ANMELDELSE: Sunny Afternoon, Hampstead Theatre ✭✭✭

Sunny Afternoon

Hampstead Theatre, i ferd med å flytte til West End

5. mai 2014

3 stjerner

Hva skaper en god musikal? Hva er egentlig forskjellen på et teaterstykke med musikk og en musikal? Betyr det skillet noe, og eksisterer det i det hele tatt? Er en skuespiller noe annet enn en musikalartist, eller er musikalartisten bare en skuespiller med ekstra ferdigheter? Hva gjør en ny musikal verdt å se? Er det egentlig forskjell på en «jukeboks-musikal» og en nyskrevet musikal? Og i så fall, bør det være det?

Alle disse spørsmålene kommer tydelig i fokus når man ser urpremieren på Sunny Afternoon (musikk og tekst av Ray Davies, manus av Joe Penhall), Edward Halls nyeste produksjon ved Hampstead Theatre.

Dette er historien om The Kinks, det britiske bandet som var en av de største kreftene i britisk musikkliv i tre tiår, fra sekstitallet til slutten av nittitallet. Deres imponerende katalog danner musikken i stykket, mens bandets historie utgjør handlingen.

Eller i det minste, det bør den gjøre.

Men det er faktisk mulig å forlate salen uten å vite særlig mye om hvorfor bandet ble startet, hvorfor de fungerte så godt sammen, eller hvorfor de holdt ut så lenge. Penhalls manus mangler nemlig både detaljer og presisjon.

Likevel er det helt umulig å forlate forestillingen uten å ha lyst til å løpe hjem og høre på alt The Kinks har produsert. Er det kanskje den viktigste indikatoren på en god musikal? Tørsten etter låtene man nettopp har hørt? I så fall er denne produksjonen en stor triumf.

Likevel kreves det mer av en virkelig god musikal. Helt siden Rodgers og Hammersteins dager har kravet vært at musikken ikke bare skal være fengende, men også drive karakterutviklingen og historien fremover. Når det gjelder jukeboks-musikaler, er Jersey Boys selve gullstandarden; der er historien om sangene flettet sømløst sammen med låtene selv og livene til de som skapte dem.

I de siste tjue minuttene av Sunny Afternoon treffer Penhall, Davies og Hall balansen perfekt. Sekvensen fra det øyeblikket gitaristen Pete tviler på om han skal fortsette i bandet, og frem til finalen, er helt magisk, engasjerende og hjertevarm – akkurat slik en god musikal skal være. Her når alle skuespillerne de rette høydene, både vokalt og i form av ærlig spill fullt av hjerte. I denne delen betyr alt noe, alt føles, og alt fungerer.

Det er derfor ikke rart at publikum går av skaftet ved teppefall og blir stående i ellevill glede gjennom ekstranumrene. De har vært vitne til det sjeldne fenomenet: en jukeboks-musikal som fungerer som en ekte musikal, hvor de kjente hitlåtene faktisk driver handlingen og karakterene videre.

Tenk deg resultatet om elegansen og stilen fra slutten hadde preget hele forestillingen? Om klarheten og den sømløse vekslingen mellom sang og drama hadde vært konstant?

Dessverre er første akt nokså ujevn. Noen låter er klossete plassert mellom store partier med dialog, mens andre fungerer godt. Inkonsekvens er stikkordet. Det er aldri direkte dårlig eller ulidelig kjedelig, men det når heller aldri opp til det potensialet som de siste scenene så tydelig viser at bor i stykket.

Begynnelsen av andre akt, med scenene fra USA-turneen, er dessverre ganske svak. Den er fylt med klisjeer og anakronismer, og verst av alt: Dette er det punktet hvor musikken føles mest løsrevet fra handlingen, og karakterene mister kontakten med sin egen motivasjon og troverdighet.

I første akt og begynnelsen av andre akt føles stykket mer som et skuespill med musikkinnslag. Ordene styrer showet, mens musikken bare fungerer som pauser eller kontraster. Men i de siste tjue minuttene er det definitivt en musikal – og en knallgod en.

Penhall siteres i programmet på følgende:

«Rays låter er unikt egnet for teateret, på en måte ingen andre låtskrivere kan matche.»

