ANMELDELSE: The Good Person of Szechwan, Barbican Centre London ✭✭✭✭

Mark Ludmon anmelder Jurij Butusovs oppsetning av Brechts Det gode menneske fra Sezuan på Barbican Theatre i London

Alexander Arsentiev og Alexandra i Det gode menneske fra Sezuan. Foto: Alex Yocu Det gode menneske fra Sezuan

Barbican Theatre, London

Terningkast fire

Den russiske regissøren Jurij Butusov har skapt seg et navn med visuelt slående og fantasifulle nytolkninger av klassiske stykker – fra Shakespeares Richard III og Hamlet til en svært teatralsk versjon av Tsjekhovs Måken. Hans nyeste produksjon gir nytt liv og friske ideer til Bertolt Brechts Det gode menneske fra Sezuan, som nå er satt opp på Londons Barbican Theatre (med teksting) etter premieren ved Moskva Pusjkin-teater i 2013. Ved å bruke Paul Dessaus musikk fra 1948-oppsetningen, kombinerer Butusov det musikalske med sterke bilder og en fysisk spillestil i denne lidenskapelige og kraftfulle gjenfortellingen av Brechts parabel.

Alexander Arsentiev og Anastasia Lebedeva i Det gode menneske fra Sezuan. Foto: Alex Yocu

I intervjuer forteller Butusov at han ble inspirert til å sette opp dette klassiske stykket etter å ha møtt den anerkjente russiske skuespilleren Alexandra Ursulyak, som han tildelte tittelrollen. I gjestespillet i London leverer hun en trollbindende fysisk rolletolkning av Shen Te, den prostituerte som forsøker å være god mot menneskene rundt seg etter å ha blitt velsignet med en liten formue av gudene. Men hun oppdager snart at godhet alene ikke er nok for å overleve i et grådig kapitalistisk samfunn; hun tar derfor på seg rollen som den kyniske og hensynsløse mannlige fetteren, Shui Ta, som kan ta de tøffe avgjørelsene der hjertet ikke har plass. Som Shen Te er hun en både beundringsverdig og tragisk skikkelse med utsmurt sminke, ustø i høye hæler, revne strømpebukser og en svart PVC-regnfrakk – men hun forvandles totalt som sitt velkledde alter ego med gangsterhatt og pålimt bart. I en verden preget av konstant sult og fattigdom blir det tydelig at det gode kun kan eksistere side om side med det onde, og at de to er uforenelige. Butusov understreker denne dualiteten gjennom gjentakende projeksjoner av tvillinger, og klarer tidvis å få både Shen Te og Shui Ta på scenen samtidig i en urovekkende dobbeltgjenger-effekt.

Alexander Matrosov imponerer som Shen Tes eneste venn, vannselgeren Wang. Hans evne til å kommunisere med gudene forklares ved å fremstille ham som en mann med Downs syndrom – en noe problematisk referanse til den gamle myten som knytter diagnosen til overnaturlige evner. De «høye» gudene, representert ved Anastasia Lebedeva som en ensom og mager skikkelse, er ikke bare «maktesløse» her, men sårbar og for det meste livløse. Mens Brecht ønsket at teatret hans skulle belyse at urettferdighet kan bekjempes og at endring er mulig, tilbyr denne forestillingen en mer kynisk visjon der det rettferdige samfunnet – i tråd med en av Brechts sanger – først vil komme på «Sankt Aldri-dagen».

Alexandra Ursulyak i Det gode menneske fra Sezuan

Selv om handlingen hovedsakelig utspiller seg i en storby i den kinesiske provinsen Sezuan, ga Brecht moderne regissører et påskudd for ikke å bruke østasiatiske skuespillere ved å hevde at stedet sto som symbol for «alle steder der mennesker utbyttes av mennesker». Dette er samme type begrunnelse som møtte sterk kritikk da The Print Room satte opp Howard Barkers In the Depths of Dead Love for to år siden uten asiatiske skuespillere. Scenograf Alexander Shishkin utnytter Barbicans store scene til det fulle og har skapt et stramt univers av bladløse trær som minner lite om Kina, men snarere om en dyster skumringverden der solen aldri skinner, stemningsfullt lyssatt av Alexander Sivaev.

Alexandra Ursulyak i Det gode menneske fra Sezuan. Foto: Viktoria Lebedeva

Det er sjelden et stille øyeblikk i denne oppsetningen, der skuespillerne nesten konstant er i bevegelse basert på det Butusov kaller «atferdsmessig plastisitet». Energien akkompagneres av variert musikk i sjangere fra jazz og blues til klassisk, fremført av et liveband under ledelse av Igor Gorsky. Brecht og Dessaus sanger er bevart, og de fleste synges fortsatt på tysk av respekt for poesien, men mye nytt er lagt til – inkludert, overraskende nok, Ryuichi Sakamotos emosjonelle tema fra filmen Merry Christmas Mr. Lawrence. Musikken gir en følelsesmessig tyngde til denne mesterlige nytolkningen av en klassiker som sjelden settes opp i Storbritannia. Forestillingen hedrer Brechts bevisst teatralske stil, men tilfører en visuell teft som gir ekstra skjønnhet og spenning.