ANMELDELSE: The Pass, Royal Court Theatre ✭✭✭

The Pass

Royal Court Theatre

28. januar

3 stjerner

Det blir stadig tydeligere at for at teatret skal klare å konkurrere om publikums oppmerksomhet i dagens samfunn, handler det ikke bare om man klarer å holde seg våken; det handler om hvorvidt det – uavhengig av billettpris – er fornuftig å bli værende når man tenker på alt det andre man kunne ha gjort: smutte hjem for å se siste episode av Justified eller The Good Wife (eller begge deler), lese den nyeste Booker-nominerte romanen eller en rykende fersk krim bok, få unna papirarbeid, ha en ordentlig samtale ansikt til ansikt med noen, åpne en flaske vin, eller hva som helst annet.

Det finnes ingen grunn til å holde ut kjedelig teater. Dårlig teater kan ofte være ufrivillig humoristisk og fengslende. Men kjedelig teater... vel, det tærer på sjelen og gjør at man tviler på om det i det hele tatt er vits i å besøke teatret igjen.

Når det gjelder John Donnellys The Pass, som nå spilles på Royal Courts Jerwood Upstairs i regi av begavede John Tiffany, mangler det ikke på elementer som nesten garantert er det motsatte av kjedsomhet: Laura Hopkins’ smarte scenografi som umiddelbart transporterer deg til et elegant hotellrom i Bulgaria, komplett med en fungerende, romslig dusj i glass som ved stykkets start er fylt med damp og løfter om nakenhet og dristige påfunn; Russell Tovey, i toppform som Jason, som uanstrengt hopper tau som trening i kun en stram, sort Calvin Klein; Gary Carr, like veltrent som Ade, iført enten et håndkle eller Hugo Boss-boksere, i aktiv kamp med Tovey om tittelen som scenens best definerte kropp i London; en tittel som spiller på tekstens to nøkkelelementer: seksuelle møter og mekanikkene og kompleksiteten i livet som profesjonell fotballspiller. Og likevel, til tross for all elegansen og stilen Tiffany tilfører prosessen, og kvaliteten i de sentrale prestasjonene, er The Pass et så kjedelig skuespill som man overhodet kan støte på. Det er nesten uforståelig at det er satt opp på Royal Court når det finnes så mange bedre nye stykker som prøver å finne en scene.

For det første er det altfor langt. Det har lite på hjertet, men gjentar det samme om og om igjen. Som en serie skarpe vignetter på maksimalt 50 minutter kunne det hatt en reell verdi, men med en varighet på to og en halv time føles det som tre uker i skjærsilden.

For det andre er ikke ordvekslingene vittige nok; følelsen av trussel og muligheter kommer fra skuespillerprestasjonene og regien (i pausene), og selv om det tydelig forsøker å etterligne Pinter, faller det pladask og ender opp som Footballers’ Wive: The Gay Easter Special.

For det tredje virker det ikke som om stykket vet hva det vil oppnå. Er det et stykke om de ødeleggende konsekvensene av å være i profesjonell fotball? Er det et stykke om hvordan skeive idrettsutøvere må skjule sin seksualitet og prisen de må betale for det? Er det et stykke om en kjærlighetshistorie som burde skjedd, men som aldri ble noe av? Er det et stykke om makt og korrupsjon?

Resultatet er at The Pass egentlig ikke handler om noen verdens ting. Det er hverken morsomt, trist eller sjokkerende, og det gir ingen innsikt i noe som helst, bortsett fra kanskje den endeløse tristessen i et liv tilbrakt på hotellrom.

Gjennom tre akter følger vi oppturen og fallet til superstjernen Jason. I første akt deler han og Ade rom før den viktigste kampen i deres gryende karrierer. Jason forfører Ade for å få ham ut av balanse, og dagen etter scorer han et mål som endrer livene deres for alltid. Ade blir ikke valgt ut og lever videre som en lykkelig tømrer, finner en mann han elsker og slår seg til ro.

Jason gifter seg, får barn og klatrer til de svimlende høydene i superstjernelivet med alt det fører med seg. Andre akt er forvirrende og fokuserer på Jasons møte med en tøff poledanser som kanskje, eller kanskje ikke, planlegger å tjene store penger på å selge en video av deres seksuelle eskapader til pressen.

I tredje akt gjenforenes Jason med Ade etter mange år uten kontakt, tilsynelatende for å tilby ham en jobb med å pusse opp Jasons greske villa. Det oppstår merkelige, simulerte sexleker med en villig hotellresepsjonist og en forvirret, nesten-konfrontasjon med Jasons sanne jeg – men stykket slutter som det startet, med Jason alene i en hotellverden, fortapt i sine egne tankespill.

Tovey leverer en førsteklasses prestasjon. Han angriper rollen med hver fiber i kroppen og gir dialogen mer liv og tyngde enn den fortjener. Likevel sliter selv han med å gjøre den merkelige andreakten interessant og troverdig. Aller best er Toveys evne til å formidle humørsvingninger og indre tanker gjennom stillhet, fakter og blikk. Han er virkelig en fremragende skuespiller.

Det samme gjelder Carr, som får langt mer ut av rollen som Ade enn teksten legger opp til. Det er en intensitet i alt han gjør som er fengslende. Han er spesielt god på den lette berøringen som trengs for å la den 17 år gamle versjonen av Ade, komplett med en spirende seksuell identitet, tre frem.

Det er interessant hvor umulig det er å engasjere seg i Jason og Ade uten faktisk å se dem utmerke seg i sin sport. Uten en følelse av deres faktiske sportslige dyktighet (noe teaterversjonen av Chariots of Fire forsto fullt ut), er det vanskelig å bry seg om eller føle empati med karakterene. Her er det rett og slett umulig å bry seg filla om hverken Jason eller Ade.

Tiffany regisserer vakkert, elegant og med en tydelig hensikt. Koreografien i sceneskiftene er stilistisk og interessant, men merkelig nok antyder den et løfte som teksten aldri klarer å innfri.

Faktisk klarer Tiffany, Tovey og Carr i fellesskap å overskygge Donnellys forvirrede og noe overfladiske tekst. Trioen gir skrivingen en bravur, en stil og en følelse av tyngde som ligger langt over forfatterens prestasjon.

Om bare disse talentene hadde blitt brukt på et manus som holdt samme nivå.

The Pass har ingenting nytt å melde, men markedsføres likevel som «en rappfotet ny historie om sex, berømmelse og hvor mye man er villig til å tape for å vinne». Hamlet tar for seg de samme temaene og er langt mer «rappfotet». Til tross for det betydelige talentet hos både skuespillere og regissør, er det nok mange som velger å takke nei til denne pasningen.