ANMELDELSE: Saint George and the Dragon, National Theatre ✭✭

Skuespillerensemblet i Saint George and the Dragon. Foto: Johan Persson Saint George and the Dragon.

Olivier på National Theatre.

11. oktober 2017

2 stjerner

Bestill billetter

Siden EU-avstemningen har kunstnere, ved siden av den endeløse strømmen av Brexit-debatter, respondert på resultatet. På Booker-prisens kortliste utforsker Ali Smiths Autumn og Fiona Mozleys Elmet mytiske fremstillinger av England parallelt med samtidens hendelser, og Grayson Perry har skapt urner for både «Leavers» og «Remainers». Tidligere i år presenterte National Theatre stykket My Country av Carol Ann Duffy, som utforsket avstemningen ved hjelp av Britannia og hennes regioner, samt de keltiske nasjonene som Cymru. Nå tar Rory Mullarkeys nye stykke på Olivier-scenen for seg legenden om St. Georg og dragen, og tar oss med fra det første, forestilte drapet på dragen og frem til i dag. St. Georg oppfordrer innbyggerne på øya si til å lukk øynene, forestille seg hva de kan oppnå, og jobbe hardt for å realisere det. I løpet av årene han er borte fra øya, spinner vi gjennom den industrielle revolusjonen og frem til vår tid. Dessverre bommer stykket på mange plan.

Skuespillerne i Saint George and the Dragon. Foto: Johan Persson

All ære til Rae Smiths utmerkede scenografi som utnytter hver tomme av den massive scenen; et design inspirert av pop-up-bøker for barn som passer perfekt til stykkets tegnefilmaktige karakter. Scenebyttet til den industrielle revolusjonen leder tankene hen til åpningsseremonien for OL i London i 2012, men er like fullt severdig. Det er de perfekte rammene for stykket, som tekstmessig minner om en svak grafisk roman; nesten alle karakterene er endimensjonale, med bare sporadiske blimt av dybde og interessante konsepter. Kampen mot den første dragen er briljant iscenesatt og spennende – her fortjener scenografien full honnør. Likevel inntreffer dette 45 minutter ut i forestillingen, og det er mange lange minutter igjen. Dragen opptrer selvfølgelig i menneskelig form og representerer undertrykkelse, kommersialisme og grådighet, og i siste akt finnes den i oss alle – et interessant konsept som dessverre presenteres som en enkel pantomime-skurk. Mullarkeys mål er ambisiøst, men han kommer aldri under overflaten på historien.

(F.v.) Reuel Guzman (Gutt), John Heffernan (Georg) og Gawn Grainer (Charles). Foto: Johan Persson

At noe av dette tøvpratet i det hele tatt fungerer, skyldes John Heffernans vidunderlige komiske prestasjon som Georg; han har utmerket humoristisk timing og er tvers igjennom elskverdig. Han er heroisk når han må, og forvirringen hans når han vender tilbake til øya si er en fryd. Likevel får han aldri muligheten til å gå i dybden; antydningene om ham som en person med psykiske lidelser i tredje akt blir glattet over, og han får aldri ta oss med inn i mørket. Som dragen kanaliserer Julian Bleach sin Davros og Shockheaded Peter med godt resultat – stemmen hans drypper av arroganse, men han forblir en karikatur av en klassisk skurk. Ensemblet jobber utrolig hardt for å gi manuset tyngde, noen ganger litt for hardt; entusiasmen kan grense til det desperate. For å være rettferdig finnes det øyeblikk der man ler høyt, men de er få og langt mellom, og hvorfor ha én vits om Mega Bowl når du kan ha fem? I likhet med karakterene begynner vi å lengte etter den gamle verdens enkelhet; første akt er definitivt den beste.

Hvis du er ute etter knivskarp politisk satire som kommenterer nasjonens tilstand, bør du heller dra rett over elven for å få med deg et av James Grahams stykker som for tiden trekker fulle hus. Dragen som National Theatre virkelig kjemper mot, er utfordringen med å finne et nytt hit-stykke til Olivier-scenen. Ut fra dette å dømme, må de vente lenge på en helt som kan redde dagen.

BILLETTER TIL SAINT GEORGE AND THE DRAGON