Virkelig? Man kan vel anta at Bernstein, Rodgers, Sondheim, Flaherty, Guettal, Robert-Brown, Lippa, Shaiman, John, Tesori og Kitt (for å nevne noen) alle har skrevet sanger som er minst like godt – om ikke bedre – egnet for scenen enn det Davies har gjort.

Men kanskje forklarer dette selve kjerneproblemet. Davies' sanger er fantastiske, men de ble ikke skrevet for dette stykket. Til tross for låtenes iboende fortellerkraft, krever de en svært nøyaktig integrering i en historie som trenger dem. Bortsett fra de siste tjue minuttene, har ikke Penhall klart å levere den historien.

Edward Hall har regien, men man får følelsen av at han tror han regisserer et rent teaterstykke fremfor en musikal. Forestillingen mangler den musikaliteten den skriker etter. Adam Cooper skal imidlertid ha ros for utmerket og leken koreografi, som ensemblet fremfører med stor glød.

Lyddesignet til Matt McKenzie er dessverre en gjentatt skuffelse. Hampstead Theatre er ikke et stort lokale, men balansen mellom sang og instrumenter sitter sjelden. Resultatet er at tekstene, spesielt de som synges av John Dalgleish i rollen som Ray, drukner eller blir for lave. Det er en skam – for når du faktisk hører ham, er Dalgleish imponerende.

Ray er den sentrale karakteren, og mye hviler på Dalgleish. Han mestrer oppgaven for det meste, men publikum får ikke nok tid til å like ham eller føle med ham. Det gjør at forestillingen føles mer oppstykket enn den hadde vært om vi virkelig hadde forelsket oss i hovedpersonen. Dalgleish er selvsikker og dyktig, men han mangler kanskje den varmen og det hjertet en ekte musikalstjerne må ha.

Medspillerne hans har det litt lettere. Karakterene deres er riktignok mindre, men de er skrevet med mer varme – noe som fungerer utmerket. Best er Ned Derrington som Pete, den jordnære og lavmælte gitaristen som ikke helt ser sin egen verdi. Derrington er strålende hele veien; han synger godt, og når han får sitt store øyeblikk i andre akt, spiller han helt fabelaktig.

Like god er George Maguire i rollen som den rebelske og festglade lillebroren Dave. Han er en kule av energi og raseri mot systemet, med langt hår og en dekadent livsstil. Han er morsom, men kan snu på en femøring og bli dypt seriøs – og han har en uanstrengt tenor som gir musikken et ekstra løft.

Det fjerde medlemmet av kvartetten, den litt laidbacke trommisen Mick, spilles ypperlig av Adam Sopp. Han er tilbakelent der de andre er intense, litt tørr i stilen, men kapabel til plutselige utbrudd – en perfekt legemliggjøring av en småsint trommeslager fra London-miljøet.

Lillie Flynn er nydelig i rollen som Rays kjæreste og kone, Rasa. Hun synger klokkerrent og bringer ekte varme til hver eneste scene. Philip Bird spiller flere roller, alle godt utført, men han er spesielt herlig som Mr. Davies, Rays ydmyke far.

Miriam Beuther har skapt en prangende scenografi, men den klarer ikke helt å fange Rays indre reise, som jo er selve drivkraften i historien. Den gir heller ikke helt troverdige rammer for de mange ulike stedene handlingen utspiller seg. Merkelig nok er salen bygget om med en lang catwalk ut blant publikum, men den blir knapt brukt. Når den først brukes, føles det mer som om den splitter oppmerksomheten enn at det skaper nærhet eller storslått show.

Kostymene hennes er derimot en helt annen sak: de er guddommelige, og det er dusinvis av dem. Fargerike, tidsriktige og spreke bidrar de stort til å fortelle historien om The Kinks, deres tid, og deres mange opp- og nedturer.

Det er mye å like i Sunny Afternoon, og totalopplevelsen er mer enn tilfredsstillende. Det er rett og slett god underholdning, vel verdt å få med seg og vanskelig å ikke la seg rive med av.

Men... det burde ha vært en total triumf. Dessverre står Penhalls manus og Halls regi i veien for det helt store mesterverket.