ANMELDELSE: The White Devil, RSC, Swan Theatre ✭

Foto: Keith Pattison The White Devil 16. august 2014 1 stjerne

For noen uker siden tok RSC – Royal Shakespeare Company – det litt uvanlige steget å skrive direkte til publikum om Maria Abergs kommende oppsetning av John Websters The White Devil (som nå spilles på Swan Theatre). De advarte om følgende:

«Websters briljante, satiriske og voldelige stykke har historisk sett utfordret publikum med sine grafiske drapsskildringer, og etter hvert som vi arbeider med forestillingen i prøvesalen, blir det tydelig at vår produksjon ikke blir noe unntak...

I Maria Aberg har vi engasjert en regissør som nærmer seg stykket med et sterkt ønske om å knytte denne 400 år gamle teksten til et moderne publikum... dette innebærer å legge handlingen til en samtidssetting, noe som har potensial til å gjøre voldsscenene mer umiddelbare for publikum.

Derfor ønsker jeg å skrive til dere for å opplyse om at vår produksjon vil inneholde scener med voldelig og seksuell karakter som enkelte i publikum kan finne sjokkerende. Det er ikke lagt til nytt materiale i teksten; det er rett og slett slik at ved å legge stykket til en moderne setting, vil Websters nødvendigvis voldelige og lidenskapelige verk føles like direkte og utfordrende som det gjorde for urpremieren i 1612.»

For å feilsitere Svanen fra Avon: Jeg synes RSC dveler for mye ved sine advarsler.

Eller rettere sagt: Jeg synes RSC advarer mot helt feil ting.

Denne moderne, blekede versjonen av Webster, preget av rene overflater og dominerende multimedieskjermer, drukner ikke i blod. Den er ikke ladet med vold (verken seksuell eller annen), og den er mer ugrunnet uforståelig enn den er konfronterende. Ja, det forekommer en kvelning (og et nakkebrudd et annet sted) som er ubehagelig å se på, men det er ingenting som er mer dystert enn scener i andre nylige RSC-produksjoner.

I starten av hver akt skritter Kirsty Bushell (i rollen som den utro Vittoria) frem mot scenekanten og opprettholder en bevisst blikkontakt med utvalgte publikummere – en kontakt hun holder akkurat lenge nok til at det blir ubehagelig. Hun er knapt kledd: BH, trauste truser (av den typen en skolegutt kanskje ser for seg at en nonne bruker), håret under en parykkhette, barbeint. Sårbar. Men fylt av stål. Langsomt kler hun på seg, og fanger publikum i en intim medskyldighet. Når parykken kommer på, starter «handlingen», og den fjerde veggen brytes uopprettelig. I andre akt tar hun seg god tid til å plassere en medisinpose fylt med teaterblod i trusen, og signaliserer konspiratorisk at hun vil blø «der nede» i løpet av akten. Hele tiden stirrer hun kjølig inn i øynene på publikummere som ser ut til å tenke «hvorfor meg?».

Uroevekkende og fascinerende.

Men effekten er flyktig hver gang, da forestillingen oversvømmes av høy, pumpende musikk, videoprojeksjoner sentrert rundt blod eller kvinnekroppen, merkelige rykninger i form av «danser» fra ensemblet, og en overveldende «euro-trash» nattklubbfølelse. Det hele får et preg av å være en fantasi-episode av Footballers' Wives. Det er et sanseoverload som føles desorienterende og, ærlig talt, bisart.

Det som lider mest, er selve historiefortellingen. Motivasjoner, subtiliteten i handling og reaksjon, korrupsjonens dybde og de mange lagene av motiver for hevn og drap – alt blir tåkelagt i jakten på ideen om at en moderne setting skal sikre relevans og utfordring.

En annen sentral regibeslutning, å endre kjønnet på Vittorias bror, er katastrofalt ulogisk. Det er ingenting i veien med at dyktige kvinnelige skuespillere spiller mannlige roller, men det må ligge en svært god grunn bak det å endre kjønnet på en karakter forfatteren har skapt. Aberg har gjort dette før: Hennes oppsetning av King John hadde en kvinnelig Bastard. Det fungerte ikke da, og det er direkte ødeleggende her.

Essensielt for Websters stykke er følelsen av de mannlige karakterene som bruker, misbruker, kontrollerer, «beskytter» og til slutt slakter ned Vittoria og Isabella (hustruen til Vittorias elsker, her spilt av Faye Castelow). Forenklet sett representerer Isabella det patriarkalske bildet på den «gode hustruen» og Vittoria den «onde». Å legge til ytterligere en sentral kvinnelig karakter gjør ingenting for å belyse stykket eller dets poenger. Det ser heller ikke ut til å ha noe nyttig å si om misogyni.

Castelows stive og monotone tolkning hamrer nok en spiker i kista for dette konseptet. Hvis man velger å gjøre Flaminio til en kvinne, må hun være bemerkelsesverdig; en sterk, fryktløs og kalkulerende rival til mennene i stykket, som flyter på tradisjonell, patriarkalsk eller religiøs makt. Hun må også være en helt annen type kvinne enn søsteren sin. Castelow velger i stedet en dempet, nærmest androgyn tvetydighet. Resultatet er praktisk talt meningsløst og frarøver stykket mye av dets slagkraft.

For et stykke hvor hver eneste sti er bygget på begjær og svik, mangler denne produksjonen totalt følelsen av kjødelighet eller ekte lidenskap. Det er mye kjedelig prating, men lite handling eller samspill. Og overhodet ingen spenning eller nerve.

Det føles som å se en sensurert propagandafilm: Du har en klar formening om hva du kan forvente, men det presenteres på en måte som gjør forventningene til skamme. De mannlige skuespillerne er over hele linja svake og lite imponerende. Liz Crowthers Cornelia er pinefull å se på, og David Rintoul gir Monticelso like mye finesse og nyanse som en krusifiks-bærende Dalek.

Bushell er den beste i et skuffende ensemble, men hun får aldri muligheten til å skinne slik hun burde på grunn av rammene Aberg har valgt for denne sportsmetafor-tunge produksjonen.

Det er rett og slett forvirrende. Den forrige produksjonen Aberg regisserte for RSC var en helt strålende utgave av Som dere vil (As You Like It). Hadde hun bare tatt med seg den samme innsikten og evnen til å fortelle en gammel historie på en frisk og bergtakende måte hit.