuespilleren som spilte Othello på en scene i London, i underkant av tre år etter sin kritikerroste Othello på National Theatre. For å gjøre det hele enda mer komplekst, ser vi Lester, i rollen som Ira Aldridge som spiller Othello, fremføre Akt 3 Scene 4 («Oh, hardness to dissemble!») – en fantastisk lagdelt opplevelse. Red Velvet utspiller seg i 1833, under prøveperioden og den påfølgende spilleperioden der Ira Aldridge høstet publikumsros, men ble totalslaktet av kritikerne for sin tolkning av Othello. Etter at den store Edmund Kean kollapser på scenen under en forestilling, erstatter Pierre Laporte (Emun Elliott), teatersjefen ved Covent Garden Theatre, ham med sin gamle venn. Dette blir møtt med vantro av resten av ensemblet, ikke minst Charles Kean (Mark Edel-Hunt), Edmunds sønn, som mener at han som Iago er farens naturlige etterfølger. Likevel vinner Aldridges slående moderne metoder over resten av skuespillerne, inkludert Ellen Tree (Charlotte Lucas), hans Desdemona og Keans forlovede. Men i året da slaveriet ble avskaffet i Storbritannia, viste Aldridges inntog på London-scenen seg å være svært splittende, og hans manglende vilje til å inngå kompromisser i sin «aggressive» spillestil truer forholdet til Laporte.

Adrian Lester som Ira og Emun Elliot som Pierre Laporte i Red Velvet. Foto: Johan Persson Det er vanskelig å se for seg en mer spennende rollebesetning, og den lite kjente historien som utgjør stykkets kjerne lover svært mye. Men selv om det er mye å beundre i Red Velvet, er stykket ujevnt. Det er ofte tankevekkende og ekstremt vittig, men hovedpersonen lider under manglende karakterutvikling. Da han slutter seg til kompaniet, bemerker Ellen Tree at «det som fornærmer yrket vårt mest, er oppmerksomheten som gis til hovedrollen». Faktum er at mens Red Velvet avslører mye om skuespilleren Ira Aldridge, lærer vi lite om mannen som trer av scenen. Chakrabarti beskriver Aldridge som et «ekstremt modig, iherdige og kompromissløst talent», og Red Velvet fanger dette scenelivet utrolig godt. Lester er fabelaktig til å formidle perfeksjonismen hans, og frustrasjonen over kollegenes pompøse spillestil gir et fascinerende og fornøyelig innblikk i skuespillerkunstens evolusjon. Stykket gjør også en god jobb med å dramatisere ensemblets tankeløse og nedlatende holdninger – «da jeg hørte han var mørk i anmeldelsene, trodde jeg det var stemningen!» – satt opp mot kritikernes kalkulerte angrep. Å høre slike dehumaniserende anmeldelser av hans Othello bli lest høyt av hvite skuespillere var et sterkt øyeblikk, og den hykleriske ideen om at en hvit skuespiller «blir Othello», mens en svart skuespiller «viser sitt sanne jeg», utforskes med grøssende effekt.

Til tross for alle sine fascinerende kvaliteter forblir Aldridge en merkelig ufullstendig karakter. Rammefortellingen, der den polske journalisten Halina (Caroline Martin) intervjuer en eldre og bitter Aldridge, antyder hvordan han ble preget av datidens ignorante holdninger. I stykkets åpningsscene nedvurderer han henne for unøyaktige påstander om privatlivet hans – spesielt troen på at han har barn med sin nå avdøde kone, Margaret (også spilt av Martin). Dette kulminerer i at Aldridge kaller Halina «talentløs, sjarmløs og respektløs», selv om hun kun har uttrykt beundring for ham. Dette antyder at stykket skal dekonstruere hendelsene som førte til Aldridges giftige kynisme, men mye blir fortalt til oss i stedet for å bli vist.

Charlotte Lucas som Ellen Tree og Amy Morgan som Betty Lovell i Red Velvet. Foto: Johan Persson

Vi ser glimt av Aldridges liv utenfor scenen gjennom hans forhold til kvinner. Når Margaret dukker opp i garderoben hans på premieren av Othello, ser vi de kjærlige måtene de tar vare på hverandre på i møte med et intolerant samfunn. Kombinert med skuespillernes søte og naturlige kjemi, blir dette en svært rørende og menneskelig scene. Likevel dukker ikke Margaret opp igjen, og publikum får aldri svar på hvilken innvirkning dette viktige forholdet hadde. Dette kompliseres ytterligere av Laportes senere anklage om at Aldridge har oppført seg upassende overfor Ellen Tree, der han bemerker at Aldridge er kjent for sine romantiske eskapader. Dette underbygges av et minneverdig poeng i første akt om hans mangeårige elskerinne, men vi ser ingenting på scenen som gir dette dramatisk tyngde. Videre blir Laportes lidenskapelige og tilsynelatende ærlige tale (glimrende levert av Elliott) om hvor vanskelig Aldridge er å jobbe med, undergravd av det vi ser av ham under prøvene, der han er profesjonaliteten selv.

Adrian Lester i Red Velvet. Foto: Johan Persson

Likevel finnes det noen virkelig fremragende øyeblikk som tyder på at Chakrabarti har en stor fremtid som dramatiker. Aldridges lidenskap for faget er aldri i tvil, og Lester spiller hans rettferdige sinne over urettferdig behandling – «ingen leer på et øyelokk når bestemor spiller Julie!» – til perfeksjon. Scenen der den eldre skuespilleren forbereder seg på å spille Lear er også nydelig observert, der Lester og Martin utnytter den enkle garderobekulissen til det fulle.

Manuset er også tidvis svært morsomt. Simon Chandler er en komisk åpenbaring som den selvopptatte skuespilleren Bernard Warde, og Edel-Hunts Charles Kean og Alexander Cobbs Henry Forester gjør en formidabel jobb med å belyse datidens absurde, melodramatiske skuespillerstil – ikke ulikt skuespillerne Mossop og Keanrick fra Sorte Orm. Chakrabartis erfaring som skuespiller er tydelig ikke bare her, men også i analysen av Othellos og Desdemonas motiver på scenen. Lucas og Lester er utmerket sammen, og deres mistenksomhet overfor hverandre utvikler seg naturlig til et nært samarbeid. Jeg skulle faktisk gjerne sett mer av Ellen Tree. Hennes treffsikre forhold til Charles Kean bød på en kort, men interessant dialog om utfordringene kvinnelige yrkesutøvere møtte. Dette, sammen med Halinas behandling fra mannlige journalister, kunne ha vært utviklet mer for å fungere som en sterkere parallell til Iras behandling.

Red Velvet berører en rekke svært vanskelige temaer rundt rase, og gjør det på en fengslende og reflektert måte. Stykket er generelt godt skrevet – med flere glimrende nyanser – og denne oppsetningen byr på mange sterke prestasjoner, ikke minst fra Adrian Lester som Ira Aldridge. Likevel forblir Aldridge en ufullstendig hovedperson, og for mange aspekter ved livet hans blir fortalt fremfor vist. Dette betyr at stykket, på tross av sine mange sterke kvaliteter, ikke helt når sitt fulle dramatiske potensial. Red Velvet spilles til 27. februar på Garrick Theatre

Charlotte Lucas som Ellen Tree. Foto: Johan Persson

Emun Elliot som Pierre Laporte. Foto: Johan Persson

Adrian Lester i Red Velvet. Foto: Johan Persson