ANMELDELSE: Road, Royal Court Theatre ✭✭✭✭

Ensemblet i Road. Foto: Johan Persson

Road

The Royal Court

28. juli 2017

4 stjerner

Bestill nå Det er to ting som får deg til å føle deg gammel: barn og teater. Begge deler kan virkelig sette alderen i perspektiv. Jeg så den opprinnelige turnéproduksjonen av Road, som nå markerer sitt 30-årsjubileum med en ny oppsetning på Royal Court. Den ble spilt som en vandreforestilling – jeg visste ikke engang at teater kunne gjøres på den måten, og det var en helt unik opplevelse. Ian Dury spilte fortelleren Scullery; han håndhilste på meg og sang til en av vennene mine i pausen. Jane Horrocks og resten av skuespillerne vevde seg mellom oss i publikum, og et eldre publikumsmedlem satt i lenestolen på settet mens skuespillerne bare spilte rundt henne. Det var uforglemmelig for meg, som den gang var student.

Faye Marsay og Liz White i Road. Foto: Johan Persson

Regissør John Tiffany dropper vandreformatet i denne iscenesettelsen. Scenen strekker seg ut i salen og avslører en slags glassheis der noen av monologene og de mindre scenene utspiller seg. Vi tas med gjennom en kveld i en gate i Nord-England. Tiden har satt sine spor på noe av materialet, og enkelte rolletolkninger vipper faretruende nær karikatur. Som Scullery fremstår Lem Sissay som en stereotypi av en komiker fra nord, og jeg følte at han kunne ha hatt mer kontakt med publikum. Likevel er dette et solid ensemble med mange høydepunkter. Disse inkluderer den fantastiske June Watson som Molly, som gjør seg klar for en kveld på puben, Liz White som er hjerteskjærende som den mishandlede kona Valerie, og Mark Hadfields gripende Jerry, som lengter etter en fortid han ser gjennom rosa briller. Aller best er en herlig og bevegende scene med en suveren Michelle Fairley som Helen. Hun prøver desperat å forføre en dritfull og oppkastende soldat – hun bruker til og med pommes frites, «på en asjett», for å friste ham – før hun innser hvor ung og ødelagt han faktisk er.

Mike Noble og Michelle Fairley i Road. Foto: Johan Persson

Siden stykket først ble satt opp, har vi sett en bølge av arbeiderklasseforfattere og kunst som reflekterer Cartwrights innflytelse, inkludert Lee Hall (det er et lite nikk til Billy Elliot når Scullery utfører en ballett med en handlevogn), Shameless, Gary Owen og en rekke Channel 4-dokumentarer om trygdemottakere. Jeg lurte på om materialet burde vært fullstendig oppdatert, men det forblir fastlåst i et slags 80-talls ingenmannsland. Å plassere monologer og scener i glassboksen gjør at de ser ut som museumsgjenstander, noe som ikke hjelper på det daterte preget.

Men det var én ting jeg hadde glemt. Det har alltid vært der, jeg hadde bare glemt det. Og det er hvor strålende Cartwright er som dramatiker. Manuset hans strakk seg over alle disse årene og ga meg en real ørefik – en hymne til arbeiderklassen og fattigdommen. Den siste scenen, der fire unge mennesker utfører et helt eget ritual, er kraftfull og rørende. Eddie, Brink, Carol og Louise (spilt av Mike Noble, Dan Parr, Liz White og Faye Marsay – alle utmerkede) drikker seg fulle, setter på Try A Little Tenderness av Otis Redding, og skriker ut frustrasjonen sin – en katartisk utløsning for all fortvilelse. Det er en av de mest briljante scenene skrevet for den britiske scenen, og klimakset, når de skriker «Somehow a somehow a somehow- might escape» om og om igjen, river i hjertet. Bortsett fra her, hvor Tiffany legger til en helt meningsløs Tai Chi-sekvens med hele ensemblet som totalt undergraver kraften i ropet og døyver slaget. Stykket trenger å tale for seg selv, og altfor ofte her svekker regi og bevegelse selve teksten. Men hvis dette stykket er nytt for deg: få med deg Cartwrights mesterverk, og bli med meg i lengselen etter en oppfølger.

BILLETTER TIL ROAD